hits

Hverdagskaos

Det svarte kommer over meg, som en stor svart sekk som klynger seg fast og nekter å slippe taket. De siste dagene er virkelig definisjonen på ustabil. Jeg har hatt gode dager, og jeg har hatt dager der ingenting annet en døden virket logisk. På de gode dagene har jeg smilt, jeg har hatt energi, jeg har vært sammen med andre. På de vonde dagene har jeg bare gjemt meg og prøvd å være usynlig, tenkt ut alle mulige måter å forlate verden på. Det er godt at det ikke bare er vonde dager, men det er også vondt at selv de gode dagene er vonde, på sitt vis. Jeg er ikke frisk, og jeg merker det veldig godt. Det gjør meg trist, jeg hater alle dagene, månedene og årene som bare flyr forbi uten at jeg får vært skikkelig med. Jeg snakket om det i behandling i dag, om frykten for å bli frisk. For paradoksalt nok er det en frykt jeg sitter med. Hvem er jeg uten sykdom? Og spiseforstyrrelsen spesielt, hvordan kan jeg klare meg uten? Jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke. Jeg er vant til at sykdommen min sitter i førersete, der jeg blir nr.2 og der identiteten min mye ligger i nettopp sykdommen. Jeg er jo ikke sykdom, jeg er Maria. Men likevel, sykdommen er mye av meg. "Du er god nok, både som person, utseendemessig og som medmenneske. Husk det, at du er god nok" Vi snakket også om selvtilliten min i behandling i dag, eller mangelen på selvtillit. Behandler mener mange av problemene mine vil forsvinne om jeg bare får tro på meg selv som person. Jeg vet ikke, og jeg vet hvertfall ikke hvordan jeg skal få bedre selvtillit. Jeg har aldri hatt noen stor tro på meg selv, og alltid vært litt usikker og redd.

 

Men hverdagen fortsetter, uansett hvilken form jeg er i. Jeg kunne gått tenkt meg å skrudd på pause, blitt frisk, og så fortsatt. Men det går dessverre ikke. Så jeg deltar, er med i livet, prøver få igjen litt av alt jeg har mistet. I morgen reiser jeg til Stavanger, og torsdag videre til London sammen med bestevenn. Vi skal på hillsong colour, en kjempestor kristen konferanse. Jeg kjenner det gjør godt å tenke på det, og jeg er så glad for at jeg ikke bare er likegyldig til alt slik jeg var før. Det skal bli godt å reise, komme meg bort litt og få litt kvalitetstid sammen med Serina. Jeg har mange slike gulrøtter fremover, ting å jobbe mot. Heldigvis. Uten det hadde jeg falt helt i sammen, og mest sannsynlig sluttet å spise og drikke igjen, og det er jo ikke akkurat helt heldig. Jeg reiser denne gangen med en antibiotikakur i bagasjen, siste selvskadingsrunde endte med infeksjon og for tredje gang på under fire måneder har jeg infeksjon i kroppen. Kroppen min kjemper en tapper kamp der den får for lite næring, der jeg skader meg selv og mister blod og får infeksjoner. Jeg beundrer styrken den har, som holder seg oppe tross alt jeg gjør mot den. Jeg er glad for det, at kroppen tåler det jeg utsetter den for, det er ikke en selvfølge og en dag kan det gå galt. Og jeg håper jeg snart kan klare lære meg og være snillere mot den.

Let it go

Det gjør vondt å erkjenne at jeg har en spiseforstyrrelse. Den har vært med meg så lenge og likevel klarer jeg ikke skjønne at den er her. Jeg tenker stort sett ikke på den, for spisevaner og alt det går så automatisk. Når jeg er på avdelingen har jeg en kostplan jeg prøver følge, og når jeg er alene spiser jeg ikke. Jeg vet jo innerst inne at ting ikke er som de skal være, men jeg er så vant til at spiseforstyrrelsen får bestemme. Jeg var på ROS på fredag, og vi har så vidt begynt å jobbe mot spiseforstyrrelsen. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det i teorien, for alt som står i hodet på meg hele dagen et at jeg ikke kan spise og at jeg må ned i vekt. Jeg vil mer en noe bli kvitt spiseforstyrrelsen, men samtidig er jeg ikke klar til å gi slipp. Den har vært min livbøye i ti år, og uten den føler jeg at jeg kommer til å drukne. Så jeg vet ikke, vet ikke hvordan jobbe når jeg samtidig jobber i mot. Den er med på å holde meg nede, og den tar fra meg krefter fordi jeg ikke får i meg nok mat. Men hvordan bli kvitt noe du ikke erkjenner du har, hvordan bli frisk fra noe som har holdt deg borte fra å drukne.

Skadetrangen blir ekstra intens når jeg er så sliten som jeg er. Jeg skadet meg på søndag, og jeg angrer, jeg vet bare ikke hvordan holde ut. Jeg har hatt det skikkelig tøft de siste dagene, det har vært mye stemmer og mye kaos. Hadde først en god samtale med behandler på mandag og så en god samtale med primær. De støtter meg opp og hjelper meg holde ut. Det er godt å ikke stå i helvete alene. Jeg får høre jeg er en resurs for andre, noe som gjør veldig godt, for er det noe jeg vil så er det å kunne hjelpe. Men jeg er sliten av å kjempe, det er en tøff jobb å dag etter dag stå opp til lyden av stemmer som kritiserer alt du er og gjør. Det er tøft å stå i følelser og snakke om ting du helst vil glemme og legge langt bort. Men jeg gjør det, og de rundt ser at jeg jobber og de ser fremgang. Jeg ser fremgang selv også heldigvis, jeg skulle bare ønske det var mer. Mens jeg i år etter år bare ble sykere går det andre veien nå, og det gir håp. I dagboka mi skrev jeg at det er tungt å være Maria oppi alt dette, at jeg ikke vil være Maria lenger. Men jeg vil være Maria om det går på frem, jeg vil være Maria om jeg kan få bli frisk. Det er en lang vei igjen men jeg er på vei. For jeg vil bli frisk, jeg vil det!

Fortidens skygger

Noen ganger setter jeg meg ned og leser og leser, tilbake i tid og lurer på hvordan det egentlig var. Bilder av en alvorlig undervektig kropp kommer opp, bilder av arr, intravenøsstativ, fastvakt, skjerming. Kjenner en tåre triller stille ned kinnet mitt, å se tilbake på de siste 10 årene er tøft, tøft fordi det har vært så gjennomsyret vondt og preget av sykdom. Vondt fordi jeg ikke fikk hjelp, og med vissheten om at jeg kanskje kunnet hatt det mye bedre om jeg hadde fått hjelp da, at hadde BUP faktisk hjelpt meg kunne jeg sluppet bli psykotisk og endt opp så syk. Det er vondt at det måtte gå så langt. Jeg lurer på om de som en gang sa jeg kom til å dø lurer på hvordan det går med hun de bare overså. Lurer de på om profetiene deres om folk med kronisk suicidalitet var sanne, at sånne som meg enten ikke kom til å gjøre seg noe eller dø ung, at det ikke var noe å gjøre med det. Jeg lurer på om noen av alle behandlerene som sendte meg videre har tenkt en tanke på meg, om de lurer på hvordan det gikk med hun som var for syk og som ikke kunne hjelpes. Jeg lurer virkelig på det. Og på en måte vil jeg rope og si at jeg kunne faktisk hjelpes jeg også, jeg kunne bli bedre, jeg kunne det. Men jeg vil også rope å si at det ble en kronglete vei, at jeg fortsatt er langt fra mål, og at det er deres feil, de som ikke ville hjelpe. At om noen hadde tatt seg tid til meg når jeg begynte i behandling for 6 år siden ville ting mest sannsynlig sett helt annerledes ut. Jeg vil de skal vite at de ødela meg, sånn at det ikke skjer igjen, jeg er så redd andre skal oppleve det jeg måtte gjennomgå.

 

Jeg tenker mye på årene som har gått, lurer på hvordan ting hadde utartet seg om jeg aldri ble påkjørt og utviklet CRPS. Jeg lurer på om jeg kunne vært frisk i dag, en tanke som er umulig å forholde seg til, for bare tanken på at jeg kunne vært frisk knuser meg. Jeg kunne vært ferdig på sykepleien til sommeren hadde jeg kunnet studere. Jeg kunne hatt kjæreste, jeg kunne hatt jobb og kollegaer. I stede er jeg innlagt på fjerde året, jeg er uføretrygdet, og jeg står oppi en stor erstatningssak for å kanskje få noe mer for 8 år og livstidsdom med smerter. Det er så fjernt at det kunne vært så annerledes, og jeg må bare ikke tenke på det, for det er bare for vondt. Jeg må fokusere på det jeg har, og det er mye det også, heldigvis. Jeg er friskere en jeg har vært på lenge, selv om jeg fortsatt har en alvorlig spiseforstyrrelse og alvorlig depresjon er andre ting på en helt annen grad det var før. Jeg er ikke lenger psykotisk, selv om jeg hører stemmer og ser ting har jeg en helt annen virkelighetsoppfattelse, jeg skjønner stort sett hva som er virkelig og hva som er skapt av hodet mitt. Jeg har angst, men stort sett er den under kontroll. Og jeg klarer føle på glede, jeg klarer si jeg er glad. Jeg har gode fantastiske venner, jeg har en utrolig familie og jeg har et behandlingsapparat rundt meg som fungerer godt. Jeg er ikke lenger livredd for fremtiden, jeg prøver forestille meg selv som en del av den. Og alt dette gir meg glede, det gjør at jeg kan smile selv om jeg har det vondt.

 

Men fortiden henger som en stor svart sak over hodet mitt. Så vanvittig mye lille meg måtte gjennom. Jeg vil gå tilbake 10 år i tid og klemme meg, si at selv om det blir et helvete vil det bli bedre. At jeg ikke må gi opp håpet, håpet som forsvant. At jeg aldri måtte la kniven gli over huden min første gangen, at jeg aldri måtte prøve ende alt. Det er et halvt år siden ting var så ille at jeg var en fare for meg selv. For to år siden bodde jeg nesten mer på skjerming en mitt eget rom. Nå er tankene der, men jeg gjør ingenting med det. Jeg planlegger ikke døden, jeg vil leve. Jeg skjønner de som sa jeg var kronisk suicidal, men jeg skjønner ikke tankene deres rundt det. Jeg hadde like mye behov for hjelp som om jeg skulle prøvd ta livet mitt for første gang. Kanskje mer. Jeg håper jeg en dag kan bli en resurs for andre, at det jeg har vært igjennom ikke var forgjeves. For det føles så meningsløst ut, alle de årene med sykdom.

Fremgang

Jeg må av og til bare stoppe opp, se tilbake og tenke på alt jeg har klart og hvor langt jeg har kommet. Mange tunge dager etter hverandre resulterer veldig ofte i at jeg ikke klarer se noen fremgang og jeg blir skikkelig lei. Midt i en samtale om skadetrang og vonde stemmer sa primær «men se hvor langt du har kommet» Før ville jeg bare ha skadet meg, men nå gikk jeg ut å hentet noen å snakke med så jeg skulle klare unngå det. I går var en milepæl i livet mitt, jeg hadde oppkjøring til billappen, og jeg besto!! Hadde noen sagt til meg for ett år siden at jeg skulle ha lappen i dag hadde jeg bare ledd, for jeg hadde aldri trodd jeg kunne klare det. Men det gjorde jeg, og jeg er så sykt glad og lettet over at jeg har lappen nå. Så glad og lettet over å ha klart, på tross av sykdom, å både lese meg opp og gjøre meg klar til teori, kjøretimer og oppkjøring.

Idag er jeg i Bergen og skal til ROS, for å endelig ta tak i spiseforstyrrelsen og forhåpentligvis klare kjempe meg litt bort fra den. Spiseforstyrrelsen tar en stor del av livet mitt, og jeg er endelig der at jeg ikke vil ha det slik lenger, der jeg vil jobbe og er motivert til å jobbe. Jeg vil kjempe og jeg kjemper, jeg har gode folk rundt meg som hjelper meg på vei, og som ser hvor mye jeg jobber. Noe jeg er veldig veldig takknemlig for. Jeg har kommet langt selv om jeg har langt igjen, men den tiden jeg bruker på å jobbe mot sykdom må jeg se på som en investering i fremtiden min, i stede for å se på den som tid som bare forsvant. Det er lenge å være innlagt i mange år, men når jeg har brukt så mange år av livet mitt på å bli syk, tar det tid å nøste opp i det for å bli bedre igjen. Definisjonen på frisk er veldig diffus, men jeg håpet jeg en dag kan si jeg er mer frisk en syk, det er målet langt der fremme.

09.03.2018

3 dager skadefri. Det er ikke mye, men det er en start. Med litt for mange sting på kroppen etter litt for tøffe dager prøver jeg benytte meg av andre ting for å komme meg gjennom det som virker umulig. Skadetrangen er stor, større en på lenge. Og når jeg først skader meg, blir terskelen for å gjøre det igjen mye mindre. Jeg hater alle de både hvite og knall røde arrene jeg har på kroppen. Lange, korte, dype, mindre dype. Jeg har skadet meg siden jeg var 15 år, men har klart å ha noen lange pauser, den lengste varte nesten i 2 år. Og har jeg klart det før må jeg klare gjøre det igjen. Jeg har satt meg som en gulerot at jeg skal hoppe i fallskjerm om jeg klarer å ikke skade meg på et år. Jeg skal lage meg delmål fremover, og forhåpentligvis vil jeg klare å bruke barberbladene mine på det de skal gjøre, i stede for å kutte opp huden.

 

Selvskading er for meg både en måtte å overleve på, men også å straffe meg på. Men det som hjalp for 6 år siden fungerer ikke nå. Jeg må kutte dypere og dypere. Det er en vond sirkel det er vanskelig å komme seg ut av. Jeg vil ikke skade meg, jeg hater blikkene jeg får og spørsmålene som kommer. Men noen ganger føles det som det eneste logiske å gjøre.

 

Over til noe helt annet: DPS møte gikk forresten over all forventning. Hun jeg møtte virket utrolig snill og god, og jeg skal begynne å ha litt jevnlige samtaler med henne for å bli kjent, slik at hun også kan følge meg opp når jeg blir utskreven. Neste uke har jeg hundre ting på agendaen, noe som er litt tøft når jeg har det tøft, men jeg håper det går fint. Jeg skal bland annet til ROS i Bergen for å snakke med ei. ROS står for rådgivningstjenester for spiseforstyrrelser, og er et lavterskeltilbud for folk med spiseforstyrrelser. Jeg gikk der for 4-5 år siden, og det var veldig godt å snakke med noen som forstår litt mer av hva spiseforstyrrelsen min går ut på. Så jeg håper det blir bra. Nå skal jeg snart tilbake til Valen, har vært i leiligheten fra i går til i dag. Godt å være litt alene, selv om det er skummelt og uvant. Men jeg har jo personal her også, og jeg prøver bli kjent med de.

Mars

Jeg vil ikke si til noen hvordan det egentlig er, hvordan det egentlig går. For på en side går det jo fint, jeg har hundre planer fremover som jeg må forholde meg til, og jeg gjør det, jeg forholder meg til dem. Men på en annen side er det så mye i meg som har det vondt, en del i meg som bare vil legge seg ned og gi opp. I går var jeg på planleggingsmøte i forhold til temakvelden jeg skal ha foredrag om CRPS på. Det er ganske sprøtt å tenke på at jeg skal stå foran mange mennesker og snakke om min historie, men det gir mye mestring, det gjør det. Så har jeg sovet i leiligheten alene fra i går til i dag, og senere i dag skal jeg hjem en tur. Jeg prøver være stolt av det jeg klarer, og ikke overtenke alt jeg ikke får til. For for meg er det en seier å klare være alene i leiligheten, for meg er det en seier å stå opp og fortsette å kjempe når alt i meg stritter i mot. Jeg er flink som kjemper, alle sier de ser jeg kjemper, virkelig kjemper, og at jeg er flink.

 

I tillegg til foredraget jeg skal holde 21 mars, så skal jeg i samtale med DPS, sammen med behandler. Og vi skal besøke gamle behandleren min, som nå driver privat og skal bli psykiateren min når jeg blir utskreven. Det betyr ikke at jeg skal skrives ut snart, men at vi planlegger fremover, og at jeg skal være helt trygg på det jeg møter den dagen jeg blir utskreven. Jeg skal til Danmark i slutten av mars, sammen med tanter, onkler, søskenbarn og besteforeldrene mine. Og jeg skal fjerne visdomstennene mine i narkose (fordi jeg har så vanvittig tannlegeskrekk at jeg ikke tørr gjøre det hos tannlegen) Så mye skjer.

 

Jeg er langt i fra den jeg var når jeg ble innlagt. Da fungerte jeg ikke, jeg satt bare å så foran meg og var livredd for jeg skjønte ikke hva som skjedde rundt meg og i meg. Nå reiser jeg, jeg kan være alene uten at det er fare for at jeg gjør meg noe. Jeg er mye sammen med andre, både på avdelingen, i leiligheten og med venner og familie. Jeg fungerer, på tross av at jeg fortsatt er veldig syk. Jeg kjemper og jeg skal vinne denne kampen. Jeg skal bli frisk, jeg må bare holde troen på at det kan skje oppe. Ting tar tid, men jeg har tid og jeg får tid.

opp og ned

Tiden går på en merkelig måte videre, selv når du føler du står helt fast. De siste ukene har vært en salig blanding av godt og vondt. Jeg går fra å ligge i sengen og ikke ville stå opp, til å reise på perm, gå på kino og gjøre fine ting. Jeg klarer ikke beskrive det som annet en "opp og ned" til de som spør, for det er det der er, veldig opp og ned. Jeg er i de dypeste daler og jeg har det fint, alt etter som. Jeg er takknemlig for at det ikke bare er ned, de kunne lett vært det. Men jeg er sliten av å falle så langt, så fort som det gjør. Jeg er veldig sliten av å være syk, tankene om frihet og frisk er så langt borte, for jeg merker veldig godt at jeg er syk, og jeg er fryktelig fryktelig sliten av det. Jeg tror de færreste skjønner hvor vondt det er å være kronisk syk, hvordan det er å ha brukt de siste 10 årene på å prøve holde hodet over vannet. Jeg vet jeg kan bli frisk, hvertfall fra det psykiske, men det er så langt der fremme. "Ting tar tid" sier de, og ja jeg vet, men jeg er lei av å kave nedi mørket.

 

Jeg er bare meg, og jeg gjør så godt jeg kan. Jeg kjemper en evig kamp mot spiseforstyrrelsen. Det er en veldig tøff kamp som tapper meg for energi. Jeg klarer ikke ta friske valg på egenhånd, og det er vanskelig å innrømme at jeg sliter så mye som jeg gjør nå. Jeg spiser, litt, men jeg vet at det er langt fra nok. Jeg svimler, og behandler sa så fint at det er klart jeg gjør det, så lite som jeg får i meg. Det gikk fint på ferie, heldigvis, men det er hverdagen som er det tøffeste, som viser meg hvor jeg virkelig er når det kommer til mat. Det er ikke det at jeg ikke vil, eller at jeg ikke prøver, men jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Hvordan jeg skal kjempe når jeg samtidig ikke vil kjempe. Ellers har stemmene et hardt grep om meg, og jeg sliter med å ikke høre på det de sier. Det er vanskeligere en det burde være å spise, for de også har noe de skulle sagt der. Jeg føler jeg setter alle jeg er glad i, både venner og familie, i fare når jeg ikke gjør det de sier, når jeg spiser og når jeg lever. Jeg vet de ikke er virkelige, samtidig som de er det mest virkelige som finnes.

 

Jeg vil både leve og dø. Det er så mye i livet mitt jeg setter pris på, og så mye jeg vil begrave. Alle rundt meg er grunner til å leve, til å fortsette. Jeg vet det kunne vært verre, jeg kunne vært dårligere. Men å fortsette å kjempe er ikke bare en dans på roser. Jeg vet jeg har en lang vei igjen til frisk, og det er ingen som kan love meg at jeg noen gang kommer dit. Å fortsette er derfor vondt, og godt. Jeg opplever igjen og igjen gode ting, øyeblikk jeg vil leve for. Og så kommer nedturene og de vonde dagene der jeg ikke vil leve. Men det humper og går på frem. Kanskje er jeg nærere en jeg tror. Jeg håper det.  

Gledestur

Helt ærlig, jeg har hatt det virkelig bra. 10 dager med varmere vær, turer med mormor, shopping og soling. Noen dager har vært litt tunge og en var virkelig kjip, men jevnt over har det gått bra. I natt, natten før avreise lå jeg med mye angst for nettopp å komme hjem. Eller ja, tilbake til avdelingen. For stemmene skriker jeg må straffes, straffes for å ha smilt, for å ha følt på andre ting en depresjon, for ikke å ha hørt på de. Jeg er redd, redd det skal ende med alvorlig selvskading eller at jeg slutter å spise. Jeg prøver tenke og prøver motsi stemmene for jeg vil jo ikke at det skal ende sånn. Jeg er 45 dager skadefri, og det er to uker siden sist jeg kastet opp. To uker uten oppkast når jeg vanligvis kaster opp hver dag, 45 dager uten kutt i huden når det til vanlig ikke går så lang tid mellom. Jeg burde være stolt, burde jeg ikke?

Det er mye angst som spiser meg opp innenfra og ut nå. For det pleier ikke gå så bra når jeg reiser, og etter den turbulente høsten jeg har hatt er ikke dette noen selvfølge. Angsten følger stemmene som roper om alle som kommer til å dø og bli skadet bare fordi jeg har hatt det bra og ikke hørt på de. «Du fortjener ha det bra Maria» sa mamma på telefon tidligere idag. Hun vet hva som kommer i ettertid av fine stunder. Jeg håper jeg kan endre det mønsteret med å ikke bli veldig dårlig når jeg kommer hjem, jeg håper virkelig det.

Jeg er takknemlig for disse dagene i Spania. Takknemlig for å ha besteforeldre som tar vare på meg og vil ha meg på besøk. Som sier «kom igjen» og «vi har hatt det skikkelig fint i sammen med deg» Jeg har kommet en lang vei fra der jeg var for 3 år siden. Jeg reiste ikke med barberblad i bagasjen, eller antibiotikakurer og åpne sår. Det var realiteten før, det er det ikke nå. Jeg reiste ikke og var redd for hver smule jeg fikk i meg, jeg besvimte ikke av dehydrering, jeg spiste, spiste akkuratt det jeg ville. Det var ikke lett, ingen av desse tingene var lette, det var ikke litt lett engang. Men jeg klarte det, fy søren, jeg klarte det.

Livet altså

Inni meg er det full storm. Det blåser og river, drar og sliter. På utsiden vises ingenting. Kanskje du ser jeg skjelver litt, eller at jeg er litt fjern, men ellers, ingenting. Jeg vil gråte, sannheten er at jeg vil legge meg ned, krølle meg sammen til en ball og bare gråte. Utenpå så smiler jeg, ler kanskje til og med, men jeg vil gråte. Ting er annerledes en før, jeg fungerer mye bedre, jeg er med på mye mer. Og jeg har det i perioder bedre, bedre en for 3,4,5 år siden. Men likevel, det er så mørkt, så altoppslukende mørkt. Jeg finner ikke gleden, finner ikke livsgnisten. Jeg prøver, veldig veldig hardt, men det er så stort og tungt dette svarte, og jeg får det ikke helt til, livet altså.

 

Jeg prøver gjøre fine ting for meg selv, slik som nå i helga, da var jeg i Asker hos en veldig god venn. Det gjorde godt, langt inn i sjela godt, men det svarte, det altoppslukende svarte, det var der likevel. Om litt over en uke skal jeg til Spania, gi meg selv tid til å hente meg inn og kjenne litt varme på kroppen. Stemmene skriker nei, NEI MARIA DETTE FORTJENER DU IKKE. Jeg gjør kanskje ikke det, men jeg prøver likevel, fordi jeg vet det vil gjøre meg godt. Innerst inne. I tillegg har jeg hatt undervisning for personalet på posten, om CRPS og hvordan jeg lever med det. de syntes det var så bra at jeg fikk tilbud om å holde foredrag foran mange folk (lokalbefolkningen på biblioteket) Så i mars skal jeg det, snakke, foran mange folk om min sykdom og mitt liv. Det er ikke bra nok, sier stemmene. Det er kjempebra, sier alle de andre. Jeg velger å tro de andre, selv om det ikke er lett, så velger jeg å stå i dette og stole på de som er rundt meg.

 

Jeg vil veldig ofte gi opp. Det er vondt, vondt å sitte å føle på at du ikke makter mer. Men jeg kjemper, herregud som jeg kjemper. Jeg har bestemt meg for at dette skal bli en fin vår, at jeg skal skyve til side stemmer og helvete, at jeg skal oppleve og leve. Det er lettere sagt en gjort, og akkurat nå er det tøft bare å puste, men det må jo bli bedre snart. De sier jeg jobber hardt, at de ser det, og de sier jeg vil bli bedre. Og jeg blir ikke kastet ut herfra, jeg skal være her til jeg bli frisk nok. Håper bare jeg blir frisk nok snart. Jeg er lei av å ta opp plass her. 

Alvorlig

"Alvorlig. Spiseforstyrrelsen din er alvorlig. Du scorer høyt på alle områder av utredningen. Men det viste du vel?"

 

Hva skal jeg gjøre med denne informasjonen, hvordan skal jeg håndtere det? Er det sant? Er det sant at spiseforstyrrelsen min er alvorlig? Spiseforstyrrelsen som er som en helt hverdagslig ting, jeg ser ikke på det som en sykdom en gang. Det er bare sånn det er, sånn  det har vært de siste 10 årene. Jeg spiser jo, etter en kostplan, følger den nesten, sluntrer bare unna litt her og der. Og jeg kaster jo ikke opp hver dag en gang? I perioder ja, og noen ganger mange ganger i døgnet, men det er ikke hver dag så? Og ja jeg hater kanskje kroppen min, og har syke rutiner rundt mat og trening, men er det alvorlig?

 

Jeg vet ikke. Jeg synes ikke det er alvorlig, tror jeg. Jeg vet bare at et normalt forhold mellom meg og mat og kropp virker umulig. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, og å sulte meg, kaste opp og kompensere for mat er det jeg kan best. Det er rutine. Jeg var ikke enig i at spiseforstyrrelsen min var alvorlig når den het anoreksi og jeg var nær døden fordi jeg var så tynn. Jeg kan være enig i det nå, nå når jeg ser tilbake på det. Men nå, nå er jeg normalvektig. Jeg spiser. Hvordan kan det som var alvorlig da, være alvorlig nå? Uspesifisert spiseforstyrrelse. Det er så diffust, det kan være så mye. Jeg har ikke anoreksi, for jeg er ikke tynn nok. Jeg har ikke bulimi, for jeg overspiser ikke før jeg kaster opp. Jeg har uspesifisert spiseforstyrrelse. Et trekk fra der og ett trekk fra her.

 

Jeg vet at spiseforstyrrelser kan være alvorlige selv om du er normalvektig, de fleste med en spiseforstyrrelser er normalvektige. Men likevel, hvordan kan jeg komme inn under kategorien alvorlig? Jeg føler ikke det er alvorlig, nettopp fordi det er så hverdagslig, og jeg er så vant til den. Det er vondt, for jeg vil så gjerne leve uten spiseforstyrrelsen, men jeg vet ikke hvordan. Den er hverdagen min. Den har reddet meg og vært livbøyen min så lenge. Har jeg det vanskelig så kan jeg reagere med å slutte å spise og drikke. Er jeg sulten, da kan jeg unngå å spise for å kjenne på følelsen av sult, holde kontroll med det. Jeg vet det ikke er friskt, og jeg vet jeg har en spiseforstyrrelse, men jeg er ikke vant til å tenke at det er alvorlig. Alvorlig er liksom de som må ha sonde, og ja jeg har vært veldig nært å fått det, men jeg har aldri fått det. Jeg prøver tenke at det de siste årene ikke har vært noen livsfare pga spiseforstyrrelsen, men sannheten er jo at jeg var nærere døden en jeg vil innrømme. Det er heldigvis en stund siden det har vært så ille, men sannheten er at det er det jeg lengter tilbake til, fordi det gjorde at jeg endelig følte jeg hadde kontroll på livet mitt. Så kanskje er det alvorlig, kanskje er den hverdagslige måten jeg ødelegger kroppen min med alvorlig. Men svaret er nei, jeg viste ikke det var alvorlig.

Tanker

Jeg er redd. Mye av tiden er jeg livredd. Likevel prøver jeg å leve, å fungere. Det er mye som er feil, blant annet stemmene som herjer, spiseforstyrrelsen som bestemmer og depresjonen som avliver. Jeg vil ha de vekk, jeg er lei og sliten av å ha de som del av meg. Jeg jobber hver eneste dag med å bli bedre, friskere. Men jeg har ikke fasiten, så det blir mye prøving og feiling. Behandler og personalet jobber sammen med meg, og jeg er evig takknemlig for å ha de i ryggen, de gjør prøvingen litt sikrere. Men redselen, redselen for livet, for døden og for fremtiden den henger i. Jeg går rundt og er et konstant angstvrak fordi jeg ikke vet hvordan ting vil utvikle seg. Vil jeg noen gang bli bedre? Og vil jeg faktisk bli helt frisk en dag? Jeg lurer, og jeg tviler, for når de siste 10 årene har dreid seg om sykdom, er det vanskelig å se for seg noe annet.

Nå er jeg på vei på perm, hjem for å få omsorg, gi omsorg og slappe av. Familien min er hovedgrunnen til at jeg står der jeg gjør idag. De har vært og er min største grunn til å holde ut. Jeg er så heldig som har så fine mennesker som min familie. Jeg vet at jeg alltid har de, at de alltid støtter meg, og de ser på meg som den jeg er, på tross av alvorlig sykdom. Det samme med vennene mine, som jeg også setter så enormt stor pris på. Jeg har folk som muntrer meg opp og gir meg grunn til å fortsette kampen min. Jeg er virkelig heldig. Jeg håper jeg kan gå inn i en ny uke med friskt mot, med krefter til å ha det fint. Å smile fordi jeg er glad gjør så innmari godt. Jeg har brukt nok tid på å være trist, og selv om depresjonen prøver låse meg fast i det triste, jobber jeg for å få flere gode glade øyeblikk.

Hva om jeg gjør som hodet sier?

Jeg fungerer, det går jo så fint. Men bak fasaden, der gråter jeg. Bak masken jeg viser alle er det svart. Julen gikk ok. Jeg var hjemme både jul og nyttår, med en pause på valen i mellomtiden. Det gikk, jeg kan ikke si bra, men det gikk. Jeg hadde det fint, misforstå meg rett, det var bare mye vondt også. Jeg blir sliten av bare en dag hjemme, jeg tåler nesten ingenting av aktivitet før jeg må sove noen timer. Ting tar rett og slett alle kreftene jeg har. Og det er fullt opp av ting. Leilighetstrening, reising, kjøretimer, øving til teorien, reise hjem, og enda mer. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og hva jeg skal si. For dette går i hundre kilometer i timen rett inn i fjellveggen.

 

Jeg har håndtert julen med rennende blod og sting i huden. Ikke den beste metoden, men den metoden jeg brukte på å overleve. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere meg selv. For hvordan håndterer du en kropp på randen til sammenbrudd. Forsiktig? Eller bare fortsetter du i samme farten, rett inn i fjellveggen? Jeg vil være ærlig, snakke om følelsene mine, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg klarer ikke sette a i sammen med b for å lage et ord. Ordene stokker seg inni meg og jeg klarer ikke si noe ut  høyt. Kanskje fordi det da blir mer virkelig, jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg er sliten, og at dette klarer jeg ikke selv. Behandler sier jeg ikke må bygge opp så mange vegger rundt meg selv, men det er det jeg gjør, livredd for å gjøre eller si noe feil.

 

Jeg jobber hardere en noen gang. Jeg har så mye fint fremover som jeg ser frem til, og jeg jobber for at det skal bli best mulig. Jeg skulle bare ønske jeg hadde fasiten, at jeg viste hva jeg skulle gjøre. For jeg kaver rundt i blinde. Det gjør vondt å våkne opp hver dag til et hode som ikke vil følge med. Til stemmer som skriker og tanker som prøver drepe. Jeg vil så gjerne bare ha det bedre, være frisk. I dag har jeg farget håret i regnbuefarger og om 2 uker skal jeg til Asker for å besøke ei venninne, fine ting, gode ting, ting jeg vil fylle livet mitt med. Jeg må bare stå i denne stormen så vil det kanskje lette litt? Jeg håper det. 

bakoverskritt

Maten, maten som skal inn og ikke ut. Maten, som alle trenger for å holde energien og kroppen oppe. Maten, som du ikke lenger vil forholde deg til, for å ikke tenke på det er det letteste. Bulimi, anoreksi, ednos, jeg vet ikke hva jeg har, jeg vet ikke hva jeg skal kalle spiseforstyrrelsen min lenger. For jeg har trekk fra alle kanter. Jeg spiser ikke, med mindre jeg må. Jeg kaster opp, så snart jeg får muligheten. Jeg gruer meg til jul, fordi den inneholder mye mat, mat som jeg bør beholde for å holde energien oppe i julen. Jeg gledet meg til jul når jeg var inni en god periode, nå, nå er alt svart igjen.

 

Jeg sitter på ferja og skriver, siste båt var gått så da ble det ferjetur på meg sent en lørdags kveld. Jeg klarte ikke være hjemme lenger, selv med store pauser både på dagen idag og igår gikk det ikke lenger. Jeg er for sliten, for dårlig. Jeg har presset meg selv og pushet til det umulige. Jeg har ikke orket å tenke og føle på alt som har kommet snikende, på nedturene som var uunngåelig. Jeg gråter ikke, men jeg har så sterk angst at jeg sitter og rister og hikster. Det er bare ikke greit å være meg, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare reise meg igjen, hvorfor er det forventet at jeg skal reise meg på nytt og på nytt. Jeg vil ikke dette, jeg vil bare være frisk. Er det virkelig så mye å be om?

 

Jul, jul som er så fantastisk. Med familiebesøk og tid sammen med de jeg elsker over alt på jord. Julen som jeg elsket. Hvorfor kan den ikke bare være fin, for en gangs skyld. I fjord var en okei jul, jeg var sliten og jeg ble kjempedårlig i etterkant, men selve julen var fin. Nå er jeg redd, redd det blir en jul der jeg ikke orker stort. Jeg er uttappet, kroppen har fått alt for lite næring den siste tiden. Sist uke prøvde vi oss uten fastvakt etter måltidene, og i en uke kastet jeg opp alt jeg fikk i meg. Nå er vi tilbake til fastvakt ordningen, men jeg får ikke i meg så mye mat likevel. ?Du plukker jo bare i maten? Ja, jeg gjør kanskje det, men jeg føler jeg spiser hele verden og litt til.

 

Det var ikke meningen at jeg skulle få ha en lang god periode, jeg skjønner det nå. Det var så godt når jeg kunne gå en dag uten å konstant ha angst, det var så god å kjenne på små gleder. Jeg er sliten av å være syk, jeg er sliten av å ikke engang kunne være hjemme noen dager. For jeg vil så mye, jeg vil reise, jeg vil oppleve. Jeg vil ikke være innlagt, dette er den 4 jula som inneliggende pasient. 3 år har gått siden jeg ble akuttinnlagt, 3 år, det er lenge. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg blir værende på posten, jeg vet ikke hva behandlere og personal tenker om det. Jeg vil ut, samtidig som jeg ser at, nei det går ikke så bra ute. Så jeg håper de fortsetter å gi meg tid. Jeg ønsker så sterkt å være friskere når jeg blir utskreven, at jeg reiser til leiligheten min med et friskere hode og verktøy til å takle det vonde. 

Støvsuger som drar bort gleden

Jeg gjør mye, jeg vil mye, men inni meg der er det fullt kaos. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på dette, dette vonde som drar og sliter i meg, samtidig som jeg prøver ha det bra. Angsten gjør at jeg ikke får puste, angsten for maten som går inn, treningen som jeg ikke alltid får tid til, menneskene jeg må møte. Jeg vil så gjerne ha det bra, jeg gjør alt jeg kan for at det skal være bra, men så blir det ikke bra likevel. Depresjonen er som en støvsuger som drar all gleden bort fra meg. Jeg får høre at jeg ikke fortjener ha det bra, jeg fortjener all dritten som blir lagt til på lasset over vonde ting i livet mitt. Jeg vil gråte, men det er månedsvis siden sist jeg gjorde det. Jeg er tom, tom men full av vonde følelser. Hva er poenget? Egentlig?

 

Hvorfor må jeg kjenne på følelsene av at jeg vil gi opp. Hvorfor kan ikke det gode vedvare. Hvorfor skal jeg måtte høre stemmer som forteller meg hvor ubrukelig og fæl jeg er. Jeg sa aldri at jeg ville dette, jeg ville bare ha et greit liv, være normal. Jeg er lei av å være innlagt, av å være syk. JEG VIL IKKE VÆRE SYK. Jeg fryser så mye at jeg skjelver, men jeg tar ikke et teppe over meg, for jeg fortjener det jo ikke, jeg har jo spist idag. Det er jo måte på hvor mye jeg skal være snill med kroppen. Det er jo ikke sånn det skal være, jeg mener jo at alle andre skal ha det bra, så hvorfor ikke meg? Jeg vet ikke.

 

?Du fortjener alt det beste i verden? sier ei til meg ofte. Men nei, ingen andre får høre grunnen til at jeg ikke fortjener ha det bra, og hadde de hørt de hadde de vært enig med meg, tror jeg. Jeg vil ikke ta plass, og jeg tar plass. Jeg tar opp en seng i psykiatrien som noen andre kunne ha bruk for. Jeg tar opp en plass i bofelleskapet jeg bor i, jeg tar opp en plass i verden, en plass noen andre kunne fått. Jeg vet folk er glade i meg, men hadde jeg forsvunnet så hadde de sluppet å være glade i meg. Det er tøft, vanskelig å kjempe og holde håpet oppe. Håpet forsvant for så lenge siden, og å kjempe virker umulig uten. Jeg vet ikke hva jeg kjemper for lenger. For finns det egentlig et liv der fremme som det er verdt å kjempe for? Jeg håper jo det, jeg gjør det. Det er bare så vanskelig å se fremover. 

vondtbra

Jeg vet ikke helt om det er lov å si det, at det ikke går kjempebra. Jeg vet ikke om jeg får lov til å bli dårlig igjen når jeg har hatt det bedre. Jeg vet ikke om det er sant at jeg er alvorlig deprimert selv om tester og alt tilsier det, for det er ikke lov. Jeg får ikke lov, jeg må bare si det går bra. Og det har gått fint i det siste, det har jo det. Bare at fint og bra hos meg, er ikke som om friske mennesker skulle hatt det bra, de hadde hatt det forferdelig om de hadde hatt min versjon av bra. Så jeg vet ikke, er det egentlig lov å si at nå har jeg det veldig vondt?

 

Angsten er lammende, jeg er kvalm og skjelven og vil helst trekke meg tilbake for meg selv. Stemmene roper at jeg må spise mindre, så jeg planlegger å spise mindre, selv om det ikke er bra, selv om jeg egentlig vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Men uansett hvor lyst jeg har klarer jeg ikke snu tankene og handlingene, de er der alltid, uansett. Depresjonene har klørne sine godt grabbet rundt meg, og jeg er trist, selv om jeg smiler og kan glede meg over noe er jeg trist. Alt dette og enda mer er der hele tiden, og det drar meg ned ned ned. Jeg vil ignorere selvmordstankene, jeg vil ikke at de skal være der. Men likevel lyser de opp og tiltrekker meg med løsningen som skal ordne alt. I morgen er jeg en måned skadefri, det også føles feil, jeg må jo ødelegge kroppen min, de sier det, og jeg føler det.

 

Jeg har det bedre, jeg er mer glad, jeg orker litt mer, jeg føler for å være sosial i stede for å bare sitte for meg selv. Men det syke ligger og ulmer, og spyr ut ideer og tanker. Jeg vil jo egentlig ikke dø, ikke nå, men jeg er så sliten, så umåtelig sliten, og jeg vil så gjerne bare få litt fred. Fred fra vonde tanker, fred fra stemmene jeg hører. For hva er egentlig poenget, jeg føler jeg lider meg gjennom noe som ikke bli bedre. Eller det blir bedre, men det blir ikke bra. Og jeg trenger ha det bra, bra som i at jeg ikke begynner å planlegge hvordan jeg skal ta livet mitt bare jeg har vært sosial en dag og er sliten. Bra som i at jeg slipper kaste opp all mat jeg får sjansen til å kaste opp. Bra som i at jeg ikke daglig kjemper en kamp om å holde fasaden. På gode dager ser jeg lyset i enden av tunnelen, jeg tenker at det kanskje kan bli bra, mens andre dager er alt bekmørkt og jeg vil bare ligge under dyna til det går over. jeg trenger flere gode dager. Jeg trenger lyset i enden av tunnelen. Kan jeg få bli frisk snart?

Ta julen tilbake

Vi nærmer oss jul med stormskritt. Jul er virkelig den tiden av året jeg liker mest. Jeg elsker å bake julekjeks, pynte til jul, høre på julemusikk og bare nyte å ha en så god familie som jeg har. I fjor bestemte jeg meg for å ta julen tilbake til slik den var før jeg ble syk. For alt for mange av de forgående juledagene var så innhyllet i sykdom at jeg ikke hadde noen som helst glede av de. Jul var den tiden av året jeg hatet mest fordi alle var så glade, og jeg, jeg var ikke glad. i fjor begynte jeg å høre på julemusikk i begynnelsen av oktober, for å mentalt forberede meg til julen. Og ja, julen ble bra, til tross for sykdom. I år kjenner jeg bare jeg gleder meg, jeg er nesten ferdig med alle julegavene, og skal bare kose meg med baking og kos i desember.

 

Det vanskeligste med julen nå er maten. For det er omtrent bare mat jeg egentlig ikke får lov av spiseforstyrrelsen å spise. Det er mat og kos ørten dager i strekk. Jeg er kommet til det stadiet nå at jeg vil virkelig bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Jeg spiser og jeg prøver å ikke kaste opp, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det helt, og hvordan jeg skal få bort alle tankene om mat og kropp. For hva en jeg gjør, og uansett hvor mye jeg prøver skyve det bort, så er spiseforstyrrelsen der alltid. Den hjemsøker meg i tanker og drømmer, og jeg er redd det alltid skal være slik. Jeg har brukt ti år på å være redd mat og kalorier, ti år på å spise begrenset og hate kroppen min, uansett vekt. Jeg ser meg i speilet og alt jeg klarer se er hvor mye fett jeg har på kroppen. Jeg får dagene mine ødelagt av speilbildet mitt, og er hele tiden livredd for at folk skal synes jeg er ekkel fordi kroppen min er så stor. Jeg går rundt og tenker at alle sikkert tenker jeg spiser for mye og usunt.

 

Jeg vet bare at det er ikke verdt det lenger. Å hate seg selv når du egentlig er helt normal. For jeg hater virkelig meg selv, og det gjør så vondt. Kan ikke jeg få være god nok som jeg er? Jeg vet jo at jeg ikke tenker noe over hva andre spiser eller hva de veier, jeg synes alle andre er nydelige uansett. Så kanskje jeg skal begynne å høre på alle komplimentene jeg får, og ta de til meg. At jeg er fin, at jeg er en god person, at jeg er god nok som jeg er. ?Du har en så fin personlighet, og du skaper en så god stemning når du er ute? sa ei til meg tidligere idag. ?Du er så fin? tenk å ta det til seg da, og ikke bare skyve det bort. Jeg må bli flinkere på det, å stole på det fine andre sier om meg er sant.

 

I år skal julen bli fin, det tror jeg faktisk på. Jeg skal dekorere leiligheten min med juletre og julepynt, rommet mitt på sykehuset skal pyntes opp og jeg, jeg skal gå i julegenseren min. Jeg skal gjøre som i fjor å ta julen tilbake, for sykdom skal ikke få ødelegge. 

Opptur

Noen ganger må du gjennom helvete før du får oppleve solen igjen. Denne gangen var det slik. Jeg var i min største nedtur på mange mange måneder, kanskje år. Der jeg bare ville bort og ikke var til å stole på for ønske om å forsvinne var større en noe. Nå går det bra. Jeg smiler fordi ting er fint. Jeg reiser til venner og har faktisk overskudd til det. Livet gir mer mening, jeg får lyst å kjempe for å ha det fint i fremtiden, for jeg ser det går an. Jeg tror en fin ny blanding av medisiner står bak, for ny antipsykotika dempet stemmene mine betraktelig. Og enten så fungerer antidepressiva, eller så har jeg det bare bedre, ikke godt å si. Ikke at jeg egentlig bryr meg, jeg er bare så veldig takknemlig for å endelig ha det så bra at jeg kan si det går bra. Jeg har vonde dager, jeg er jo tross alt fortsatt syk. Men de gode dagene veier opp for de vonde, og jeg ser et lys der fremme. Det er ikke bare mørkt og skummelt.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de følelsene jeg føler på nå. Jeg er vant til å gråte meg i søvn eller sitte stille og bare holde pusten. Nå sover jeg godt og har mest lyst til å være sosial. Det er godt, men uvant. Jeg kjenner at det faktisk kan være fint å leve også, fordi det er mer godt en vondt nå. Takknemlig, så takknemlig! Håper bare dette kan vare, at det ikke bare er et lite glimt som vil bli vondt igjen. Å kunne glede seg over ting, å ikke bare ha det vondt, det gjør så godt at jeg har ikke ord. 

Skjønner du?

Jeg angrer ikke, ikke på at jeg besøkte deg.

Men likevel, likevel vil jeg bare forsvinne.

Litt.

Være med meg selv i min egen boble.

Alene.

Skjønner du?

Mørkelagt

Det gikk opp igjen, jeg kavet meg opp fra det mørkeste mørke. Jeg var så takknemlig, det var jo bedre igjen, jeg innså at jeg kunne bli bedre igjen. Så falt jeg, på nytt. Jeg vet ikke om det kommer til å bli nøyaktig like ille, men det er på god vei. Jeg er redd, redd dette er fremtiden. Noe vondt, svart og bunnløst sorgfullt. Jeg orker det ikke, jeg klarer ikke være syk, jeg klarer ikke ha det så vondt som dette lenger. Dette er slik det har vært når det har vært kritisk tidligere, når jeg ikke har kontroll. Jeg tror jeg har kontroll nå, jeg har lært måter å håndtere på. Men det er tøft, og skadetrangen presser på. Og jeg vet ikke, forblir det vanskelig fordi jeg står på ny antidepressiva og det kan gjøre det verre. Eller bør jeg øke opp, at den kan gjøre det bedre. Hva er rett å gjøre?

Det er ikke godt å puste når du føler du skal kveles av angst. Det er ikke godt å være Maria når alt i deg ønsker å forsvinne. Jeg ønsker bare å bli frisk, mer en noe i hele verden ønsker jeg å bli frisk. Jeg har vært syk så lenge, jeg burde få slippe mer. Jeg jobber og jobber men jeg føler jeg aldri oppnår noe. Jeg har bedre perioder og da føler jeg jeg klarer det, å kjempe, for selv om det også da er virkelig vanskelig ser jeg håp. Men så kommer nedturene. Sterke og svarte og river bort alt håp. For hva om jeg må leve med at det er slik. De sier det er en sjanse for det, at jeg må lære meg å takle det, å leve med det. Hvertfall noen av symptomene mine. Men hva om det er så sterke symptomer at de ikke kan leves med? Hva om? Jeg vil jo egentlig leve, bare ikke slik, ikke med denne altoppslukende smerten. Jeg vil leve og oppleve normale gleder. Jeg vil leve og ha normale nedturer. Jeg vil leve et normalt liv, jeg vil ikke ha en alvorlig depresjon hengende over meg, jeg vil ikke kalles psykotisk. Jeg vil bare ikke være syk, jeg vil være der for de rundt og jeg vil være den jeg er skapt for å være. Ikke en brukket og ødelagt versjon av meg selv.

Jeg gråt når jeg kom hjem idag, for jeg skulle så ønske at jeg hadde hatt det bedre på besøk i går og idag. Jeg gråt fordi jeg har planer imorgen jeg egentlig har sett frem til, men som jeg er redd skal overskygges av dette svarte. Jeg gjør ting, jeg reiser, jeg opplever, men det føles halvveis. Ikke fordi jeg ikke gjør det med hele meg, men fordi en del av meg bare har lyst å gjemme meg på et rom å gråte. Jeg ønsket så sterkt at jeg skal kunne bidra med noe, om bare et smil. Og jeg prøver, og stort sett klarer jeg det, men det er likevel svart, og det sliter meg ut. At det er svart når jeg smiler. At ting ikke er så ekte som jeg vil det skal være

Lille trille

Mange setter spørsmålstegn med medisineringen i psykiatrien. Jeg er en av dem, etter å ha prøvd ut mye, og blitt til tider helt neddopet. Noen mener nok det var nødvendig, med tanke på hvor syk jeg var, men å ikke klare formulere setninger og nesten ikke klare prate, det er jo ikke menneskelig. Igår fikk jeg en ny opplevelse med medisiner, eller rettere sagt medisinblandinger. Jeg økte opp den ene av antipsykotikaene mine på formiddagen og fikk en ny antidepressiva på kvelden. En time etter jeg hadde tatt medisinene mine skulle jeg inn på kontoret for å ta resten av medisinene mine. Jeg syntes kroppen var veldig tung og rar, men jeg reagerte ikke før jeg var komt inn på kontoret og følte jeg skulle besvime. Jeg satte meg ned, og hodet mitt bare falt til siden. Jeg småbesvimte (tror jeg) gjentatte ganger, jeg falt hvertfall inn og ut av bevissthet, og noen satt og holdt meg oppe. Vakthavende lege ble tilkalt, og blodtrykk og puls ble målt. Blodtrykket var noen å 50 over 30, altså fryktelig lavt, og pulsen var også lav. Legen kom, og selv om jeg nesten ikke klarte snakke og ikke var helt til stede, så snakket han og sa det var nok pga medisinendringer. Tre stk støttet meg inn på rommet, og jeg falt i søvn.

 

Mamma sier gift, at det ikke er bra at jeg står på så mange medisiner. Legene sier antidepressiva og antipsykotika, at kroppen min trenger det. Jeg vet ikke, hva er riktig? Skal jeg slutte med medisiner og bli sykere, bare fordi jeg får bivirkninger. Jeg har vært enig i å ikke stå på antidepressiva, for det har aldri hjulpet meg. Men når depresjonen har vært så intens så lenge er jeg villig til å prøve alt. For jeg orker bare ikke ha det slik. Jeg har stått på tosifrede tall med medisiner, fått i meg så mye at jeg ikke lenger var Maria. Det var helt fryktelig, men jeg viste ikke hva de puttet i meg, og helt ærlig så brydde jeg meg ikke for verden var svart og grå og jeg viste ikke forskjell på opp og ned. Nå står jeg på 3 antipsykotika + antidepressiva og smertestillende (og 4-5 behovsmedisiner). Ja og pluss en hel haug med vitaminer og andre ting som kropper tydeligvis trenger. Fem, fem medisiner. Fem kunstig fremstilt bedring i tablettform, som jeg inntar hver dag for å ikke være så syk som jeg egentlig er. Og så kommer spørsmålet, er det bra for meg? Jeg mener ja, fordi jeg vet hva det gjør med meg å være uten de. Men jeg vet også at smertestillende gjør meg så kvalm at det er vanskelig å spise, på toppen av en spiseforstyrrelse. Jeg vet at antipsykotika gir meg en haug med bivirkninger. Jeg vet at i går ble en skremmende opplevelse pga medisiner. Jeg vet at for ca en måned siden var jeg virkelig kjempesyk fordi jeg sluttet på en medisin. Og når jeg sluttet på den medisinen gikk jeg gjennom en slags avrusning, for kroppen min var så vandt til medisinen at den klarte seg ikke uten. Jeg har hatt skremmende opplevelser med ulike smertestillende og antidepressiva jeg har prøvd tidligere, med ulike skumle bivirkninger. Så ja, en må være obs på hva en putter i seg, og ALLTID gjøre ting i samsvar med lege. For både å starte å slutte på medisiner kan være farlig for kroppen om det ikke gjøres riktig. Det både vet jeg og har jeg erfart. 

Tomt rundt og fullt på innsiden

Et tomt rom. Tømt for alt som var Maria. Det eneste jeg har igjen er tegningene mine, jeg kan jo ikke skade meg med dem, med mindre de er redde for papirkutt. Jeg er redd. Er det tilbake hit jeg har komt. Til fastvakt og strippet rom? Jeg lovde meg selv at sist gang var siste gang det skulle skje. Jeg skulle ikke falle så dypt igjen, og jeg skulle hvertfall ikke vise det. men nå er jeg her, midt i mitt eget helvete. Midt i et rom fullt av ingenting.

 

Det har vært vanskelig lenge, som i vanskeligere en jeg kan takle. Men jeg har håndtert det med å gjøre ting, med å ikke ta meg tid til å tenke på hvordan jeg har det. Men så plutselig sa det stopp, jeg sluttet å spise og drikke, jeg viste ikke hvordan jeg ellers skulle takle det. Så skadet jeg meg, for første gang på nesten to år. Jeg gråt og gråt etterpå, for jeg følte og føler meg totalt mislykket som gjorde det. To dager på rad, ned for å sy sammen huden. Så ble det enda verre, når du var overbevist om at ingen kunne overleve noe som var verre en det som var. Fastvakt, noen som sitter og ser på meg og passer på meg. Så tok de rommet mitt, tok bort alt som var knuselig, alt som kunne lages løkke med, alt som på en eller annen kreativ måte kunne ført til at jeg skadet meg. Og jeg hater det, rommet mitt, som var fint, som var mitt. Nå er det ikke mitt lenger, nå er det fremmed.

 

Nå kjenner jeg at jeg ikke klarer tanken på å spise igjen. For jeg har ingenting å fysisk skade huden med, ingenting å gjøre kroppen min noe med. Og det gjør så vondt at for å overleve må jeg gjøre meg noe. Jeg er så redd. De passer på meg, men da skriker stemmene at de skal drepe meg. Da skal de ta over og torturere. Det er ikke ok å hele døgnet bli truet, skreket til, og alt alle kan respondere med er at det ikke er ekte. For meg er det ekte, mer en ekte. De står jo foran meg og roper, jeg skjønner jo ikke hvordan de andre ikke kan høre det? Hvordan jeg skal overleve dette helvete, det skjønner jeg ikke. Nå har jeg ikke noe valg, så jeg velger den eneste løsningen jeg har igjen, med å slutte å spise og drikke. 

Å leve

Noen ganger må du bare leve, på tross av alt. Noen ganger må du bare ikke høre på stemmene som vil ha deg død, og leve selv om folk er bekymra for deg. Jeg trenger å få positive innputt, å møte gode mennesker, å være sammen med de jeg er glad i. Jeg trenger å reise, å oppleve andre ting en institusjonstilværelsen. Jeg reiste på perm på fredag. Behandler var bekymret for meg. Vi har begynt med utredning og jeg scoret veldig høyt på suicidalitet og depresjon. To ting jeg helst ikke vil forholde meg til. Depresjonen har vært der og stort sett vært alvorlig siden jeg begynte å bli deprimert som 13 åring. Og at jeg er suicidal er bare ikke greit. For jeg ønsker jo å ville leve, jeg får det bare ikke til. Behandler var mest bekymret for meg fordi jeg skulle ut å reise alene. Jeg kunne jo besvime på fly, flyplassen eller toget, og hun var bekymret for om jeg kom til å få i meg nok mat/drikke og om jeg kom til å kaste opp. Jeg lovde å være snill mot meg selv, spise nok og ikke kaste opp. Det var og er vanskelig, men jeg jobber med det og det har gått fint så langt. Det er noe med at når jeg vil noen nok, så klarer jeg skyve til siden alle dårlige mestringsstrategier og bare være til. 

 

Nå er jeg i Asker på besøk hos ei venninne. Det er sykt hyggelig, og det var så godt å reise igjen, å få komme seg vekk og ikke minst å få besøke en så fantastisk person. Det gjør godt å vite at noen blir glad fordi jeg er meg og fordi jeg kommer på besøk. Det er så godt å vite at for noen så er jeg god nok som jeg er. For jeg har opplevd så mange ganger å ikke være god nok, å føle at jeg ikke strekker til. Folk kuttet meg ut av livene sine fordi jeg var syk, og jeg var bare ikke god nok som jeg var. Men akkurat nå føler jeg at jeg er det, og det er godt.

 

Å leve ble vanskelig når jeg ble syk. Å leve var ikke lenger førsteprioriteten, det var å overleve. Og å bare overleve er ikke et liv, å gå fra innleggelse til innleggelse, samtale til samtale, uten å gjøre noe som fyller på de positive lagrene, det er ikke godt i lengden. For jeg trenger positive innputt for å bli bedre. Jeg trenger de selv om jeg nesten er for dårlig til å oppleve dem. Derfor er jeg så glad jeg har en behandler som forstår at jeg trenger komme meg ut og frem, at så lenge det er forsvarlig så må jeg få lov. Selv om det noen ganger er på grensa til forsvarlig. Men slik som nå så klarer jeg jo ta ansvar og ta vare på meg selv, slik at jeg skal få oppleve disse positive tingene. Og disse positive tingene, de gir meg energi når jeg nesten ikke har energi til å puste. 

 

 

 

Tanker om CRPS

Nervesmerter. De sterkeste du kan tenke deg. Noen som topper skalaen for smerte. Du tror ikke du kommer til å måtte oppleve de, det er ikke en tanke som slår deg, i hvertfall ikke som 13 åring. Likevel var det det jeg måtte oppleve og dermed tåle og tolerere. Blant legene skulle smertene forties. Å ikke snakke om de skulle gjøre at hjernen min glemte det. Greit nok at jeg var et barn, men selv barn kan ikke late som og glemme smerter som er sterkere en en fødsel, du kan ikke glemme smertene som eksploderer fordi du skal lære deg å være borti en oversensitiv og skadet fot.  Nå er det 7,5 år siden. Jeg har blitt voksen, eller voksnere. Mye voksnere en de fleste andre på min alder på grunn av alt jeg har vært gjennom. Jeg har lært meg at leger ikke er synonymt med hjelp. Jeg har lært at smerter ikke alltid går bort. Jeg har lært at usynlig kronisk smerte er umulig å forholde seg til. Jeg har prøvd å lært meg at jeg skal leve resten av livet mitt med CRPS.

 

Uføresøknaden er sendt. Jeg som var så skoleflink og elsket å være i praksis. Jeg som har drømt om jordmorutdannelse siden jeg var 9. Jeg vet den kan reverseres, at om jeg blir friskere psykisk og fysisk kan jeg begynne å studere igjen. Men jeg er 21 år og har ikke en gang fullført vidergående. Jeg har vært syk lenger en jeg har vært frisk. Jeg har hatt smerter i mer en 1/3 av livet mitt. Jeg skulle så mye, jeg hadde så mange planer. Jeg hadde omtrent ikke hørt om NAV. Og nå har pengene mine kommet fra NAV de siste 3 årene. Og uføresøknaden er sendt. Det føles så feil, at jeg har søkt om å bli ufør. For jeg skulle jo bli jordmor. Det føles så feil å motta penger når jeg ikke kan gi noe tilbake. Jeg kunne gjort hva som helst for å være frisk nok til å jobbe, til å studere, til å gjøre det som er normalt. Til å ha et helt A4 liv. Selv om jeg bare gikk i 8 klasse når jeg fikk CRPS så savner jeg skolen før det. Jeg savner det halvåret på ungdomsskolen som var tilnærmet normalt. Der jeg deltok i gym, skrev stiler og tok prøver. Der jeg var med venner og hadde det ok. Jeg savner å kunne gå en tur uten å måtte sitte stille for å hente meg inn igjen etterpå. Jeg savner å ikke ha vondt.

 

Smertene er der hele døgnet. Nå har jeg vært inni en god periode lenge. I mai hadde jeg veldig store smerter, så store at jeg begynte å tro medisinene var sluttet å fungere. Heldigvis gikk det over, og jeg er tilbake til å bare ha vondt. Men det er vondt å bare ha vondt også. Å hele tiden kjenne at noe er galt. Å føle kroppen står i brann, å trakke på en fot som føles ødelagt. Jeg lengter etter at noen lurer på hvordan det går med smertene, for det er ingen som hverken spør eller tenker på det lenger. For jeg går jo ikke på krykker. Det er ikke åpenbart at jeg har vondt hele tiden, og jeg klager jo ikke. Men jeg savner at noen ser, at noen spør. For det er tøft å være alene om å hele tiden kjenne på smerter. Om jeg først sier jeg har vondt så er det likevel ingen som forstår det. Ingen skjønner CRPS, ingen forstår brennende, verkende smerter. Ingen forstå at Maria, som både trener, danser og går på turer, EGENTLIG har skikkelig vondt, HELE tiden. Behovet for at folk skal forstå er ikke noe mindre nå en når jeg var sengeliggende. For nå prøver jeg å leve, på tross av smerter.

 

Jeg er redd for at uansett hvor frisk jeg vil jobbe meg fra depresjonen vil den alltid innhente meg på nytt. Jeg er redd for at uansett hvor lenge jeg forblir innlagt vil aldri psykosen forsvinne, fordi hodet mitt er for ødelagt av blant annet traumer både fra selve ulykken og behandlingen i ettertid. Det er tøft å slite så mye psykisk når du har fysiske smerter i tillegg. Selv om de er mye av grunnen til at jeg er her jeg er, lager de tilleggsproblem. Jeg lever hver dag i smerte, halve kroppen min står i brann. Jeg er like fullt ut Maria, jeg er ikke CRPS, jeg har det, og jeg prøver at det ikke skal ta over livet mitt. Men det er tøft, det er tøft å stå i en kamp du vet vil vare for alltid. 

Kan jeg?

Jeg husker ikke helt hva som har skjedd de siste ukene. Jeg vet de har vært tøffe og jeg vet jeg har vært dårlig, men jeg har dissosiert en del og visket bort resten. Stemmene er sinte, jeg gjør for mye og for lite. Jeg er for ærlig og for lite på deres side. Jeg skader meg ikke og jeg har ikke en gang prøvd å ta livet mitt på en stund. Jeg våknet opp en dag av at jeg hadde et tau rundt halsen, jeg vet ikke hvordan jeg havnet der, men jeg våknet av det tidlig en morgen. Mest sannsynlig har jeg drømt det og videre tenkt det var en god ide. Jeg drømmer ofte om at jeg må dø eller at jeg skader meg, og det skremmer meg, at det er der når jeg sover også. Maten går rett vest, jeg har nevnt det, de har sagt det. Det vises ikke så godt for de rundt for jeg skjuler både at jeg ikke spiser nok og at jeg kaster opp. Og at jeg trener er jo normalt. Men det går ikke bra. Vi må jobbe med det sa jeg. Å reise et annet sted ble nevnt, å få hjelp fra noen som er spesialister. Men tørr jeg det, å få hjelp for det som holder meg i live, å fjerne livbøyen min. Jeg vet ikke. Og å få hjelp et annet sted vil si at jeg ikke får hjelp til resten av problemene mine. Men jeg tror jeg må få hjelp til det som kom først, først. Jeg er bare redd.

 

Kan jeg egentlig bli frisk? Kan jeg? For jeg har vært syk så lenge, og det er så mange som har sagt jeg ikke kan bli det, og bare jeg er så redd. For hva om jeg kjemper for ingenting? Hva om jeg kjemper for en fremtid så svart at jeg ikke vil være i stand til å leve den? Jeg tok en tatovering for håp i dag, for jeg leter alltid etter det håpet. Alle sier jeg må holde fast i det, sannheten er at jeg må finne det. Men jeg leter og jeg gir ikke opp. Selv om jeg vil, selv om alt i meg vil, så gir jeg ikke opp. For jeg vet hva de rundt meg betyr for meg, så om jeg bare betyr en liten brøkdel av det for de, så kan jeg ikke forsvinne. 

Maskeknuser

Lynnedslag fra blå himmel

En stemme som ikke vil forsvinne

Noe bare du hører

som burde forsvinne

Men som blir

 

Smilet som blir en maske

En maske uten sprekk

Før den knuses i tusen biter

og vannet vasker den vekk

 

Jeg står og ser på deg fra siden

Gjennom speilet er vi like

Du og jeg

Du og jeg og alle

alle tre

De som ikke skulle vært der

Maskeknuserene 

Et lite lys i mørket

"Kanskje kan antidepresivaen du står på ha helt feil effekt og gjøre at hodet ditt aktiveres og du blir mer psykotisk"

Jeg tenkte at ja, kanskje, men jeg trodde jo bare at ting var virkelig ille og at det ikke fantes noen god forklaring. De siste månedene har vært så styrt av stemmer at det har vært veldig vanskelig å være meg, mye mer en vanlig. For når du går hele dagen og får høre at du må dø, for så å få det pøst inn i deg hele natten gjennom mareritt, så blir du ganske sliten, av å kjempe imot og av å late som for alle andre. Katastrofetankene som kommer av det de sier til deg, det du tror de kan gjøre mot de du er glad i. Jeg har vært så redd, og jeg har ønsket så sterkt å forsvinne. Det er vondere en noen fysisk smerte noen gang kan bli. Følelsen av at alt det vonde i verden holder på å skje sammtidig. Men så begynte jeg å trappe ned på antidepresivaen sist uke, og de siste dagene har vært overraskende stille. Liksom, stemmene sier hva jeg skal gjøre å si, og de kommenterer hva jeg skal gjøre, men det er ikke et evig mas om alt det fæle som kommer til å skje pga meg. De er roligere. Jeg våger ikke feire, jeg våger ikke rope hurra enda, men jeg prøver nyte det så mye jeg kan.

Nå har jeg vært hjemme noen dager, tilbragt mye kvalitetstid med bestevenn som er hjemme å snur, og skal fortsette å være med fine folk de neste dagene. Jeg planlegger masse gode ting som skal skje de neste ukene og månedene, jeg gjør alt for å finne lyspunkt, for å holde ut og for å ikke falle tilbake til et kritisk punkt der jeg er nær døden igjen. Jeg har vært der alt for mange ganger de årene jeg har vært syk, og nå håper jeg det er slutt. Jeg kjenner at det er mye som er veldig vanskelig, men jeg håndterer ting på en helt annen måte, og jeg kjemper. Sammen med Valen skal jeg kjempe meg ut av dette, det må jeg!

Jeg har vært veldig oppgitt og lei, spesielt av det å være syk. Det å se ting forsvinne, mennesker forsvinne og alt du en gang var forsvinne, gjør noe med deg. Jeg skulle ønske det bare var å bestemme seg for å bli frisk så ble du det, at det ikke tok så forferdelig lang tid. For jeg har vært syk halve livet mitt, og nå trenger jeg se at ting går på frem, ikke bare forsvinner i dårlige dager og perioder. For selv om jeg vet at de vonde dagene vil bli bedre, så vet jeg at det som er bedre fortsatt ikke er bra, og det føles ikke bra å leve i et mellomstadiet der du bare venter på noe. For jeg venter bare på å bli frisk, å ta fatt på livet igjen. Selv om jeg prøver nå, å leve, så blir det litt begrenset og det er trist. Jeg er sliten og jeg bærer på mye vondt selv når det lyser litt der lenger fremme. Men det er mye bedre en bare mørke. Nå er det mørke med et lite lys, og det gir håp.

Levende skrekkfilm

Dette kom til en fortvilet kveld der jeg ikke viste hvordan jeg kunne få sagt at nå er det for vanskelig for meg, igjen. Det har dessverre vært mange av de, ting går ikke akkurat som jeg vil de skal gå. Ordene mine er alt jeg har, og når jeg ikke finner de til å forklare blir håpløsheten enda større. I tillegg har jeg ikke snakket med behandler på snart to måneder pga ferie, så psykoseverden har fått lov til å utvikle seg og formere seg uforstyrret. Sannheten er brutal, min virkelighet er brutal, dette er brutalt. For det er sannheten, og sannheten har jeg ikke turt å si på veldig veldig lenge.

 

Hvor ærlig skal du være om følelsene dine? Hvor ærlig skal du være når angsten river deg i filler og du bare vil dø, virkelig vil dø. Skal du si det? At nå dør jeg, tror jeg. At om jeg ikke får det bedre snart, tar jeg det tauet og gjør meg noe. Jeg kan jo ikke si det? Ikke når det er andre som virkelig har det vanskelig. For hvem er jeg? Jeg vil jo bare dø, det er jo ikke så ille, for jeg vil jo alltid dø, sant? Eller ikke sant? Jeg vet ikke, stemmene sier jeg ikke er viktig, at de må fokusere på de andre. Og jeg er enig, ikke fokuser på meg, men jo se meg. Ser du at jeg gråter på innsiden, selv når solen skinner og jeg skinner? Jeg vil ikke vise det, jeg kan ikke si det, for det er ikke viktig. Men jeg er så ensom om det, det er så tomt og svart i brystet mitt, for jeg klarer ikke sette de rette ordene på det. På det svarte, det som gnager hull i meg. Er jeg viktig?

 

"Hvordan går det? Hvordan har det gått?"  "Fint, okei, kanskje ikke helt greit. Men fint, for alt i verden, husk at det har vært fint." Så kommer det kanskje frem, at det var vanskeligere en jeg sa, men ikke hvor vanskelig, jeg sier aldri hvor vanskelig. Du skjønner det kanskje, at det var veldig vanskelig når jeg ville dø, men igjen, jeg vil alltid dø, jeg er jo kronisk suicidal. For hvordan forklare en følelse det ikke finnes ord for. Hvordan forklare lammende angst, hvordan forklare de største katastrofetanker som finnes, hvordan forklare at et univers du ikke kan se, driver å forteller deg at alt det verste du kan tenke deg vil skje, hvordan forklare en depresjon som har vært der i et tiår, hvordan forklare dette??? Jeg har ikke ordene, jeg jobber med å finne de, men jeg har ikke ordene. For det er for mørkt, for stort. Ingen skjønner omfanget av å ville dø hver dag om du ikke har vært der selv, for ingen vil jo dø, vi skal frykte døden, ikke se frem til den.

 

Jeg kan ikke si de ordene her høyt, for da tar jeg for mye plass, da krever jeg at noen hører. At noen tenker mer en bare ingenting, kanskje? For hvem er jeg til å kreve at noen skal høre på meg, jeg er jo ingen. Ingen skal måtte prøve å forstå mitt kaos. Selv om jeg skulle ønske det, at jeg ikke var så alene, for ingen kan forstå, hvertfall ikke når jeg ikke kan forstå det selv. ?Du lever i en skrekkfilm, som hverken stoppen når du skal sove eller hvile? Det er det jeg gjør, jeg lever i ditt verste mareritt. Et mareritt som bare fortsetter selv om du våkner, og når du endelig sovner igjen, da fortsetter det. 

Rosa

Det går fra rosa til svart på 2 sekunder. Svosj så var du tilbake til start.

 

Dagen startet litt halvtidlig i 6 tiden, før jeg fikk besøk og jeg reiste med pappa og lillesøster til Rosendal. Vi var på besøk i baroniet, jeg tok hundre bilder av roser og det var egentlig ganske fint. Det gjør så godt å være med familie, bare å høre stemmene deres gjør dagen bedre. Mamma sa jeg måtte ta vare på minnene fra denne dagen, så det er et gladinnlegg selv om jeg har det ganske vanskelig nå. For i dag har det vært rosa, selv om det er svart nå så har det vært rosa, og rosa er en veldig fin farge. 

 

 

Vi er perfekt men verden er ikke det

Jeg smiler, jeg ler, men inni meg gråter jeg. Ute blant de andre ser det så fint ut, men jeg gråter omtrent hvert sekund jeg er alene. Jeg vil ikke være alene for da omkranser angsten og stemmene meg på en måte som skremmer meg, virkelig skremmer meg. Jeg er redd, jeg er så redd. Jeg vet ikke lenger hva som er opp og ned, jeg skjønner ikke det som skjer i og rundt meg. De rundt sier jeg er psykotisk, at det ikke er ekte. Men jeg vet ikke, stemmene som roper og truer meg er så virkelige, menneskene som ingen andre ser tar på meg og jeg kjenner hendene deres, og de er virkelige. Så jeg blir redd, redd og forvirret. Jeg vil jo at det ikke skal være ekte, jeg vil jo at de grusomme tingene som skal skje ikke kommer til å skje. Jeg vil gjøre alt i verden for at dette kan forsvinne. Men jeg klarer ikke tro det, for det er jo her, det skjer rett foran øynene mine.

 

Den uutholdelige smerten jeg føler hver gang jeg trekker pusten gjør at jeg vil slutte å puste. For angsten i kroppen min gjør meg gal. Kvalmen, den ukontrollerte skjelvingen og panikken sitter i meg, den forlater meg aldri. Jeg vet jeg må kjempe, at det er nå når jeg er på bunn jeg må komme meg opp igjen. Men hvordan? Hvordan kjempe når alt inni deg skriker du skal dø, at du tar opp plass, at alle får det bedre når du forsvinner. Jeg vet jeg må høre på det de rundt meg sier, jeg prøver finne noe inni meg som kan tro på at det de sier er sant.

 

Jeg er solbrent, jeg har spist is, jeg har badet på en megasvane og jeg har lært meg å brodere. Hvorfor kan det ikke være fint? Hvorfor kan ikke smilene jeg gir andre gi meg noe. Hva om det er dette som er livet mitt? Et helvete der stemmer regjerer, angsten herjer, spiseforstyrrelsen skriker og depresjonen lammer. Kan jeg bli noe mer en diagnoser, kan livet mitt bli mer en sykdom? For jeg vet jo at livet kan være vært å leve, jeg har kjent det, jeg har følt de små glimtene. Det er bare det at jeg orker ikke falle tilbake hele tiden, og jeg klarer ikke bare være syk lenger.

 

 

 

 

Jeg vil bare høre på Cezinando og "Vi er perfekt med verden er ikke det" Vil bare at verden skal gå litt min vei også

 

EDNOS

Spiseforstyrrelse. En diagnose jeg ikke vil godta. Jeg er jo frisk, jeg ser jo frisk ut. Jeg var syk når jeg så ut som et skjelett, jeg ser det nå, selv om jeg ikke så det da. Men nå? Jeg spiser jo, jeg er normalvektig, hva er problemet da? Jeg vet, innerst inne, at kanskje, kanskje er jeg ikke så frisk som jeg tror. I dag sto jeg over det berømte porselenet igjen. Jeg holdt meg borte fra oppkast ganske lenge så jeg ikke skulle være dårlig til Spania turen, og så jeg skulle klare unngå å kaste opp når jeg var der. Jeg sa i fra når jeg kom tilbake at de måtte være flinke med oppfølgingen etter måltidene så jeg kunne slippe å falle rett tilbake til oppkasthelvete. De var ikke flinke de første dagene så de fikk beskjed igjen. Men nei, de ble ikke bedre. Så nå klarte jeg ikke stå imot lenger, nå lot jeg spiseforstyrrelsen bestemme, og jeg sto der og brakk meg til det halsen føltes som sandpapir og tårene var over hele ansiktet. Glamorøst? Neppe.

 

Jeg kjenner jeg gruer meg til resten av ferien. For om det er slik at hver gang jeg har en ferievikar som dagskontakt ikke får oppfølgingen som jeg skal ha, blir det et helvete, og jeg som skal lade opp til Kreta kommer til å bli slapp og få mangler og dritt igjen. Jeg føler meg slem som skylder dette på de, for det er jo jeg som til syvende og sist tar valget om å kaste opp, det er ikke de. Det er mitt ansvar å kjempe mot sykdommen. Men jeg tar det ansvaret når jeg gir beskjed om at de ikke følger opp, når jeg gir beskjed om at de må følge opp så jeg ikke gjør det jeg vil gjøre. Da tar jeg faktisk MYE ansvar. For nå er jeg ikke sterk nok til å stå imot spiseforstyrrelsen og stemmene som herjer. Jeg hater å ha fastvakt en time etter hvert måltid, jeg har hatt det i over et år nå, og det er slitsomt. Kanskje mest slitsomt for jeg vil kaste opp. Men det har hjulpet, det har nesten fått meg bort fra bulimihelvete.

 

Når jeg var i Spania var jeg overbevist om at alle som så meg gikk rundt og snakket om hvor feit jeg var. Jeg slet skikkelig med å gå rundt meg bikini og vise så mye av kroppen min. Jeg hadde veldig mye angst hele tiden fordi kompleksene mine for kroppen er ganske ekstreme. Jeg spiste, kanskje ikke veldig mye, men jeg spiste. For jeg viste det var viktig for at jeg skulle få en fin ferie. Men nå, og i forkant og egentlig når jeg var der nede også så har det vært veldig vanskelig å få i meg nok. Pga medisiner er jeg veldig kvalm og har ikke matlyst, i tillegg til at jeg ikke vil spise så mye fordi jeg er livredd for å legge på meg. Men nå, nå vil jeg bare ned. Ned, ned, ned. Og jeg hater det, for jeg vet at der ikke gjør meg gladere, det gjør meg bare sykere. Men jeg klarer ikke slå bort tanken på at jeg må gjøre det, at når jeg tar mindre fysisk plass, får andre det bedre. (Ja det høres sykt ut, det er vel sykt også, men stemmene mine gir ikke alltid mening for andre en meg)

 

Når jeg leser mine egne tanker skrevet ned så ser jeg at jeg kanskje snart må godta at uspesifisert spiseforstyrrelse står på papirene mine. Det er ikke frisk, ikke å kaste opp, ikke å være avhengig av andre for å beholde maten du tvinger i deg. Og det å vite at hadde det ikke vært for permnekt og aktivitetsforbud hadde du kuttet ut måltider hele tiden. Helst alle. Jeg er sliten av dette, så jævlig sliten. Jeg vil bare være frisk, jeg vil spise uten dårlig samvittighet, jeg vil se meg selv i speilet uten å få panikk fordi jeg ser så stor ut. 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018