hits

Kronisk

Kronisk har vrt merkelappen min. Kronisk depresjon, kronisk spiseforstyrrelse, kronisk suicidal. Jeg har blitt forestilt at dette aldri kunne g over, at jeg kom til d ung. Det er sykt se tilbake p, sykt at de har lov si snne ting. Jeg kan forst at det kalles kronisk etter s mange r, men skal helsevesenet f lov si til en ung jente at du kommer aldri til bli frisk? Kan de ikke heller si at ja, dette har vrt langvarig, men det kan g over, det skal g over Jeg skulle nske at noen sa til meg at det kunne g over, jeg skulle nske jeg ble forestilt en fremtid vrt leve, i stede ble jeg forestilt dd, dd eller et liv med sykdom. Nr jeg ble innlagt p Valen ble heldigvis ting satt i et nytt lys. Sklart du kan bli frisk, vi har troen p deg Det ble fortsatt sett p som kronisk, bare at n var det hp. Det skulle ikke vre slik bestandig sa de, de skulle g over. De kunne ikke love at alt ville bli bra, men de kunne love meg et liv verdt leve, et liv jeg ville leve.

Jeg grt meg i svn i mange r p grunn av disse diagnosene, disse merkelappene. Kronisk suicidal ble spikeren i kisten p all akutthjelp i ungdomspsykiatrien. Vi kan ikke hjelpe snne som deg Jeg skulle bare sendes hjem om jeg kom p legevakta, selv etter selvskading og selvmordsforsk, selv om jeg ikke s opp eller ned p meg selv, uansett tilstand. Jeg flte jeg ikke var verdt hjelp. At det var det samme hvordan det gikk, at jeg kunne d, selv nr jeg egentlig innerst inne ikke ville d og helst ville ha hjelp. Det er en av de vondeste periodene av livet mitt, nr ingen ville hjelpe og alt jeg viste var at jeg aldri ville f det bedre. Det var det de hadde sagt til meg. At jeg aldri, aldri ville bli bedre.

S du er kronisk deprimert du da sa en lege til meg for et halvt r siden. Jeg kjente jeg ble redd, skulle han ogs sette meg i bs p grunn av de kroniske delene av diagnosene mine. Men han mente det bare godt, sa det var trist at jeg hadde vrt syk s lenge. Jeg scoret til alvorlig grad av depresjon da, det hadde jeg gjort s lenge jeg hadde vrt i psykiatrien. Og n, n tror jeg ikke jeg hadde scoret til mild depresjon en gang. Jeg har det bra, jeg kjenner p glede, jeg smiler og jeg gleder meg til fremtiden. Jeg er et levende bevis p at selv de tyngste og kronisk syke pasientene i psykiatrien kan bli bedre. Jeg har gtt fra tenke daglig p ta livet mitt, p prve ta livet mitt titt og ofte, p vre mer redd for livet en dden, til kjenne flyskrekk igjen fordi jeg vil ikke d og til ville leve, ville se hva som kommer videre. Jeg er ikke lenger kronisk suicidal, jeg er ikke lenger kronisk deprimert, jeg er levende, jeg er Maria. Og jeg er i gang med vinne denne kampen!

Nr livet smiler

Jeg svever litt i en rosa boble for tiden. Jeg svever fordi jeg har det skikkelig bra og fler p og ekte glede. Jeg har det s bra at jeg planlegger fremtid, jeg har det s bra at jeg begynner tro at jeg har lagt bak meg det verste kapittelet med sykdom. Det er helt rart og uvirkelig for meg smile p ekte, jeg har ikke klart det p 8-10 r. Det er helt sykt ikke bare fle p smerte og tristhet, men faktisk glede seg til morgendagen. Jeg har blitt s vant til vre syk at ha det bra virket og virker umulig. Jeg gr rundt og er livredd for at dette bare er en lang god periode, at jeg skal tilbake til mrket. Men samtidig virker dette s ekte at jeg tror egentlig at det er virkelig, at jeg faktisk er bedre. Uansett hva, jeg nyter dette. Jeg nyter ha gode dager, jeg nyter smile. Misforst meg rett, ting er fortsatt ikke tipp topp, og jeg har mange ting som fortsatt er vanskelig. Men i forhold til den graden av sykdom jeg har vrt inni er dette ingenting. Jeg har vrt vant til skade meg fordi trykket p innsiden har vrt for stort, jeg har vrt vant til daglig tenke tanken at jeg ville d. Ting har vrt s vanvittig vanskelig, det helvete jeg har vrt gjennom er s grusomt tenke tilbake p at jeg har ikke ord. Det fles ut som knappen som har sttt p, den som har styrt sykdom, har blitt skrudd av. Og jeg nyter at strsteparten av det som har vrt vanskelig er bedre.

 

Den strste nyheten av alle er nok at jeg har ftt utskrivelsesdato. 1 oktober skal jeg skrives ut, etter nesten 4 r p Valen. Det kribler i magen nr jeg tenker p det, jeg gleder og gruer meg til st mer p egne ben. Fr var tanken p utskrivelse umulig forholde seg til for jeg hadde det s vanskelig, men n fler jeg meg klar. Jeg ser frem til bo i leiligheten og starte p et litt mer normalt liv. Jeg er nok ikke klar for studier enda, men jeg skal finne noe meningsfullt fylle dagene mine med. Fire r innlagt hres nok vanvittig mye ut for de fleste, og jeg skjnner det, for det er mye. Men uten at jeg hadde ftt det hadde jeg aldri vrt der jeg er i dag, jeg er usikker p om jeg i det hele tatt hadde vrt i live. Jeg er s takknemlig for hjelpen jeg har ftt p Valen, de har vrt med p gi meg et liv verdt leve. De har sttte meg gjennom de tffeste rene av livet mitt, de har sett meg p mitt absolutt verste, og de har holdt ut, sammen med meg.

 

 

Frihet

Jeg har tatt et stort og sikkert det viktigste valget p mange r. Jeg har bestemt meg for g inn med alt jeg er og overvinne spiseforstyrrelsen. Jeg har bestemt meg for at n er det nok, n har mat tatt fra meg over 10 r, og det er p tide gjre noe med det. S jeg skal spise, selv om jeg er alene og ikke vil og trenger. Jeg skal ikke kaste opp, selv om jeg har muligheten og er alene. Jeg skal spise til hvert mltid, og jeg skal ikke overtrene for forbrenne. Jeg vil ikke lenger vre livredd for middag og is, for kaker og knekkebrd. Jeg vil kunne kose meg med det som har vrt fienden min i s mange r. Det har vrt mange tunge kvelder etter dager der jeg har fullfrt mltider uten kaste opp, der angsten har gjort meg kjempe drlig og jeg har hatet kroppen min s vanvittig mye. Men selv om det er vanskelig og til tider virker umulig skal jeg klare det, denne gangen skal jeg vinne! Spiseforstyrrelsen har vrt min livbye i vanskelige tider, og jeg kjenner jo allerede at det er vanskelig og ikke ha maten til regulere flelsene mine med. Det er tft og st i stemmer og depresjon som dreper livslyst nr jeg ikke kan sulte vekk flelsene og fle mindre. Men jeg vet det blir verdt det til slutt, jeg hper hvertfall det.

 

Ellers har dagene vrt mye bedre en p lenge. Jeg er med p mye, planlegger fine ting, reiser og opplever. Jeg var i London, noe som var veldig fint og ga veldig mye. Jeg hadde en ganske tung dag der nede, der jeg bare hadde lyst gjemme meg p hotellrommet og sove, men jeg sto i det og dagen etter var det heldigvis bedre. P fredag skal jeg til Gdansk sammen med Mamma, og i slutten av mai skal jeg til Danmark sammen med bofelleskapet. Jeg kjenner jeg er heldig som har hatt Valen gjennom alle disse rene, som har vrt med p gjre det jeg klarer n mulig. For 3 r siden hadde ikke disse reisene og alle hevrdagsgjremlene mine vrt mulig. Da l jeg stort sett i en seng, s i veggen og grt. Og foresten, JEG HAR KJPT BIL. Jeg signerte nettopp og sendte fra meg salgskontrakten. Det blir en frihet det, ha egen bil og kunne kjre hvor jeg vil. S glad for alt som ordner seg og for alle fine dager jeg fr. Er s takknemlig for at ting ikke bare er vondt lenger.

Hverdagskaos

Det svarte kommer over meg, som en stor svart sekk som klynger seg fast og nekter slippe taket. De siste dagene er virkelig definisjonen p ustabil. Jeg har hatt gode dager, og jeg har hatt dager der ingenting annet en dden virket logisk. P de gode dagene har jeg smilt, jeg har hatt energi, jeg har vrt sammen med andre. P de vonde dagene har jeg bare gjemt meg og prvd vre usynlig, tenkt ut alle mulige mter forlate verden p. Det er godt at det ikke bare er vonde dager, men det er ogs vondt at selv de gode dagene er vonde, p sitt vis. Jeg er ikke frisk, og jeg merker det veldig godt. Det gjr meg trist, jeg hater alle dagene, mnedene og rene som bare flyr forbi uten at jeg fr vrt skikkelig med. Jeg snakket om det i behandling i dag, om frykten for bli frisk. For paradoksalt nok er det en frykt jeg sitter med. Hvem er jeg uten sykdom? Og spiseforstyrrelsen spesielt, hvordan kan jeg klare meg uten? Jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke. Jeg er vant til at sykdommen min sitter i frersete, der jeg blir nr.2 og der identiteten min mye ligger i nettopp sykdommen. Jeg er jo ikke sykdom, jeg er Maria. Men likevel, sykdommen er mye av meg. "Du er god nok, bde som person, utseendemessig og som medmenneske. Husk det, at du er god nok" Vi snakket ogs om selvtilliten min i behandling i dag, eller mangelen p selvtillit. Behandler mener mange av problemene mine vil forsvinne om jeg bare fr tro p meg selv som person. Jeg vet ikke, og jeg vet hvertfall ikke hvordan jeg skal f bedre selvtillit. Jeg har aldri hatt noen stor tro p meg selv, og alltid vrt litt usikker og redd.

 

Men hverdagen fortsetter, uansett hvilken form jeg er i. Jeg kunne gtt tenkt meg skrudd p pause, blitt frisk, og s fortsatt. Men det gr dessverre ikke. S jeg deltar, er med i livet, prver f igjen litt av alt jeg har mistet. I morgen reiser jeg til Stavanger, og torsdag videre til London sammen med bestevenn. Vi skal p hillsong colour, en kjempestor kristen konferanse. Jeg kjenner det gjr godt tenke p det, og jeg er s glad for at jeg ikke bare er likegyldig til alt slik jeg var fr. Det skal bli godt reise, komme meg bort litt og f litt kvalitetstid sammen med Serina. Jeg har mange slike gulrtter fremover, ting jobbe mot. Heldigvis. Uten det hadde jeg falt helt i sammen, og mest sannsynlig sluttet spise og drikke igjen, og det er jo ikke akkurat helt heldig. Jeg reiser denne gangen med en antibiotikakur i bagasjen, siste selvskadingsrunde endte med infeksjon og for tredje gang p under fire mneder har jeg infeksjon i kroppen. Kroppen min kjemper en tapper kamp der den fr for lite nring, der jeg skader meg selv og mister blod og fr infeksjoner. Jeg beundrer styrken den har, som holder seg oppe tross alt jeg gjr mot den. Jeg er glad for det, at kroppen tler det jeg utsetter den for, det er ikke en selvflge og en dag kan det g galt. Og jeg hper jeg snart kan klare lre meg og vre snillere mot den.

Let it go

Det gjr vondt erkjenne at jeg har en spiseforstyrrelse. Den har vrt med meg s lenge og likevel klarer jeg ikke skjnne at den er her. Jeg tenker stort sett ikke p den, for spisevaner og alt det gr s automatisk. Nr jeg er p avdelingen har jeg en kostplan jeg prver flge, og nr jeg er alene spiser jeg ikke. Jeg vet jo innerst inne at ting ikke er som de skal vre, men jeg er s vant til at spiseforstyrrelsen fr bestemme. Jeg var p ROS p fredag, og vi har s vidt begynt jobbe mot spiseforstyrrelsen. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det i teorien, for alt som str i hodet p meg hele dagen et at jeg ikke kan spise og at jeg m ned i vekt. Jeg vil mer en noe bli kvitt spiseforstyrrelsen, men samtidig er jeg ikke klar til gi slipp. Den har vrt min livbye i ti r, og uten den fler jeg at jeg kommer til drukne. S jeg vet ikke, vet ikke hvordan jobbe nr jeg samtidig jobber i mot. Den er med p holde meg nede, og den tar fra meg krefter fordi jeg ikke fr i meg nok mat. Men hvordan bli kvitt noe du ikke erkjenner du har, hvordan bli frisk fra noe som har holdt deg borte fra drukne.

Skadetrangen blir ekstra intens nr jeg er s sliten som jeg er. Jeg skadet meg p sndag, og jeg angrer, jeg vet bare ikke hvordan holde ut. Jeg har hatt det skikkelig tft de siste dagene, det har vrt mye stemmer og mye kaos. Hadde frst en god samtale med behandler p mandag og s en god samtale med primr. De sttter meg opp og hjelper meg holde ut. Det er godt ikke st i helvete alene. Jeg fr hre jeg er en resurs for andre, noe som gjr veldig godt, for er det noe jeg vil s er det kunne hjelpe. Men jeg er sliten av kjempe, det er en tff jobb dag etter dag st opp til lyden av stemmer som kritiserer alt du er og gjr. Det er tft st i flelser og snakke om ting du helst vil glemme og legge langt bort. Men jeg gjr det, og de rundt ser at jeg jobber og de ser fremgang. Jeg ser fremgang selv ogs heldigvis, jeg skulle bare nske det var mer. Mens jeg i r etter r bare ble sykere gr det andre veien n, og det gir hp. I dagboka mi skrev jeg at det er tungt vre Maria oppi alt dette, at jeg ikke vil vre Maria lenger. Men jeg vil vre Maria om det gr p frem, jeg vil vre Maria om jeg kan f bli frisk. Det er en lang vei igjen men jeg er p vei. For jeg vil bli frisk, jeg vil det!

Fortidens skygger

Noen ganger setter jeg meg ned og leser og leser, tilbake i tid og lurer p hvordan det egentlig var. Bilder av en alvorlig undervektig kropp kommer opp, bilder av arr, intravensstativ, fastvakt, skjerming. Kjenner en tre triller stille ned kinnet mitt, se tilbake p de siste 10 rene er tft, tft fordi det har vrt s gjennomsyret vondt og preget av sykdom. Vondt fordi jeg ikke fikk hjelp, og med vissheten om at jeg kanskje kunnet hatt det mye bedre om jeg hadde ftt hjelp da, at hadde BUP faktisk hjelpt meg kunne jeg sluppet bli psykotisk og endt opp s syk. Det er vondt at det mtte g s langt. Jeg lurer p om de som en gang sa jeg kom til d lurer p hvordan det gr med hun de bare overs. Lurer de p om profetiene deres om folk med kronisk suicidalitet var sanne, at snne som meg enten ikke kom til gjre seg noe eller d ung, at det ikke var noe gjre med det. Jeg lurer p om noen av alle behandlerene som sendte meg videre har tenkt en tanke p meg, om de lurer p hvordan det gikk med hun som var for syk og som ikke kunne hjelpes. Jeg lurer virkelig p det. Og p en mte vil jeg rope og si at jeg kunne faktisk hjelpes jeg ogs, jeg kunne bli bedre, jeg kunne det. Men jeg vil ogs rope si at det ble en kronglete vei, at jeg fortsatt er langt fra ml, og at det er deres feil, de som ikke ville hjelpe. At om noen hadde tatt seg tid til meg nr jeg begynte i behandling for 6 r siden ville ting mest sannsynlig sett helt annerledes ut. Jeg vil de skal vite at de dela meg, snn at det ikke skjer igjen, jeg er s redd andre skal oppleve det jeg mtte gjennomg.

 

Jeg tenker mye p rene som har gtt, lurer p hvordan ting hadde utartet seg om jeg aldri ble pkjrt og utviklet CRPS. Jeg lurer p om jeg kunne vrt frisk i dag, en tanke som er umulig forholde seg til, for bare tanken p at jeg kunne vrt frisk knuser meg. Jeg kunne vrt ferdig p sykepleien til sommeren hadde jeg kunnet studere. Jeg kunne hatt kjreste, jeg kunne hatt jobb og kollegaer. I stede er jeg innlagt p fjerde ret, jeg er ufretrygdet, og jeg str oppi en stor erstatningssak for kanskje f noe mer for 8 r og livstidsdom med smerter. Det er s fjernt at det kunne vrt s annerledes, og jeg m bare ikke tenke p det, for det er bare for vondt. Jeg m fokusere p det jeg har, og det er mye det ogs, heldigvis. Jeg er friskere en jeg har vrt p lenge, selv om jeg fortsatt har en alvorlig spiseforstyrrelse og alvorlig depresjon er andre ting p en helt annen grad det var fr. Jeg er ikke lenger psykotisk, selv om jeg hrer stemmer og ser ting har jeg en helt annen virkelighetsoppfattelse, jeg skjnner stort sett hva som er virkelig og hva som er skapt av hodet mitt. Jeg har angst, men stort sett er den under kontroll. Og jeg klarer fle p glede, jeg klarer si jeg er glad. Jeg har gode fantastiske venner, jeg har en utrolig familie og jeg har et behandlingsapparat rundt meg som fungerer godt. Jeg er ikke lenger livredd for fremtiden, jeg prver forestille meg selv som en del av den. Og alt dette gir meg glede, det gjr at jeg kan smile selv om jeg har det vondt.

 

Men fortiden henger som en stor svart sak over hodet mitt. S vanvittig mye lille meg mtte gjennom. Jeg vil g tilbake 10 r i tid og klemme meg, si at selv om det blir et helvete vil det bli bedre. At jeg ikke m gi opp hpet, hpet som forsvant. At jeg aldri mtte la kniven gli over huden min frste gangen, at jeg aldri mtte prve ende alt. Det er et halvt r siden ting var s ille at jeg var en fare for meg selv. For to r siden bodde jeg nesten mer p skjerming en mitt eget rom. N er tankene der, men jeg gjr ingenting med det. Jeg planlegger ikke dden, jeg vil leve. Jeg skjnner de som sa jeg var kronisk suicidal, men jeg skjnner ikke tankene deres rundt det. Jeg hadde like mye behov for hjelp som om jeg skulle prvd ta livet mitt for frste gang. Kanskje mer. Jeg hper jeg en dag kan bli en resurs for andre, at det jeg har vrt igjennom ikke var forgjeves. For det fles s meningslst ut, alle de rene med sykdom.

Fremgang

Jeg m av og til bare stoppe opp, se tilbake og tenke p alt jeg har klart og hvor langt jeg har kommet. Mange tunge dager etter hverandre resulterer veldig ofte i at jeg ikke klarer se noen fremgang og jeg blir skikkelig lei. Midt i en samtale om skadetrang og vonde stemmer sa primr men se hvor langt du har kommet Fr ville jeg bare ha skadet meg, men n gikk jeg ut hentet noen snakke med s jeg skulle klare unng det. I gr var en milepl i livet mitt, jeg hadde oppkjring til billappen, og jeg besto!! Hadde noen sagt til meg for ett r siden at jeg skulle ha lappen i dag hadde jeg bare ledd, for jeg hadde aldri trodd jeg kunne klare det. Men det gjorde jeg, og jeg er s sykt glad og lettet over at jeg har lappen n. S glad og lettet over ha klart, p tross av sykdom, bde lese meg opp og gjre meg klar til teori, kjretimer og oppkjring.

Idag er jeg i Bergen og skal til ROS, for endelig ta tak i spiseforstyrrelsen og forhpentligvis klare kjempe meg litt bort fra den. Spiseforstyrrelsen tar en stor del av livet mitt, og jeg er endelig der at jeg ikke vil ha det slik lenger, der jeg vil jobbe og er motivert til jobbe. Jeg vil kjempe og jeg kjemper, jeg har gode folk rundt meg som hjelper meg p vei, og som ser hvor mye jeg jobber. Noe jeg er veldig veldig takknemlig for. Jeg har kommet langt selv om jeg har langt igjen, men den tiden jeg bruker p jobbe mot sykdom m jeg se p som en investering i fremtiden min, i stede for se p den som tid som bare forsvant. Det er lenge vre innlagt i mange r, men nr jeg har brukt s mange r av livet mitt p bli syk, tar det tid nste opp i det for bli bedre igjen. Definisjonen p frisk er veldig diffus, men jeg hpet jeg en dag kan si jeg er mer frisk en syk, det er mlet langt der fremme.

09.03.2018

3 dager skadefri. Det er ikke mye, men det er en start. Med litt for mange sting p kroppen etter litt for tffe dager prver jeg benytte meg av andre ting for komme meg gjennom det som virker umulig. Skadetrangen er stor, strre en p lenge. Og nr jeg frst skader meg, blir terskelen for gjre det igjen mye mindre. Jeg hater alle de bde hvite og knall rde arrene jeg har p kroppen. Lange, korte, dype, mindre dype. Jeg har skadet meg siden jeg var 15 r, men har klart ha noen lange pauser, den lengste varte nesten i 2 r. Og har jeg klart det fr m jeg klare gjre det igjen. Jeg har satt meg som en gulerot at jeg skal hoppe i fallskjerm om jeg klarer ikke skade meg p et r. Jeg skal lage meg delml fremover, og forhpentligvis vil jeg klare bruke barberbladene mine p det de skal gjre, i stede for kutte opp huden.

 

Selvskading er for meg bde en mtte overleve p, men ogs straffe meg p. Men det som hjalp for 6 r siden fungerer ikke n. Jeg m kutte dypere og dypere. Det er en vond sirkel det er vanskelig komme seg ut av. Jeg vil ikke skade meg, jeg hater blikkene jeg fr og sprsmlene som kommer. Men noen ganger fles det som det eneste logiske gjre.

 

Over til noe helt annet: DPS mte gikk forresten over all forventning. Hun jeg mtte virket utrolig snill og god, og jeg skal begynne ha litt jevnlige samtaler med henne for bli kjent, slik at hun ogs kan flge meg opp nr jeg blir utskreven. Neste uke har jeg hundre ting p agendaen, noe som er litt tft nr jeg har det tft, men jeg hper det gr fint. Jeg skal bland annet til ROS i Bergen for snakke med ei. ROS str for rdgivningstjenester for spiseforstyrrelser, og er et lavterskeltilbud for folk med spiseforstyrrelser. Jeg gikk der for 4-5 r siden, og det var veldig godt snakke med noen som forstr litt mer av hva spiseforstyrrelsen min gr ut p. S jeg hper det blir bra. N skal jeg snart tilbake til Valen, har vrt i leiligheten fra i gr til i dag. Godt vre litt alene, selv om det er skummelt og uvant. Men jeg har jo personal her ogs, og jeg prver bli kjent med de.

Mars

Jeg vil ikke si til noen hvordan det egentlig er, hvordan det egentlig gr. For p en side gr det jo fint, jeg har hundre planer fremover som jeg m forholde meg til, og jeg gjr det, jeg forholder meg til dem. Men p en annen side er det s mye i meg som har det vondt, en del i meg som bare vil legge seg ned og gi opp. I gr var jeg p planleggingsmte i forhold til temakvelden jeg skal ha foredrag om CRPS p. Det er ganske sprtt tenke p at jeg skal st foran mange mennesker og snakke om min historie, men det gir mye mestring, det gjr det. S har jeg sovet i leiligheten alene fra i gr til i dag, og senere i dag skal jeg hjem en tur. Jeg prver vre stolt av det jeg klarer, og ikke overtenke alt jeg ikke fr til. For for meg er det en seier klare vre alene i leiligheten, for meg er det en seier st opp og fortsette kjempe nr alt i meg stritter i mot. Jeg er flink som kjemper, alle sier de ser jeg kjemper, virkelig kjemper, og at jeg er flink.

 

I tillegg til foredraget jeg skal holde 21 mars, s skal jeg i samtale med DPS, sammen med behandler. Og vi skal beske gamle behandleren min, som n driver privat og skal bli psykiateren min nr jeg blir utskreven. Det betyr ikke at jeg skal skrives ut snart, men at vi planlegger fremover, og at jeg skal vre helt trygg p det jeg mter den dagen jeg blir utskreven. Jeg skal til Danmark i slutten av mars, sammen med tanter, onkler, sskenbarn og besteforeldrene mine. Og jeg skal fjerne visdomstennene mine i narkose (fordi jeg har s vanvittig tannlegeskrekk at jeg ikke trr gjre det hos tannlegen) S mye skjer.

 

Jeg er langt i fra den jeg var nr jeg ble innlagt. Da fungerte jeg ikke, jeg satt bare s foran meg og var livredd for jeg skjnte ikke hva som skjedde rundt meg og i meg. N reiser jeg, jeg kan vre alene uten at det er fare for at jeg gjr meg noe. Jeg er mye sammen med andre, bde p avdelingen, i leiligheten og med venner og familie. Jeg fungerer, p tross av at jeg fortsatt er veldig syk. Jeg kjemper og jeg skal vinne denne kampen. Jeg skal bli frisk, jeg m bare holde troen p at det kan skje oppe. Ting tar tid, men jeg har tid og jeg fr tid.

opp og ned

Tiden gr p en merkelig mte videre, selv nr du fler du str helt fast. De siste ukene har vrt en salig blanding av godt og vondt. Jeg gr fra ligge i sengen og ikke ville st opp, til reise p perm, g p kino og gjre fine ting. Jeg klarer ikke beskrive det som annet en "opp og ned" til de som spr, for det er det der er, veldig opp og ned. Jeg er i de dypeste daler og jeg har det fint, alt etter som. Jeg er takknemlig for at det ikke bare er ned, de kunne lett vrt det. Men jeg er sliten av falle s langt, s fort som det gjr. Jeg er veldig sliten av vre syk, tankene om frihet og frisk er s langt borte, for jeg merker veldig godt at jeg er syk, og jeg er fryktelig fryktelig sliten av det. Jeg tror de frreste skjnner hvor vondt det er vre kronisk syk, hvordan det er ha brukt de siste 10 rene p prve holde hodet over vannet. Jeg vet jeg kan bli frisk, hvertfall fra det psykiske, men det er s langt der fremme. "Ting tar tid" sier de, og ja jeg vet, men jeg er lei av kave nedi mrket.

 

Jeg er bare meg, og jeg gjr s godt jeg kan. Jeg kjemper en evig kamp mot spiseforstyrrelsen. Det er en veldig tff kamp som tapper meg for energi. Jeg klarer ikke ta friske valg p egenhnd, og det er vanskelig innrmme at jeg sliter s mye som jeg gjr n. Jeg spiser, litt, men jeg vet at det er langt fra nok. Jeg svimler, og behandler sa s fint at det er klart jeg gjr det, s lite som jeg fr i meg. Det gikk fint p ferie, heldigvis, men det er hverdagen som er det tffeste, som viser meg hvor jeg virkelig er nr det kommer til mat. Det er ikke det at jeg ikke vil, eller at jeg ikke prver, men jeg vet ikke hvordan jeg skal hndtere dette. Hvordan jeg skal kjempe nr jeg samtidig ikke vil kjempe. Ellers har stemmene et hardt grep om meg, og jeg sliter med ikke hre p det de sier. Det er vanskeligere en det burde vre spise, for de ogs har noe de skulle sagt der. Jeg fler jeg setter alle jeg er glad i, bde venner og familie, i fare nr jeg ikke gjr det de sier, nr jeg spiser og nr jeg lever. Jeg vet de ikke er virkelige, samtidig som de er det mest virkelige som finnes.

 

Jeg vil bde leve og d. Det er s mye i livet mitt jeg setter pris p, og s mye jeg vil begrave. Alle rundt meg er grunner til leve, til fortsette. Jeg vet det kunne vrt verre, jeg kunne vrt drligere. Men fortsette kjempe er ikke bare en dans p roser. Jeg vet jeg har en lang vei igjen til frisk, og det er ingen som kan love meg at jeg noen gang kommer dit. fortsette er derfor vondt, og godt. Jeg opplever igjen og igjen gode ting, yeblikk jeg vil leve for. Og s kommer nedturene og de vonde dagene der jeg ikke vil leve. Men det humper og gr p frem. Kanskje er jeg nrere en jeg tror. Jeg hper det.  

Gledestur

Helt rlig, jeg har hatt det virkelig bra. 10 dager med varmere vr, turer med mormor, shopping og soling. Noen dager har vrt litt tunge og en var virkelig kjip, men jevnt over har det gtt bra. I natt, natten fr avreise l jeg med mye angst for nettopp komme hjem. Eller ja, tilbake til avdelingen. For stemmene skriker jeg m straffes, straffes for ha smilt, for ha flt p andre ting en depresjon, for ikke ha hrt p de. Jeg er redd, redd det skal ende med alvorlig selvskading eller at jeg slutter spise. Jeg prver tenke og prver motsi stemmene for jeg vil jo ikke at det skal ende snn. Jeg er 45 dager skadefri, og det er to uker siden sist jeg kastet opp. To uker uten oppkast nr jeg vanligvis kaster opp hver dag, 45 dager uten kutt i huden nr det til vanlig ikke gr s lang tid mellom. Jeg burde vre stolt, burde jeg ikke?

Det er mye angst som spiser meg opp innenfra og ut n. For det pleier ikke g s bra nr jeg reiser, og etter den turbulente hsten jeg har hatt er ikke dette noen selvflge. Angsten flger stemmene som roper om alle som kommer til d og bli skadet bare fordi jeg har hatt det bra og ikke hrt p de. Du fortjener ha det bra Maria sa mamma p telefon tidligere idag. Hun vet hva som kommer i ettertid av fine stunder. Jeg hper jeg kan endre det mnsteret med ikke bli veldig drlig nr jeg kommer hjem, jeg hper virkelig det.

Jeg er takknemlig for disse dagene i Spania. Takknemlig for ha besteforeldre som tar vare p meg og vil ha meg p besk. Som sier kom igjen og vi har hatt det skikkelig fint i sammen med deg Jeg har kommet en lang vei fra der jeg var for 3 r siden. Jeg reiste ikke med barberblad i bagasjen, eller antibiotikakurer og pne sr. Det var realiteten fr, det er det ikke n. Jeg reiste ikke og var redd for hver smule jeg fikk i meg, jeg besvimte ikke av dehydrering, jeg spiste, spiste akkuratt det jeg ville. Det var ikke lett, ingen av desse tingene var lette, det var ikke litt lett engang. Men jeg klarte det, fy sren, jeg klarte det.

Livet alts

Inni meg er det full storm. Det blser og river, drar og sliter. P utsiden vises ingenting. Kanskje du ser jeg skjelver litt, eller at jeg er litt fjern, men ellers, ingenting. Jeg vil grte, sannheten er at jeg vil legge meg ned, krlle meg sammen til en ball og bare grte. Utenp s smiler jeg, ler kanskje til og med, men jeg vil grte. Ting er annerledes en fr, jeg fungerer mye bedre, jeg er med p mye mer. Og jeg har det i perioder bedre, bedre en for 3,4,5 r siden. Men likevel, det er s mrkt, s altoppslukende mrkt. Jeg finner ikke gleden, finner ikke livsgnisten. Jeg prver, veldig veldig hardt, men det er s stort og tungt dette svarte, og jeg fr det ikke helt til, livet alts.

 

Jeg prver gjre fine ting for meg selv, slik som n i helga, da var jeg i Asker hos en veldig god venn. Det gjorde godt, langt inn i sjela godt, men det svarte, det altoppslukende svarte, det var der likevel. Om litt over en uke skal jeg til Spania, gi meg selv tid til hente meg inn og kjenne litt varme p kroppen. Stemmene skriker nei, NEI MARIA DETTE FORTJENER DU IKKE. Jeg gjr kanskje ikke det, men jeg prver likevel, fordi jeg vet det vil gjre meg godt. Innerst inne. I tillegg har jeg hatt undervisning for personalet p posten, om CRPS og hvordan jeg lever med det. de syntes det var s bra at jeg fikk tilbud om holde foredrag foran mange folk (lokalbefolkningen p biblioteket) S i mars skal jeg det, snakke, foran mange folk om min sykdom og mitt liv. Det er ikke bra nok, sier stemmene. Det er kjempebra, sier alle de andre. Jeg velger tro de andre, selv om det ikke er lett, s velger jeg st i dette og stole p de som er rundt meg.

 

Jeg vil veldig ofte gi opp. Det er vondt, vondt sitte fle p at du ikke makter mer. Men jeg kjemper, herregud som jeg kjemper. Jeg har bestemt meg for at dette skal bli en fin vr, at jeg skal skyve til side stemmer og helvete, at jeg skal oppleve og leve. Det er lettere sagt en gjort, og akkurat n er det tft bare puste, men det m jo bli bedre snart. De sier jeg jobber hardt, at de ser det, og de sier jeg vil bli bedre. Og jeg blir ikke kastet ut herfra, jeg skal vre her til jeg bli frisk nok. Hper bare jeg blir frisk nok snart. Jeg er lei av ta opp plass her. 

Alvorlig

"Alvorlig. Spiseforstyrrelsen din er alvorlig. Du scorer hyt p alle omrder av utredningen. Men det viste du vel?"

 

Hva skal jeg gjre med denne informasjonen, hvordan skal jeg hndtere det? Er det sant? Er det sant at spiseforstyrrelsen min er alvorlig? Spiseforstyrrelsen som er som en helt hverdagslig ting, jeg ser ikke p det som en sykdom en gang. Det er bare snn det er, snn  det har vrt de siste 10 rene. Jeg spiser jo, etter en kostplan, flger den nesten, sluntrer bare unna litt her og der. Og jeg kaster jo ikke opp hver dag en gang? I perioder ja, og noen ganger mange ganger i dgnet, men det er ikke hver dag s? Og ja jeg hater kanskje kroppen min, og har syke rutiner rundt mat og trening, men er det alvorlig?

 

Jeg vet ikke. Jeg synes ikke det er alvorlig, tror jeg. Jeg vet bare at et normalt forhold mellom meg og mat og kropp virker umulig. Jeg har vrt syk s lenge jeg kan huske, og sulte meg, kaste opp og kompensere for mat er det jeg kan best. Det er rutine. Jeg var ikke enig i at spiseforstyrrelsen min var alvorlig nr den het anoreksi og jeg var nr dden fordi jeg var s tynn. Jeg kan vre enig i det n, n nr jeg ser tilbake p det. Men n, n er jeg normalvektig. Jeg spiser. Hvordan kan det som var alvorlig da, vre alvorlig n? Uspesifisert spiseforstyrrelse. Det er s diffust, det kan vre s mye. Jeg har ikke anoreksi, for jeg er ikke tynn nok. Jeg har ikke bulimi, for jeg overspiser ikke fr jeg kaster opp. Jeg har uspesifisert spiseforstyrrelse. Et trekk fra der og ett trekk fra her.

 

Jeg vet at spiseforstyrrelser kan vre alvorlige selv om du er normalvektig, de fleste med en spiseforstyrrelser er normalvektige. Men likevel, hvordan kan jeg komme inn under kategorien alvorlig? Jeg fler ikke det er alvorlig, nettopp fordi det er s hverdagslig, og jeg er s vant til den. Det er vondt, for jeg vil s gjerne leve uten spiseforstyrrelsen, men jeg vet ikke hvordan. Den er hverdagen min. Den har reddet meg og vrt livbyen min s lenge. Har jeg det vanskelig s kan jeg reagere med slutte spise og drikke. Er jeg sulten, da kan jeg unng spise for kjenne p flelsen av sult, holde kontroll med det. Jeg vet det ikke er friskt, og jeg vet jeg har en spiseforstyrrelse, men jeg er ikke vant til tenke at det er alvorlig. Alvorlig er liksom de som m ha sonde, og ja jeg har vrt veldig nrt ftt det, men jeg har aldri ftt det. Jeg prver tenke at det de siste rene ikke har vrt noen livsfare pga spiseforstyrrelsen, men sannheten er jo at jeg var nrere dden en jeg vil innrmme. Det er heldigvis en stund siden det har vrt s ille, men sannheten er at det er det jeg lengter tilbake til, fordi det gjorde at jeg endelig flte jeg hadde kontroll p livet mitt. S kanskje er det alvorlig, kanskje er den hverdagslige mten jeg delegger kroppen min med alvorlig. Men svaret er nei, jeg viste ikke det var alvorlig.

Tanker

Jeg er redd. Mye av tiden er jeg livredd. Likevel prver jeg leve, fungere. Det er mye som er feil, blant annet stemmene som herjer, spiseforstyrrelsen som bestemmer og depresjonen som avliver. Jeg vil ha de vekk, jeg er lei og sliten av ha de som del av meg. Jeg jobber hver eneste dag med bli bedre, friskere. Men jeg har ikke fasiten, s det blir mye prving og feiling. Behandler og personalet jobber sammen med meg, og jeg er evig takknemlig for ha de i ryggen, de gjr prvingen litt sikrere. Men redselen, redselen for livet, for dden og for fremtiden den henger i. Jeg gr rundt og er et konstant angstvrak fordi jeg ikke vet hvordan ting vil utvikle seg. Vil jeg noen gang bli bedre? Og vil jeg faktisk bli helt frisk en dag? Jeg lurer, og jeg tviler, for nr de siste 10 rene har dreid seg om sykdom, er det vanskelig se for seg noe annet.

N er jeg p vei p perm, hjem for f omsorg, gi omsorg og slappe av. Familien min er hovedgrunnen til at jeg str der jeg gjr idag. De har vrt og er min strste grunn til holde ut. Jeg er s heldig som har s fine mennesker som min familie. Jeg vet at jeg alltid har de, at de alltid sttter meg, og de ser p meg som den jeg er, p tross av alvorlig sykdom. Det samme med vennene mine, som jeg ogs setter s enormt stor pris p. Jeg har folk som muntrer meg opp og gir meg grunn til fortsette kampen min. Jeg er virkelig heldig. Jeg hper jeg kan g inn i en ny uke med friskt mot, med krefter til ha det fint. smile fordi jeg er glad gjr s innmari godt. Jeg har brukt nok tid p vre trist, og selv om depresjonen prver lse meg fast i det triste, jobber jeg for f flere gode glade yeblikk.

Hva om jeg gjr som hodet sier?

Jeg fungerer, det gr jo s fint. Men bak fasaden, der grter jeg. Bak masken jeg viser alle er det svart. Julen gikk ok. Jeg var hjemme bde jul og nyttr, med en pause p valen i mellomtiden. Det gikk, jeg kan ikke si bra, men det gikk. Jeg hadde det fint, misforst meg rett, det var bare mye vondt ogs. Jeg blir sliten av bare en dag hjemme, jeg tler nesten ingenting av aktivitet fr jeg m sove noen timer. Ting tar rett og slett alle kreftene jeg har. Og det er fullt opp av ting. Leilighetstrening, reising, kjretimer, ving til teorien, reise hjem, og enda mer. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjre av meg og hva jeg skal si. For dette gr i hundre kilometer i timen rett inn i fjellveggen.

 

Jeg har hndtert julen med rennende blod og sting i huden. Ikke den beste metoden, men den metoden jeg brukte p overleve. N vet jeg ikke hvordan jeg skal hndtere meg selv. For hvordan hndterer du en kropp p randen til sammenbrudd. Forsiktig? Eller bare fortsetter du i samme farten, rett inn i fjellveggen? Jeg vil vre rlig, snakke om flelsene mine, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg klarer ikke sette a i sammen med b for lage et ord. Ordene stokker seg inni meg og jeg klarer ikke si noe ut  hyt. Kanskje fordi det da blir mer virkelig, jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg er sliten, og at dette klarer jeg ikke selv. Behandler sier jeg ikke m bygge opp s mange vegger rundt meg selv, men det er det jeg gjr, livredd for gjre eller si noe feil.

 

Jeg jobber hardere en noen gang. Jeg har s mye fint fremover som jeg ser frem til, og jeg jobber for at det skal bli best mulig. Jeg skulle bare nske jeg hadde fasiten, at jeg viste hva jeg skulle gjre. For jeg kaver rundt i blinde. Det gjr vondt vkne opp hver dag til et hode som ikke vil flge med. Til stemmer som skriker og tanker som prver drepe. Jeg vil s gjerne bare ha det bedre, vre frisk. I dag har jeg farget hret i regnbuefarger og om 2 uker skal jeg til Asker for beske ei venninne, fine ting, gode ting, ting jeg vil fylle livet mitt med. Jeg m bare st i denne stormen s vil det kanskje lette litt? Jeg hper det. 

bakoverskritt

Maten, maten som skal inn og ikke ut. Maten, som alle trenger for holde energien og kroppen oppe. Maten, som du ikke lenger vil forholde deg til, for ikke tenke p det er det letteste. Bulimi, anoreksi, ednos, jeg vet ikke hva jeg har, jeg vet ikke hva jeg skal kalle spiseforstyrrelsen min lenger. For jeg har trekk fra alle kanter. Jeg spiser ikke, med mindre jeg m. Jeg kaster opp, s snart jeg fr muligheten. Jeg gruer meg til jul, fordi den inneholder mye mat, mat som jeg br beholde for holde energien oppe i julen. Jeg gledet meg til jul nr jeg var inni en god periode, n, n er alt svart igjen.

 

Jeg sitter p ferja og skriver, siste bt var gtt s da ble det ferjetur p meg sent en lrdags kveld. Jeg klarte ikke vre hjemme lenger, selv med store pauser bde p dagen idag og igr gikk det ikke lenger. Jeg er for sliten, for drlig. Jeg har presset meg selv og pushet til det umulige. Jeg har ikke orket tenke og fle p alt som har kommet snikende, p nedturene som var uunngelig. Jeg grter ikke, men jeg har s sterk angst at jeg sitter og rister og hikster. Det er bare ikke greit vre meg, jeg skjnner ikke hvordan jeg skal klare reise meg igjen, hvorfor er det forventet at jeg skal reise meg p nytt og p nytt. Jeg vil ikke dette, jeg vil bare vre frisk. Er det virkelig s mye be om?

 

Jul, jul som er s fantastisk. Med familiebesk og tid sammen med de jeg elsker over alt p jord. Julen som jeg elsket. Hvorfor kan den ikke bare vre fin, for en gangs skyld. I fjord var en okei jul, jeg var sliten og jeg ble kjempedrlig i etterkant, men selve julen var fin. N er jeg redd, redd det blir en jul der jeg ikke orker stort. Jeg er uttappet, kroppen har ftt alt for lite nring den siste tiden. Sist uke prvde vi oss uten fastvakt etter mltidene, og i en uke kastet jeg opp alt jeg fikk i meg. N er vi tilbake til fastvakt ordningen, men jeg fr ikke i meg s mye mat likevel. ?Du plukker jo bare i maten? Ja, jeg gjr kanskje det, men jeg fler jeg spiser hele verden og litt til.

 

Det var ikke meningen at jeg skulle f ha en lang god periode, jeg skjnner det n. Det var s godt nr jeg kunne g en dag uten konstant ha angst, det var s god kjenne p sm gleder. Jeg er sliten av vre syk, jeg er sliten av ikke engang kunne vre hjemme noen dager. For jeg vil s mye, jeg vil reise, jeg vil oppleve. Jeg vil ikke vre innlagt, dette er den 4 jula som inneliggende pasient. 3 r har gtt siden jeg ble akuttinnlagt, 3 r, det er lenge. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg blir vrende p posten, jeg vet ikke hva behandlere og personal tenker om det. Jeg vil ut, samtidig som jeg ser at, nei det gr ikke s bra ute. S jeg hper de fortsetter gi meg tid. Jeg nsker s sterkt vre friskere nr jeg blir utskreven, at jeg reiser til leiligheten min med et friskere hode og verkty til takle det vonde. 

Stvsuger som drar bort gleden

Jeg gjr mye, jeg vil mye, men inni meg der er det fullt kaos. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord p dette, dette vonde som drar og sliter i meg, samtidig som jeg prver ha det bra. Angsten gjr at jeg ikke fr puste, angsten for maten som gr inn, treningen som jeg ikke alltid fr tid til, menneskene jeg m mte. Jeg vil s gjerne ha det bra, jeg gjr alt jeg kan for at det skal vre bra, men s blir det ikke bra likevel. Depresjonen er som en stvsuger som drar all gleden bort fra meg. Jeg fr hre at jeg ikke fortjener ha det bra, jeg fortjener all dritten som blir lagt til p lasset over vonde ting i livet mitt. Jeg vil grte, men det er mnedsvis siden sist jeg gjorde det. Jeg er tom, tom men full av vonde flelser. Hva er poenget? Egentlig?

 

Hvorfor m jeg kjenne p flelsene av at jeg vil gi opp. Hvorfor kan ikke det gode vedvare. Hvorfor skal jeg mtte hre stemmer som forteller meg hvor ubrukelig og fl jeg er. Jeg sa aldri at jeg ville dette, jeg ville bare ha et greit liv, vre normal. Jeg er lei av vre innlagt, av vre syk. JEG VIL IKKE VRE SYK. Jeg fryser s mye at jeg skjelver, men jeg tar ikke et teppe over meg, for jeg fortjener det jo ikke, jeg har jo spist idag. Det er jo mte p hvor mye jeg skal vre snill med kroppen. Det er jo ikke snn det skal vre, jeg mener jo at alle andre skal ha det bra, s hvorfor ikke meg? Jeg vet ikke.

 

?Du fortjener alt det beste i verden? sier ei til meg ofte. Men nei, ingen andre fr hre grunnen til at jeg ikke fortjener ha det bra, og hadde de hrt de hadde de vrt enig med meg, tror jeg. Jeg vil ikke ta plass, og jeg tar plass. Jeg tar opp en seng i psykiatrien som noen andre kunne ha bruk for. Jeg tar opp en plass i bofelleskapet jeg bor i, jeg tar opp en plass i verden, en plass noen andre kunne ftt. Jeg vet folk er glade i meg, men hadde jeg forsvunnet s hadde de sluppet vre glade i meg. Det er tft, vanskelig kjempe og holde hpet oppe. Hpet forsvant for s lenge siden, og kjempe virker umulig uten. Jeg vet ikke hva jeg kjemper for lenger. For finns det egentlig et liv der fremme som det er verdt kjempe for? Jeg hper jo det, jeg gjr det. Det er bare s vanskelig se fremover. 

vondtbra

Jeg vet ikke helt om det er lov si det, at det ikke gr kjempebra. Jeg vet ikke om jeg fr lov til bli drlig igjen nr jeg har hatt det bedre. Jeg vet ikke om det er sant at jeg er alvorlig deprimert selv om tester og alt tilsier det, for det er ikke lov. Jeg fr ikke lov, jeg m bare si det gr bra. Og det har gtt fint i det siste, det har jo det. Bare at fint og bra hos meg, er ikke som om friske mennesker skulle hatt det bra, de hadde hatt det forferdelig om de hadde hatt min versjon av bra. S jeg vet ikke, er det egentlig lov si at n har jeg det veldig vondt?

 

Angsten er lammende, jeg er kvalm og skjelven og vil helst trekke meg tilbake for meg selv. Stemmene roper at jeg m spise mindre, s jeg planlegger spise mindre, selv om det ikke er bra, selv om jeg egentlig vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Men uansett hvor lyst jeg har klarer jeg ikke snu tankene og handlingene, de er der alltid, uansett. Depresjonene har klrne sine godt grabbet rundt meg, og jeg er trist, selv om jeg smiler og kan glede meg over noe er jeg trist. Alt dette og enda mer er der hele tiden, og det drar meg ned ned ned. Jeg vil ignorere selvmordstankene, jeg vil ikke at de skal vre der. Men likevel lyser de opp og tiltrekker meg med lsningen som skal ordne alt. I morgen er jeg en mned skadefri, det ogs fles feil, jeg m jo delegge kroppen min, de sier det, og jeg fler det.

 

Jeg har det bedre, jeg er mer glad, jeg orker litt mer, jeg fler for vre sosial i stede for bare sitte for meg selv. Men det syke ligger og ulmer, og spyr ut ideer og tanker. Jeg vil jo egentlig ikke d, ikke n, men jeg er s sliten, s umtelig sliten, og jeg vil s gjerne bare f litt fred. Fred fra vonde tanker, fred fra stemmene jeg hrer. For hva er egentlig poenget, jeg fler jeg lider meg gjennom noe som ikke bli bedre. Eller det blir bedre, men det blir ikke bra. Og jeg trenger ha det bra, bra som i at jeg ikke begynner planlegge hvordan jeg skal ta livet mitt bare jeg har vrt sosial en dag og er sliten. Bra som i at jeg slipper kaste opp all mat jeg fr sjansen til kaste opp. Bra som i at jeg ikke daglig kjemper en kamp om holde fasaden. P gode dager ser jeg lyset i enden av tunnelen, jeg tenker at det kanskje kan bli bra, mens andre dager er alt bekmrkt og jeg vil bare ligge under dyna til det gr over. jeg trenger flere gode dager. Jeg trenger lyset i enden av tunnelen. Kan jeg f bli frisk snart?

Ta julen tilbake

Vi nrmer oss jul med stormskritt. Jul er virkelig den tiden av ret jeg liker mest. Jeg elsker bake julekjeks, pynte til jul, hre p julemusikk og bare nyte ha en s god familie som jeg har. I fjor bestemte jeg meg for ta julen tilbake til slik den var fr jeg ble syk. For alt for mange av de forgende juledagene var s innhyllet i sykdom at jeg ikke hadde noen som helst glede av de. Jul var den tiden av ret jeg hatet mest fordi alle var s glade, og jeg, jeg var ikke glad. i fjor begynte jeg hre p julemusikk i begynnelsen av oktober, for mentalt forberede meg til julen. Og ja, julen ble bra, til tross for sykdom. I r kjenner jeg bare jeg gleder meg, jeg er nesten ferdig med alle julegavene, og skal bare kose meg med baking og kos i desember.

 

Det vanskeligste med julen n er maten. For det er omtrent bare mat jeg egentlig ikke fr lov av spiseforstyrrelsen spise. Det er mat og kos rten dager i strekk. Jeg er kommet til det stadiet n at jeg vil virkelig bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Jeg spiser og jeg prver ikke kaste opp, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det helt, og hvordan jeg skal f bort alle tankene om mat og kropp. For hva en jeg gjr, og uansett hvor mye jeg prver skyve det bort, s er spiseforstyrrelsen der alltid. Den hjemsker meg i tanker og drmmer, og jeg er redd det alltid skal vre slik. Jeg har brukt ti r p vre redd mat og kalorier, ti r p spise begrenset og hate kroppen min, uansett vekt. Jeg ser meg i speilet og alt jeg klarer se er hvor mye fett jeg har p kroppen. Jeg fr dagene mine delagt av speilbildet mitt, og er hele tiden livredd for at folk skal synes jeg er ekkel fordi kroppen min er s stor. Jeg gr rundt og tenker at alle sikkert tenker jeg spiser for mye og usunt.

 

Jeg vet bare at det er ikke verdt det lenger. hate seg selv nr du egentlig er helt normal. For jeg hater virkelig meg selv, og det gjr s vondt. Kan ikke jeg f vre god nok som jeg er? Jeg vet jo at jeg ikke tenker noe over hva andre spiser eller hva de veier, jeg synes alle andre er nydelige uansett. S kanskje jeg skal begynne hre p alle komplimentene jeg fr, og ta de til meg. At jeg er fin, at jeg er en god person, at jeg er god nok som jeg er. ?Du har en s fin personlighet, og du skaper en s god stemning nr du er ute? sa ei til meg tidligere idag. ?Du er s fin? tenk ta det til seg da, og ikke bare skyve det bort. Jeg m bli flinkere p det, stole p det fine andre sier om meg er sant.

 

I r skal julen bli fin, det tror jeg faktisk p. Jeg skal dekorere leiligheten min med juletre og julepynt, rommet mitt p sykehuset skal pyntes opp og jeg, jeg skal g i julegenseren min. Jeg skal gjre som i fjor ta julen tilbake, for sykdom skal ikke f delegge. 

Opptur

Noen ganger m du gjennom helvete fr du fr oppleve solen igjen. Denne gangen var det slik. Jeg var i min strste nedtur p mange mange mneder, kanskje r. Der jeg bare ville bort og ikke var til stole p for nske om forsvinne var strre en noe. N gr det bra. Jeg smiler fordi ting er fint. Jeg reiser til venner og har faktisk overskudd til det. Livet gir mer mening, jeg fr lyst kjempe for ha det fint i fremtiden, for jeg ser det gr an. Jeg tror en fin ny blanding av medisiner str bak, for ny antipsykotika dempet stemmene mine betraktelig. Og enten s fungerer antidepressiva, eller s har jeg det bare bedre, ikke godt si. Ikke at jeg egentlig bryr meg, jeg er bare s veldig takknemlig for endelig ha det s bra at jeg kan si det gr bra. Jeg har vonde dager, jeg er jo tross alt fortsatt syk. Men de gode dagene veier opp for de vonde, og jeg ser et lys der fremme. Det er ikke bare mrkt og skummelt.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de flelsene jeg fler p n. Jeg er vant til grte meg i svn eller sitte stille og bare holde pusten. N sover jeg godt og har mest lyst til vre sosial. Det er godt, men uvant. Jeg kjenner at det faktisk kan vre fint leve ogs, fordi det er mer godt en vondt n. Takknemlig, s takknemlig! Hper bare dette kan vare, at det ikke bare er et lite glimt som vil bli vondt igjen. kunne glede seg over ting, ikke bare ha det vondt, det gjr s godt at jeg har ikke ord. 

Skjnner du?

Jeg angrer ikke, ikke p at jeg beskte deg.

Men likevel, likevel vil jeg bare forsvinne.

Litt.

Vre med meg selv i min egen boble.

Alene.

Skjnner du?

Mrkelagt

Det gikk opp igjen, jeg kavet meg opp fra det mrkeste mrke. Jeg var s takknemlig, det var jo bedre igjen, jeg inns at jeg kunne bli bedre igjen. S falt jeg, p nytt. Jeg vet ikke om det kommer til bli nyaktig like ille, men det er p god vei. Jeg er redd, redd dette er fremtiden. Noe vondt, svart og bunnlst sorgfullt. Jeg orker det ikke, jeg klarer ikke vre syk, jeg klarer ikke ha det s vondt som dette lenger. Dette er slik det har vrt nr det har vrt kritisk tidligere, nr jeg ikke har kontroll. Jeg tror jeg har kontroll n, jeg har lrt mter hndtere p. Men det er tft, og skadetrangen presser p. Og jeg vet ikke, forblir det vanskelig fordi jeg str p ny antidepressiva og det kan gjre det verre. Eller br jeg ke opp, at den kan gjre det bedre. Hva er rett gjre?

Det er ikke godt puste nr du fler du skal kveles av angst. Det er ikke godt vre Maria nr alt i deg nsker forsvinne. Jeg nsker bare bli frisk, mer en noe i hele verden nsker jeg bli frisk. Jeg har vrt syk s lenge, jeg burde f slippe mer. Jeg jobber og jobber men jeg fler jeg aldri oppnr noe. Jeg har bedre perioder og da fler jeg jeg klarer det, kjempe, for selv om det ogs da er virkelig vanskelig ser jeg hp. Men s kommer nedturene. Sterke og svarte og river bort alt hp. For hva om jeg m leve med at det er slik. De sier det er en sjanse for det, at jeg m lre meg takle det, leve med det. Hvertfall noen av symptomene mine. Men hva om det er s sterke symptomer at de ikke kan leves med? Hva om? Jeg vil jo egentlig leve, bare ikke slik, ikke med denne altoppslukende smerten. Jeg vil leve og oppleve normale gleder. Jeg vil leve og ha normale nedturer. Jeg vil leve et normalt liv, jeg vil ikke ha en alvorlig depresjon hengende over meg, jeg vil ikke kalles psykotisk. Jeg vil bare ikke vre syk, jeg vil vre der for de rundt og jeg vil vre den jeg er skapt for vre. Ikke en brukket og delagt versjon av meg selv.

Jeg grt nr jeg kom hjem idag, for jeg skulle s nske at jeg hadde hatt det bedre p besk i gr og idag. Jeg grt fordi jeg har planer imorgen jeg egentlig har sett frem til, men som jeg er redd skal overskygges av dette svarte. Jeg gjr ting, jeg reiser, jeg opplever, men det fles halvveis. Ikke fordi jeg ikke gjr det med hele meg, men fordi en del av meg bare har lyst gjemme meg p et rom grte. Jeg nsket s sterkt at jeg skal kunne bidra med noe, om bare et smil. Og jeg prver, og stort sett klarer jeg det, men det er likevel svart, og det sliter meg ut. At det er svart nr jeg smiler. At ting ikke er s ekte som jeg vil det skal vre

Lille trille

Mange setter sprsmlstegn med medisineringen i psykiatrien. Jeg er en av dem, etter ha prvd ut mye, og blitt til tider helt neddopet. Noen mener nok det var ndvendig, med tanke p hvor syk jeg var, men ikke klare formulere setninger og nesten ikke klare prate, det er jo ikke menneskelig. Igr fikk jeg en ny opplevelse med medisiner, eller rettere sagt medisinblandinger. Jeg kte opp den ene av antipsykotikaene mine p formiddagen og fikk en ny antidepressiva p kvelden. En time etter jeg hadde tatt medisinene mine skulle jeg inn p kontoret for ta resten av medisinene mine. Jeg syntes kroppen var veldig tung og rar, men jeg reagerte ikke fr jeg var komt inn p kontoret og flte jeg skulle besvime. Jeg satte meg ned, og hodet mitt bare falt til siden. Jeg smbesvimte (tror jeg) gjentatte ganger, jeg falt hvertfall inn og ut av bevissthet, og noen satt og holdt meg oppe. Vakthavende lege ble tilkalt, og blodtrykk og puls ble mlt. Blodtrykket var noen 50 over 30, alts fryktelig lavt, og pulsen var ogs lav. Legen kom, og selv om jeg nesten ikke klarte snakke og ikke var helt til stede, s snakket han og sa det var nok pga medisinendringer. Tre stk stttet meg inn p rommet, og jeg falt i svn.

 

Mamma sier gift, at det ikke er bra at jeg str p s mange medisiner. Legene sier antidepressiva og antipsykotika, at kroppen min trenger det. Jeg vet ikke, hva er riktig? Skal jeg slutte med medisiner og bli sykere, bare fordi jeg fr bivirkninger. Jeg har vrt enig i ikke st p antidepressiva, for det har aldri hjulpet meg. Men nr depresjonen har vrt s intens s lenge er jeg villig til prve alt. For jeg orker bare ikke ha det slik. Jeg har sttt p tosifrede tall med medisiner, ftt i meg s mye at jeg ikke lenger var Maria. Det var helt fryktelig, men jeg viste ikke hva de puttet i meg, og helt rlig s brydde jeg meg ikke for verden var svart og gr og jeg viste ikke forskjell p opp og ned. N str jeg p 3 antipsykotika + antidepressiva og smertestillende (og 4-5 behovsmedisiner). Ja og pluss en hel haug med vitaminer og andre ting som kropper tydeligvis trenger. Fem, fem medisiner. Fem kunstig fremstilt bedring i tablettform, som jeg inntar hver dag for ikke vre s syk som jeg egentlig er. Og s kommer sprsmlet, er det bra for meg? Jeg mener ja, fordi jeg vet hva det gjr med meg vre uten de. Men jeg vet ogs at smertestillende gjr meg s kvalm at det er vanskelig spise, p toppen av en spiseforstyrrelse. Jeg vet at antipsykotika gir meg en haug med bivirkninger. Jeg vet at i gr ble en skremmende opplevelse pga medisiner. Jeg vet at for ca en mned siden var jeg virkelig kjempesyk fordi jeg sluttet p en medisin. Og nr jeg sluttet p den medisinen gikk jeg gjennom en slags avrusning, for kroppen min var s vandt til medisinen at den klarte seg ikke uten. Jeg har hatt skremmende opplevelser med ulike smertestillende og antidepressiva jeg har prvd tidligere, med ulike skumle bivirkninger. S ja, en m vre obs p hva en putter i seg, og ALLTID gjre ting i samsvar med lege. For bde starte slutte p medisiner kan vre farlig for kroppen om det ikke gjres riktig. Det bde vet jeg og har jeg erfart. 

Tomt rundt og fullt p innsiden

Et tomt rom. Tmt for alt som var Maria. Det eneste jeg har igjen er tegningene mine, jeg kan jo ikke skade meg med dem, med mindre de er redde for papirkutt. Jeg er redd. Er det tilbake hit jeg har komt. Til fastvakt og strippet rom? Jeg lovde meg selv at sist gang var siste gang det skulle skje. Jeg skulle ikke falle s dypt igjen, og jeg skulle hvertfall ikke vise det. men n er jeg her, midt i mitt eget helvete. Midt i et rom fullt av ingenting.

 

Det har vrt vanskelig lenge, som i vanskeligere en jeg kan takle. Men jeg har hndtert det med gjre ting, med ikke ta meg tid til tenke p hvordan jeg har det. Men s plutselig sa det stopp, jeg sluttet spise og drikke, jeg viste ikke hvordan jeg ellers skulle takle det. S skadet jeg meg, for frste gang p nesten to r. Jeg grt og grt etterp, for jeg flte og fler meg totalt mislykket som gjorde det. To dager p rad, ned for sy sammen huden. S ble det enda verre, nr du var overbevist om at ingen kunne overleve noe som var verre en det som var. Fastvakt, noen som sitter og ser p meg og passer p meg. S tok de rommet mitt, tok bort alt som var knuselig, alt som kunne lages lkke med, alt som p en eller annen kreativ mte kunne frt til at jeg skadet meg. Og jeg hater det, rommet mitt, som var fint, som var mitt. N er det ikke mitt lenger, n er det fremmed.

 

N kjenner jeg at jeg ikke klarer tanken p spise igjen. For jeg har ingenting fysisk skade huden med, ingenting gjre kroppen min noe med. Og det gjr s vondt at for overleve m jeg gjre meg noe. Jeg er s redd. De passer p meg, men da skriker stemmene at de skal drepe meg. Da skal de ta over og torturere. Det er ikke ok hele dgnet bli truet, skreket til, og alt alle kan respondere med er at det ikke er ekte. For meg er det ekte, mer en ekte. De str jo foran meg og roper, jeg skjnner jo ikke hvordan de andre ikke kan hre det? Hvordan jeg skal overleve dette helvete, det skjnner jeg ikke. N har jeg ikke noe valg, s jeg velger den eneste lsningen jeg har igjen, med slutte spise og drikke. 

leve

Noen ganger m du bare leve, p tross av alt. Noen ganger m du bare ikke hre p stemmene som vil ha deg dd, og leve selv om folk er bekymra for deg. Jeg trenger f positive innputt, mte gode mennesker, vre sammen med de jeg er glad i. Jeg trenger reise, oppleve andre ting en institusjonstilvrelsen. Jeg reiste p perm p fredag. Behandler var bekymret for meg. Vi har begynt med utredning og jeg scoret veldig hyt p suicidalitet og depresjon. To ting jeg helst ikke vil forholde meg til. Depresjonen har vrt der og stort sett vrt alvorlig siden jeg begynte bli deprimert som 13 ring. Og at jeg er suicidal er bare ikke greit. For jeg nsker jo ville leve, jeg fr det bare ikke til. Behandler var mest bekymret for meg fordi jeg skulle ut reise alene. Jeg kunne jo besvime p fly, flyplassen eller toget, og hun var bekymret for om jeg kom til f i meg nok mat/drikke og om jeg kom til kaste opp. Jeg lovde vre snill mot meg selv, spise nok og ikke kaste opp. Det var og er vanskelig, men jeg jobber med det og det har gtt fint s langt. Det er noe med at nr jeg vil noen nok, s klarer jeg skyve til siden alle drlige mestringsstrategier og bare vre til. 

 

N er jeg i Asker p besk hos ei venninne. Det er sykt hyggelig, og det var s godt reise igjen, f komme seg vekk og ikke minst f beske en s fantastisk person. Det gjr godt vite at noen blir glad fordi jeg er meg og fordi jeg kommer p besk. Det er s godt vite at for noen s er jeg god nok som jeg er. For jeg har opplevd s mange ganger ikke vre god nok, fle at jeg ikke strekker til. Folk kuttet meg ut av livene sine fordi jeg var syk, og jeg var bare ikke god nok som jeg var. Men akkurat n fler jeg at jeg er det, og det er godt.

 

leve ble vanskelig nr jeg ble syk. leve var ikke lenger frsteprioriteten, det var overleve. Og bare overleve er ikke et liv, g fra innleggelse til innleggelse, samtale til samtale, uten gjre noe som fyller p de positive lagrene, det er ikke godt i lengden. For jeg trenger positive innputt for bli bedre. Jeg trenger de selv om jeg nesten er for drlig til oppleve dem. Derfor er jeg s glad jeg har en behandler som forstr at jeg trenger komme meg ut og frem, at s lenge det er forsvarlig s m jeg f lov. Selv om det noen ganger er p grensa til forsvarlig. Men slik som n s klarer jeg jo ta ansvar og ta vare p meg selv, slik at jeg skal f oppleve disse positive tingene. Og disse positive tingene, de gir meg energi nr jeg nesten ikke har energi til puste. 

 

 

 

Tanker om CRPS

Nervesmerter. De sterkeste du kan tenke deg. Noen som topper skalaen for smerte. Du tror ikke du kommer til mtte oppleve de, det er ikke en tanke som slr deg, i hvertfall ikke som 13 ring. Likevel var det det jeg mtte oppleve og dermed tle og tolerere. Blant legene skulle smertene forties. ikke snakke om de skulle gjre at hjernen min glemte det. Greit nok at jeg var et barn, men selv barn kan ikke late som og glemme smerter som er sterkere en en fdsel, du kan ikke glemme smertene som eksploderer fordi du skal lre deg vre borti en oversensitiv og skadet fot.  N er det 7,5 r siden. Jeg har blitt voksen, eller voksnere. Mye voksnere en de fleste andre p min alder p grunn av alt jeg har vrt gjennom. Jeg har lrt meg at leger ikke er synonymt med hjelp. Jeg har lrt at smerter ikke alltid gr bort. Jeg har lrt at usynlig kronisk smerte er umulig forholde seg til. Jeg har prvd lrt meg at jeg skal leve resten av livet mitt med CRPS.

 

Ufresknaden er sendt. Jeg som var s skoleflink og elsket vre i praksis. Jeg som har drmt om jordmorutdannelse siden jeg var 9. Jeg vet den kan reverseres, at om jeg blir friskere psykisk og fysisk kan jeg begynne studere igjen. Men jeg er 21 r og har ikke en gang fullfrt vidergende. Jeg har vrt syk lenger en jeg har vrt frisk. Jeg har hatt smerter i mer en 1/3 av livet mitt. Jeg skulle s mye, jeg hadde s mange planer. Jeg hadde omtrent ikke hrt om NAV. Og n har pengene mine kommet fra NAV de siste 3 rene. Og ufresknaden er sendt. Det fles s feil, at jeg har skt om bli ufr. For jeg skulle jo bli jordmor. Det fles s feil motta penger nr jeg ikke kan gi noe tilbake. Jeg kunne gjort hva som helst for vre frisk nok til jobbe, til studere, til gjre det som er normalt. Til ha et helt A4 liv. Selv om jeg bare gikk i 8 klasse nr jeg fikk CRPS s savner jeg skolen fr det. Jeg savner det halvret p ungdomsskolen som var tilnrmet normalt. Der jeg deltok i gym, skrev stiler og tok prver. Der jeg var med venner og hadde det ok. Jeg savner kunne g en tur uten mtte sitte stille for hente meg inn igjen etterp. Jeg savner ikke ha vondt.

 

Smertene er der hele dgnet. N har jeg vrt inni en god periode lenge. I mai hadde jeg veldig store smerter, s store at jeg begynte tro medisinene var sluttet fungere. Heldigvis gikk det over, og jeg er tilbake til bare ha vondt. Men det er vondt bare ha vondt ogs. hele tiden kjenne at noe er galt. fle kroppen str i brann, trakke p en fot som fles delagt. Jeg lengter etter at noen lurer p hvordan det gr med smertene, for det er ingen som hverken spr eller tenker p det lenger. For jeg gr jo ikke p krykker. Det er ikke penbart at jeg har vondt hele tiden, og jeg klager jo ikke. Men jeg savner at noen ser, at noen spr. For det er tft vre alene om hele tiden kjenne p smerter. Om jeg frst sier jeg har vondt s er det likevel ingen som forstr det. Ingen skjnner CRPS, ingen forstr brennende, verkende smerter. Ingen forst at Maria, som bde trener, danser og gr p turer, EGENTLIG har skikkelig vondt, HELE tiden. Behovet for at folk skal forst er ikke noe mindre n en nr jeg var sengeliggende. For n prver jeg leve, p tross av smerter.

 

Jeg er redd for at uansett hvor frisk jeg vil jobbe meg fra depresjonen vil den alltid innhente meg p nytt. Jeg er redd for at uansett hvor lenge jeg forblir innlagt vil aldri psykosen forsvinne, fordi hodet mitt er for delagt av blant annet traumer bde fra selve ulykken og behandlingen i ettertid. Det er tft slite s mye psykisk nr du har fysiske smerter i tillegg. Selv om de er mye av grunnen til at jeg er her jeg er, lager de tilleggsproblem. Jeg lever hver dag i smerte, halve kroppen min str i brann. Jeg er like fullt ut Maria, jeg er ikke CRPS, jeg har det, og jeg prver at det ikke skal ta over livet mitt. Men det er tft, det er tft st i en kamp du vet vil vare for alltid. 

Kan jeg?

Jeg husker ikke helt hva som har skjedd de siste ukene. Jeg vet de har vrt tffe og jeg vet jeg har vrt drlig, men jeg har dissosiert en del og visket bort resten. Stemmene er sinte, jeg gjr for mye og for lite. Jeg er for rlig og for lite p deres side. Jeg skader meg ikke og jeg har ikke en gang prvd ta livet mitt p en stund. Jeg vknet opp en dag av at jeg hadde et tau rundt halsen, jeg vet ikke hvordan jeg havnet der, men jeg vknet av det tidlig en morgen. Mest sannsynlig har jeg drmt det og videre tenkt det var en god ide. Jeg drmmer ofte om at jeg m d eller at jeg skader meg, og det skremmer meg, at det er der nr jeg sover ogs. Maten gr rett vest, jeg har nevnt det, de har sagt det. Det vises ikke s godt for de rundt for jeg skjuler bde at jeg ikke spiser nok og at jeg kaster opp. Og at jeg trener er jo normalt. Men det gr ikke bra. Vi m jobbe med det sa jeg. reise et annet sted ble nevnt, f hjelp fra noen som er spesialister. Men trr jeg det, f hjelp for det som holder meg i live, fjerne livbyen min. Jeg vet ikke. Og f hjelp et annet sted vil si at jeg ikke fr hjelp til resten av problemene mine. Men jeg tror jeg m f hjelp til det som kom frst, frst. Jeg er bare redd.

 

Kan jeg egentlig bli frisk? Kan jeg? For jeg har vrt syk s lenge, og det er s mange som har sagt jeg ikke kan bli det, og bare jeg er s redd. For hva om jeg kjemper for ingenting? Hva om jeg kjemper for en fremtid s svart at jeg ikke vil vre i stand til leve den? Jeg tok en tatovering for hp i dag, for jeg leter alltid etter det hpet. Alle sier jeg m holde fast i det, sannheten er at jeg m finne det. Men jeg leter og jeg gir ikke opp. Selv om jeg vil, selv om alt i meg vil, s gir jeg ikke opp. For jeg vet hva de rundt meg betyr for meg, s om jeg bare betyr en liten brkdel av det for de, s kan jeg ikke forsvinne. 

Maskeknuser

Lynnedslag fra bl himmel

En stemme som ikke vil forsvinne

Noe bare du hrer

som burde forsvinne

Men som blir

 

Smilet som blir en maske

En maske uten sprekk

Fr den knuses i tusen biter

og vannet vasker den vekk

 

Jeg str og ser p deg fra siden

Gjennom speilet er vi like

Du og jeg

Du og jeg og alle

alle tre

De som ikke skulle vrt der

Maskeknuserene 

Et lite lys i mrket

"Kanskje kan antidepresivaen du str p ha helt feil effekt og gjre at hodet ditt aktiveres og du blir mer psykotisk"

Jeg tenkte at ja, kanskje, men jeg trodde jo bare at ting var virkelig ille og at det ikke fantes noen god forklaring. De siste mnedene har vrt s styrt av stemmer at det har vrt veldig vanskelig vre meg, mye mer en vanlig. For nr du gr hele dagen og fr hre at du m d, for s f det pst inn i deg hele natten gjennom mareritt, s blir du ganske sliten, av kjempe imot og av late som for alle andre. Katastrofetankene som kommer av det de sier til deg, det du tror de kan gjre mot de du er glad i. Jeg har vrt s redd, og jeg har nsket s sterkt forsvinne. Det er vondere en noen fysisk smerte noen gang kan bli. Flelsen av at alt det vonde i verden holder p skje sammtidig. Men s begynte jeg trappe ned p antidepresivaen sist uke, og de siste dagene har vrt overraskende stille. Liksom, stemmene sier hva jeg skal gjre si, og de kommenterer hva jeg skal gjre, men det er ikke et evig mas om alt det fle som kommer til skje pga meg. De er roligere. Jeg vger ikke feire, jeg vger ikke rope hurra enda, men jeg prver nyte det s mye jeg kan.

N har jeg vrt hjemme noen dager, tilbragt mye kvalitetstid med bestevenn som er hjemme snur, og skal fortsette vre med fine folk de neste dagene. Jeg planlegger masse gode ting som skal skje de neste ukene og mnedene, jeg gjr alt for finne lyspunkt, for holde ut og for ikke falle tilbake til et kritisk punkt der jeg er nr dden igjen. Jeg har vrt der alt for mange ganger de rene jeg har vrt syk, og n hper jeg det er slutt. Jeg kjenner at det er mye som er veldig vanskelig, men jeg hndterer ting p en helt annen mte, og jeg kjemper. Sammen med Valen skal jeg kjempe meg ut av dette, det m jeg!

Jeg har vrt veldig oppgitt og lei, spesielt av det vre syk. Det se ting forsvinne, mennesker forsvinne og alt du en gang var forsvinne, gjr noe med deg. Jeg skulle nske det bare var bestemme seg for bli frisk s ble du det, at det ikke tok s forferdelig lang tid. For jeg har vrt syk halve livet mitt, og n trenger jeg se at ting gr p frem, ikke bare forsvinner i drlige dager og perioder. For selv om jeg vet at de vonde dagene vil bli bedre, s vet jeg at det som er bedre fortsatt ikke er bra, og det fles ikke bra leve i et mellomstadiet der du bare venter p noe. For jeg venter bare p bli frisk, ta fatt p livet igjen. Selv om jeg prver n, leve, s blir det litt begrenset og det er trist. Jeg er sliten og jeg brer p mye vondt selv nr det lyser litt der lenger fremme. Men det er mye bedre en bare mrke. N er det mrke med et lite lys, og det gir hp.

Levende skrekkfilm

Dette kom til en fortvilet kveld der jeg ikke viste hvordan jeg kunne f sagt at n er det for vanskelig for meg, igjen. Det har dessverre vrt mange av de, ting gr ikke akkurat som jeg vil de skal g. Ordene mine er alt jeg har, og nr jeg ikke finner de til forklare blir hplsheten enda strre. I tillegg har jeg ikke snakket med behandler p snart to mneder pga ferie, s psykoseverden har ftt lov til utvikle seg og formere seg uforstyrret. Sannheten er brutal, min virkelighet er brutal, dette er brutalt. For det er sannheten, og sannheten har jeg ikke turt si p veldig veldig lenge.

 

Hvor rlig skal du vre om flelsene dine? Hvor rlig skal du vre nr angsten river deg i filler og du bare vil d, virkelig vil d. Skal du si det? At n dr jeg, tror jeg. At om jeg ikke fr det bedre snart, tar jeg det tauet og gjr meg noe. Jeg kan jo ikke si det? Ikke nr det er andre som virkelig har det vanskelig. For hvem er jeg? Jeg vil jo bare d, det er jo ikke s ille, for jeg vil jo alltid d, sant? Eller ikke sant? Jeg vet ikke, stemmene sier jeg ikke er viktig, at de m fokusere p de andre. Og jeg er enig, ikke fokuser p meg, men jo se meg. Ser du at jeg grter p innsiden, selv nr solen skinner og jeg skinner? Jeg vil ikke vise det, jeg kan ikke si det, for det er ikke viktig. Men jeg er s ensom om det, det er s tomt og svart i brystet mitt, for jeg klarer ikke sette de rette ordene p det. P det svarte, det som gnager hull i meg. Er jeg viktig?

 

"Hvordan gr det? Hvordan har det gtt?"  "Fint, okei, kanskje ikke helt greit. Men fint, for alt i verden, husk at det har vrt fint." S kommer det kanskje frem, at det var vanskeligere en jeg sa, men ikke hvor vanskelig, jeg sier aldri hvor vanskelig. Du skjnner det kanskje, at det var veldig vanskelig nr jeg ville d, men igjen, jeg vil alltid d, jeg er jo kronisk suicidal. For hvordan forklare en flelse det ikke finnes ord for. Hvordan forklare lammende angst, hvordan forklare de strste katastrofetanker som finnes, hvordan forklare at et univers du ikke kan se, driver forteller deg at alt det verste du kan tenke deg vil skje, hvordan forklare en depresjon som har vrt der i et tir, hvordan forklare dette??? Jeg har ikke ordene, jeg jobber med finne de, men jeg har ikke ordene. For det er for mrkt, for stort. Ingen skjnner omfanget av ville d hver dag om du ikke har vrt der selv, for ingen vil jo d, vi skal frykte dden, ikke se frem til den.

 

Jeg kan ikke si de ordene her hyt, for da tar jeg for mye plass, da krever jeg at noen hrer. At noen tenker mer en bare ingenting, kanskje? For hvem er jeg til kreve at noen skal hre p meg, jeg er jo ingen. Ingen skal mtte prve forst mitt kaos. Selv om jeg skulle nske det, at jeg ikke var s alene, for ingen kan forst, hvertfall ikke nr jeg ikke kan forst det selv. ?Du lever i en skrekkfilm, som hverken stoppen nr du skal sove eller hvile? Det er det jeg gjr, jeg lever i ditt verste mareritt. Et mareritt som bare fortsetter selv om du vkner, og nr du endelig sovner igjen, da fortsetter det. 

Les mer i arkivet Juni 2018 Mai 2018 April 2018