Maskeknuser

Lynnedslag fra blå himmel

En stemme som ikke vil forsvinne

Noe bare du hører

som burde forsvinne

Men som blir

 

Smilet som blir en maske

En maske uten sprekk

Før den knuses i tusen biter

og vannet vasker den vekk

 

Jeg står og ser på deg fra siden

Gjennom speilet er vi like

Du og jeg

Du og jeg og alle

alle tre

De som ikke skulle vært der

Maskeknuserene 

Et lite lys i mørket

"Kanskje kan antidepresivaen du står på ha helt feil effekt og gjøre at hodet ditt aktiveres og du blir mer psykotisk"

Jeg tenkte at ja, kanskje, men jeg trodde jo bare at ting var virkelig ille og at det ikke fantes noen god forklaring. De siste månedene har vært så styrt av stemmer at det har vært veldig vanskelig å være meg, mye mer en vanlig. For når du går hele dagen og får høre at du må dø, for så å få det pøst inn i deg hele natten gjennom mareritt, så blir du ganske sliten, av å kjempe imot og av å late som for alle andre. Katastrofetankene som kommer av det de sier til deg, det du tror de kan gjøre mot de du er glad i. Jeg har vært så redd, og jeg har ønsket så sterkt å forsvinne. Det er vondere en noen fysisk smerte noen gang kan bli. Følelsen av at alt det vonde i verden holder på å skje sammtidig. Men så begynte jeg å trappe ned på antidepresivaen sist uke, og de siste dagene har vært overraskende stille. Liksom, stemmene sier hva jeg skal gjøre å si, og de kommenterer hva jeg skal gjøre, men det er ikke et evig mas om alt det fæle som kommer til å skje pga meg. De er roligere. Jeg våger ikke feire, jeg våger ikke rope hurra enda, men jeg prøver nyte det så mye jeg kan.

Nå har jeg vært hjemme noen dager, tilbragt mye kvalitetstid med bestevenn som er hjemme å snur, og skal fortsette å være med fine folk de neste dagene. Jeg planlegger masse gode ting som skal skje de neste ukene og månedene, jeg gjør alt for å finne lyspunkt, for å holde ut og for å ikke falle tilbake til et kritisk punkt der jeg er nær døden igjen. Jeg har vært der alt for mange ganger de årene jeg har vært syk, og nå håper jeg det er slutt. Jeg kjenner at det er mye som er veldig vanskelig, men jeg håndterer ting på en helt annen måte, og jeg kjemper. Sammen med Valen skal jeg kjempe meg ut av dette, det må jeg!

Jeg har vært veldig oppgitt og lei, spesielt av det å være syk. Det å se ting forsvinne, mennesker forsvinne og alt du en gang var forsvinne, gjør noe med deg. Jeg skulle ønske det bare var å bestemme seg for å bli frisk så ble du det, at det ikke tok så forferdelig lang tid. For jeg har vært syk halve livet mitt, og nå trenger jeg se at ting går på frem, ikke bare forsvinner i dårlige dager og perioder. For selv om jeg vet at de vonde dagene vil bli bedre, så vet jeg at det som er bedre fortsatt ikke er bra, og det føles ikke bra å leve i et mellomstadiet der du bare venter på noe. For jeg venter bare på å bli frisk, å ta fatt på livet igjen. Selv om jeg prøver nå, å leve, så blir det litt begrenset og det er trist. Jeg er sliten og jeg bærer på mye vondt selv når det lyser litt der lenger fremme. Men det er mye bedre en bare mørke. Nå er det mørke med et lite lys, og det gir håp.

Levende skrekkfilm

Dette kom til en fortvilet kveld der jeg ikke viste hvordan jeg kunne få sagt at nå er det for vanskelig for meg, igjen. Det har dessverre vært mange av de, ting går ikke akkurat som jeg vil de skal gå. Ordene mine er alt jeg har, og når jeg ikke finner de til å forklare blir håpløsheten enda større. I tillegg har jeg ikke snakket med behandler på snart to måneder pga ferie, så psykoseverden har fått lov til å utvikle seg og formere seg uforstyrret. Sannheten er brutal, min virkelighet er brutal, dette er brutalt. For det er sannheten, og sannheten har jeg ikke turt å si på veldig veldig lenge.

 

Hvor ærlig skal du være om følelsene dine? Hvor ærlig skal du være når angsten river deg i filler og du bare vil dø, virkelig vil dø. Skal du si det? At nå dør jeg, tror jeg. At om jeg ikke får det bedre snart, tar jeg det tauet og gjør meg noe. Jeg kan jo ikke si det? Ikke når det er andre som virkelig har det vanskelig. For hvem er jeg? Jeg vil jo bare dø, det er jo ikke så ille, for jeg vil jo alltid dø, sant? Eller ikke sant? Jeg vet ikke, stemmene sier jeg ikke er viktig, at de må fokusere på de andre. Og jeg er enig, ikke fokuser på meg, men jo se meg. Ser du at jeg gråter på innsiden, selv når solen skinner og jeg skinner? Jeg vil ikke vise det, jeg kan ikke si det, for det er ikke viktig. Men jeg er så ensom om det, det er så tomt og svart i brystet mitt, for jeg klarer ikke sette de rette ordene på det. På det svarte, det som gnager hull i meg. Er jeg viktig?

 

"Hvordan går det? Hvordan har det gått?"  "Fint, okei, kanskje ikke helt greit. Men fint, for alt i verden, husk at det har vært fint." Så kommer det kanskje frem, at det var vanskeligere en jeg sa, men ikke hvor vanskelig, jeg sier aldri hvor vanskelig. Du skjønner det kanskje, at det var veldig vanskelig når jeg ville dø, men igjen, jeg vil alltid dø, jeg er jo kronisk suicidal. For hvordan forklare en følelse det ikke finnes ord for. Hvordan forklare lammende angst, hvordan forklare de største katastrofetanker som finnes, hvordan forklare at et univers du ikke kan se, driver å forteller deg at alt det verste du kan tenke deg vil skje, hvordan forklare en depresjon som har vært der i et tiår, hvordan forklare dette??? Jeg har ikke ordene, jeg jobber med å finne de, men jeg har ikke ordene. For det er for mørkt, for stort. Ingen skjønner omfanget av å ville dø hver dag om du ikke har vært der selv, for ingen vil jo dø, vi skal frykte døden, ikke se frem til den.

 

Jeg kan ikke si de ordene her høyt, for da tar jeg for mye plass, da krever jeg at noen hører. At noen tenker mer en bare ingenting, kanskje? For hvem er jeg til å kreve at noen skal høre på meg, jeg er jo ingen. Ingen skal måtte prøve å forstå mitt kaos. Selv om jeg skulle ønske det, at jeg ikke var så alene, for ingen kan forstå, hvertfall ikke når jeg ikke kan forstå det selv. ?Du lever i en skrekkfilm, som hverken stoppen når du skal sove eller hvile? Det er det jeg gjør, jeg lever i ditt verste mareritt. Et mareritt som bare fortsetter selv om du våkner, og når du endelig sovner igjen, da fortsetter det. 

Rosa

Det går fra rosa til svart på 2 sekunder. Svosj så var du tilbake til start.

 

Dagen startet litt halvtidlig i 6 tiden, før jeg fikk besøk og jeg reiste med pappa og lillesøster til Rosendal. Vi var på besøk i baroniet, jeg tok hundre bilder av roser og det var egentlig ganske fint. Det gjør så godt å være med familie, bare å høre stemmene deres gjør dagen bedre. Mamma sa jeg måtte ta vare på minnene fra denne dagen, så det er et gladinnlegg selv om jeg har det ganske vanskelig nå. For i dag har det vært rosa, selv om det er svart nå så har det vært rosa, og rosa er en veldig fin farge. 

 

 

Vi er perfekt men verden er ikke det

Jeg smiler, jeg ler, men inni meg gråter jeg. Ute blant de andre ser det så fint ut, men jeg gråter omtrent hvert sekund jeg er alene. Jeg vil ikke være alene for da omkranser angsten og stemmene meg på en måte som skremmer meg, virkelig skremmer meg. Jeg er redd, jeg er så redd. Jeg vet ikke lenger hva som er opp og ned, jeg skjønner ikke det som skjer i og rundt meg. De rundt sier jeg er psykotisk, at det ikke er ekte. Men jeg vet ikke, stemmene som roper og truer meg er så virkelige, menneskene som ingen andre ser tar på meg og jeg kjenner hendene deres, og de er virkelige. Så jeg blir redd, redd og forvirret. Jeg vil jo at det ikke skal være ekte, jeg vil jo at de grusomme tingene som skal skje ikke kommer til å skje. Jeg vil gjøre alt i verden for at dette kan forsvinne. Men jeg klarer ikke tro det, for det er jo her, det skjer rett foran øynene mine.

 

Den uutholdelige smerten jeg føler hver gang jeg trekker pusten gjør at jeg vil slutte å puste. For angsten i kroppen min gjør meg gal. Kvalmen, den ukontrollerte skjelvingen og panikken sitter i meg, den forlater meg aldri. Jeg vet jeg må kjempe, at det er nå når jeg er på bunn jeg må komme meg opp igjen. Men hvordan? Hvordan kjempe når alt inni deg skriker du skal dø, at du tar opp plass, at alle får det bedre når du forsvinner. Jeg vet jeg må høre på det de rundt meg sier, jeg prøver finne noe inni meg som kan tro på at det de sier er sant.

 

Jeg er solbrent, jeg har spist is, jeg har badet på en megasvane og jeg har lært meg å brodere. Hvorfor kan det ikke være fint? Hvorfor kan ikke smilene jeg gir andre gi meg noe. Hva om det er dette som er livet mitt? Et helvete der stemmer regjerer, angsten herjer, spiseforstyrrelsen skriker og depresjonen lammer. Kan jeg bli noe mer en diagnoser, kan livet mitt bli mer en sykdom? For jeg vet jo at livet kan være vært å leve, jeg har kjent det, jeg har følt de små glimtene. Det er bare det at jeg orker ikke falle tilbake hele tiden, og jeg klarer ikke bare være syk lenger.

 

 

 

 

Jeg vil bare høre på Cezinando og "Vi er perfekt med verden er ikke det" Vil bare at verden skal gå litt min vei også

 

EDNOS

Spiseforstyrrelse. En diagnose jeg ikke vil godta. Jeg er jo frisk, jeg ser jo frisk ut. Jeg var syk når jeg så ut som et skjelett, jeg ser det nå, selv om jeg ikke så det da. Men nå? Jeg spiser jo, jeg er normalvektig, hva er problemet da? Jeg vet, innerst inne, at kanskje, kanskje er jeg ikke så frisk som jeg tror. I dag sto jeg over det berømte porselenet igjen. Jeg holdt meg borte fra oppkast ganske lenge så jeg ikke skulle være dårlig til Spania turen, og så jeg skulle klare unngå å kaste opp når jeg var der. Jeg sa i fra når jeg kom tilbake at de måtte være flinke med oppfølgingen etter måltidene så jeg kunne slippe å falle rett tilbake til oppkasthelvete. De var ikke flinke de første dagene så de fikk beskjed igjen. Men nei, de ble ikke bedre. Så nå klarte jeg ikke stå imot lenger, nå lot jeg spiseforstyrrelsen bestemme, og jeg sto der og brakk meg til det halsen føltes som sandpapir og tårene var over hele ansiktet. Glamorøst? Neppe.

 

Jeg kjenner jeg gruer meg til resten av ferien. For om det er slik at hver gang jeg har en ferievikar som dagskontakt ikke får oppfølgingen som jeg skal ha, blir det et helvete, og jeg som skal lade opp til Kreta kommer til å bli slapp og få mangler og dritt igjen. Jeg føler meg slem som skylder dette på de, for det er jo jeg som til syvende og sist tar valget om å kaste opp, det er ikke de. Det er mitt ansvar å kjempe mot sykdommen. Men jeg tar det ansvaret når jeg gir beskjed om at de ikke følger opp, når jeg gir beskjed om at de må følge opp så jeg ikke gjør det jeg vil gjøre. Da tar jeg faktisk MYE ansvar. For nå er jeg ikke sterk nok til å stå imot spiseforstyrrelsen og stemmene som herjer. Jeg hater å ha fastvakt en time etter hvert måltid, jeg har hatt det i over et år nå, og det er slitsomt. Kanskje mest slitsomt for jeg vil kaste opp. Men det har hjulpet, det har nesten fått meg bort fra bulimihelvete.

 

Når jeg var i Spania var jeg overbevist om at alle som så meg gikk rundt og snakket om hvor feit jeg var. Jeg slet skikkelig med å gå rundt meg bikini og vise så mye av kroppen min. Jeg hadde veldig mye angst hele tiden fordi kompleksene mine for kroppen er ganske ekstreme. Jeg spiste, kanskje ikke veldig mye, men jeg spiste. For jeg viste det var viktig for at jeg skulle få en fin ferie. Men nå, og i forkant og egentlig når jeg var der nede også så har det vært veldig vanskelig å få i meg nok. Pga medisiner er jeg veldig kvalm og har ikke matlyst, i tillegg til at jeg ikke vil spise så mye fordi jeg er livredd for å legge på meg. Men nå, nå vil jeg bare ned. Ned, ned, ned. Og jeg hater det, for jeg vet at der ikke gjør meg gladere, det gjør meg bare sykere. Men jeg klarer ikke slå bort tanken på at jeg må gjøre det, at når jeg tar mindre fysisk plass, får andre det bedre. (Ja det høres sykt ut, det er vel sykt også, men stemmene mine gir ikke alltid mening for andre en meg)

 

Når jeg leser mine egne tanker skrevet ned så ser jeg at jeg kanskje snart må godta at uspesifisert spiseforstyrrelse står på papirene mine. Det er ikke frisk, ikke å kaste opp, ikke å være avhengig av andre for å beholde maten du tvinger i deg. Og det å vite at hadde det ikke vært for permnekt og aktivitetsforbud hadde du kuttet ut måltider hele tiden. Helst alle. Jeg er sliten av dette, så jævlig sliten. Jeg vil bare være frisk, jeg vil spise uten dårlig samvittighet, jeg vil se meg selv i speilet uten å få panikk fordi jeg ser så stor ut. 

Palmesus

Vi nærmer oss slutten på ferien, eller rettere sagt vi reiser om noen timer. Jeg ligger egentlig bare her og venter på at klokka skal bli 3, fordi jeg får ikke sove uten de medisinene jeg ikke kan ta nettopp fordi jeg skal stå opp klokka 3. Men men, sovner sikkert på flyet uansett. I dag har vært en fin dag, vi har egentlig ikke gjort så mye mer en å pakke, men jeg har skvist inn tid til å farge håret tilbake til normalen (rosa) og fått flettet rastafletter i hele håret. Jeg fant ut at da kunne jeg sikkert slippe å gre håret på en stund, hahaha. Jeg sitter med et smil om munnen her jeg ligger, for denne ferien har gått over alle forventninger. Jeg var på forhånd livredd for at jeg skulle være kjempedårlig hver dag, jeg så for meg angstanfall, tårer og trang til å gjøre ting jeg absolutt ikke vil gjøre. Det var dager der ting var sånn, det var det, og det skal jeg ikke skyve under en stol, men det var mange flere dager som var fine, der jeg kjente på glede, der jeg smilte på ekte. Jeg har savnet å smile på ekte.

 

Jeg vet ikke hvordan det vil bli å komme hjem. Men jeg velger å tro jeg kommer til å takle det. I år er jeg ikke like styrt av spiseforstyrrelsen, så jeg håper jeg er sterk nok til å ikke bruke den til å takle at det kommer vanskelige følelser når jeg kjenner på hvor sliten jeg er. Jeg har lovet  å ikke slutte å spise, og det skal jeg holde. Jeg må bare holde ut, fordi jeg vet det blir bedre, jeg vet det nå. Og kanskje, kanskje blir jeg ikke dårlig. Kanskje klarer jeg bruke de mestringsstrategiene jeg har til å ikke falle så langt ned. Jeg håper det, for jeg er ikke klar for en nedtur, jeg vil kose meg i sommer.

 

Mange rundt meg forstår ikke hvorfor jeg er innlagt og har vært innlagt så lenge. De ser på det som unødvendig, og sier jeg må komme meg videre i livet. Jeg skulle ønske de så at det er nettopp det jeg gjør. Jeg er innlagt så jeg kan få den hjelpen jeg har trengt så lenge. Jeg er innlagt så jeg kan få hjelp til å bli frisk, for det sier de at jeg kan bli, i stede for å forbli så syk at jeg ikke hadde overlevd. Jeg får hjelp så jeg kan komme meg videre i livet og leve igjen. For fakta er at jeg var så syk det siste året før jeg ble innlagt at jeg ikke kjente igjen meg selv i speilet, at jeg ikke husket hvordan jeg skulle puste. Jeg reagerte ikke på mitt eget navn. Jeg hadde da slitt siden jeg var 11 år, og ikke fått noe hjelp som hadde fungert. Jeg ble bare gitt opp og gitt opp. Men nå mestrer jeg ting igjen. Jeg lever faktisk litt igjen. Det har skjedd en forandring som gjør at jeg kan tro på at også jeg kan bli bedre. For jeg er allerede blitt bedre. Det er en lang vei å gå, og jeg har langt igjen, men jeg er på vei. Hadde jeg ikke hatt nytte av å være innlagt så lenge så hadde jeg ikke fått det, men de ser hvor hardt jeg kjemper og de ser at ting går på fram. I år har jeg vært på 2 utenlandsferier og jeg skal på en til. For 2 år siden hadde jeg ikke engang vært på perm på et halvt år, fordi jeg var for syk. Så det er ikke unødvendig, det er høgst nødvendig.

 

Jeg er så takknemlig for denne turen. Den har gitt meg glede, gode samtaler, lange turer, sol, solbrent hud, familietid og selvsagt shopping. Jeg er så glad for at jeg valgte å hoppe i det og ble med på 2 uker. Det er skummelt å være så langt borte fra de som vanligvis er der når jeg får det skikkelig vanskelig, men de har vært der gjennom telefon, støttet, lyttet og gitt råd. Litt stolt også, at jeg klarer si at jeg er glad, for det har vært en lang kamp for å klare å godta den følelsen. Det er en følelse som stemmene ikke godtar, men som jeg trumfet gjennom. Og akkurat nå føler jeg det, glede, og det gjør godt!

Grått og ikke svart

Jeg har mange ganger lyst å legge meg ned for å dø. Bare gi opp, ikke kjempe mere. I går var nok en vond dag, og jeg var så lei, trist og oppgitt. Jeg hørte stemmer i ett sett og kvelden var full av skygger, skikkelser og monster. Ting ingen andre ser, ting ingen andre kan høre, men som er så reelle for meg at jeg blir livredd. Jeg var på veit til å gjøre ting jeg hadde drømt, som absolutt ikke var ting jeg ville. Og det gjør meg så usikker, når stemmer og drømmer nesten får kontroll over meg. Jeg blir redd, redd for meg selv, redd for mine egne reaksjoner.

 

Heldigvis har jeg blitt mye flinkere på å takle disse tingene, før ville jeg ha skadet meg, sluttet å spise, kanskje prøvd å ta livet mitt. Nå snakker jeg om det. Jeg finner frem de farlige ordene som jeg ikke får si høyt, de om hvordan jeg har det og hva som gjør ting vanskelig. Jeg snakker om det som jeg skammer meg over å føle, det jeg er usikker på om er sant. Jeg ringte avdelingen i går og snakket lenge. Jeg burde kanskje ringt før, jeg burde kanskje ikke gått hele dagen og hatt det vanskelig før jeg turte, men jeg gjorde det, og det er stort. "Vi ser at du kjemper, hardt hver dag. Vi ser deg og vi er glade i deg" De ordene gjorde godt langt langt inn i hjerte. Selv om jeg blir litt forvirra. Kan noen virkelig være glade i en som meg? Kan de virkelig se at jeg kjemper, er de der som de sier? Jeg prøver å lære meg å høre på andre og ikke bare på stemmene mine. Prøver lære meg at det de konstant skriker om kanskje ikke er sant. Men det er sant at jeg kjemper, for jeg kjemper hele tiden for å bli bedre, jeg gjør alt jeg kan som er positivt. Jeg kunne valgt å legge meg under dyna og bare blitt der, det frister, mye, men jeg gjør det ikke. Jeg står opp, jeg lever, selv når jeg ikke vil leve.

 

"Du kan ikke slutte å spise selv om ting blir vanskelig når du kommer hjem" Nei, det kan jeg ikke. Jeg skal snart til Kreta, og jeg har tenkt å få en fin sommer i år, til forskjell fra i fjor som ble tilbrakt med aktivitetsforbud. Det var ikke gøy. Jeg skal bade i år og jeg skal være med venner. Jeg vet ting kommer til å bli vanskelig igjen, jeg vet at ting mest sannsynlig blir veldig vanskelig når jeg kommer hjem etter Spania. Men jeg må leve for de dagene og stundene der jeg klarer skyve bort det vanskelige, der jeg er Maria fullt ut. I dag er en bra dag igjen, ja jeg er sliten og jeg har tankekaos og stemmemas, men det er en bra dag. Og de fleste dagene her nede har vært bra eller okei dager. Jeg er takknemlig for hver god følelse jeg får føle, for hvert smil jeg får av andre eller kan gi til andre. Jeg smiler fordi livet ikke bare er svart lenger.

Glansbilde

Kveld, 1 juli:

 

Jeg smiler, jeg sier til alle at det er fantastisk. Og det er fantastisk, det er bare det at det jeg lager er et glansbilde, og livet er ganske langt i fra et glansbilde, selv her nede. Nå er jeg utslitt. Angsten er skyhøy, jeg er så kvalm og skjelven at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Stemmene skriker, de roper om hvor fæl jeg er og at jeg ikke må ta opp mer plass her i verden. Det gjør vondt, det er jo slik stort sett alltid, men når jeg er på ferie vil jeg jo helst legge det igjen hjemme. Legge sykdommen i den tomme hylla i klesskapet, der sommerklærne lå. Ta bare med fine ting og gode tanker i kofferten, glemme stemmer og kaos hjemme. Hvorfor går ikke det?

 

Jeg har prøvd dette mange ganger før. Å reise på ferie på tross av sykdom. Det har vært vellykka ferier og mindre vellykka ferier. Det har vært ferier med sting, antibiotikakurer og blod. Det har vært ferier der jeg bevist har pakket med meg barberblad til å kutte meg med, fordi det var den eneste måten jeg viste jeg kunne håndtere de vonde følelsene som kom. Det har vært ferier som har blitt ødelagt av besvimelse og kraftig hjernerystelse, fordi jeg har vært så fanget i spiseforstyrrelsen at jeg hverken har klart å spise eller drikke tilstrekkelig. Det har vært ferier som har gått helt i svart fordi jeg har dissosiert hele tiden. Og det har vært fine ferier, fine ferier der jeg har hatt det greit hele tiden, og blitt kjempedårlig i ettertid. I fjor endte det med sykehusinnleggelse på somatisk når jeg kom hjem fra ferie, med intravenøsbehandling over en lang periode. Fordi stemmene ble sinte på at jeg hadde hatt det bra, så jeg fikk ikke ta inn næring. Det har aldri vært feirer uten noe vondt enten i ferien eller i ettertid. Det er vondt å se tilbake på at så mange egentlig fine ting har blitt ødelagt av sykdom, men samtidig har jeg hatt det fint og opplevd fine ting, og det er de jeg må ta vare på.

 

I dag tok jeg frem kriseplanen og lappen der det står hvem som jobber og som jeg kan ringe til på avdelingen. Jeg håpte egentlig jeg kunne gjemme de og esken med evt. Medisin, men i kveld ble ting litt for mye. Jeg snakket lenge med en av de jeg snakker best med på avdelingen. Snakket om fine ting og vonde ting. Snakket om at jeg ville dø, men også at jeg hadde det fint her nede. Snakket om at ting tar tid, og hun sa jeg var tålmodig, veldig tålmodig. At det var en styrke jeg hadde. Jeg ville jo helst blitt frisk for lenge siden, men jeg skjønner jo at ting tar tid. Og selv om jeg ikke klarer se at ting kan bli bra når jeg har det så vondt som det har vært i kveld, så klarer jeg det til vanlig. Og det er det jeg klamrer meg fast i, håpet som er der inni mellom når ting er bra. 

Ferietanker

Fremme, uthvilt, fornøyd. I går var en tøff dag, jeg våknet i halv 6 tiden på morgenene og sovnet ikke før rundt 12. Det var reising store deler av dagen, mange mennesker, angst og stress. Jeg var utslitt og sliten når vi kom ned, noe som gjør meg veldig sårbar og jeg reagerer på alt folk sier til meg. Men nå har vi sovet ut, og en ny dag er kommet. Det er sol og 31 grader, bassenget er varmt og innbydende og det er en utrolig glede i å se på lillesøster som storkoser seg i vannet. Jeg smiler, det er godt dette her, å være på favorittplassen min, å få litt sol på kroppen og bare det å slappe skikkelig av. Jeg har vært på perm siden fredag og jeg har enda verken hatt behov for å ringe avdelingen eller tatt evt medisin. For ting går fint, ja jeg var helt utslitt både fysisk og psykisk i går, men jeg opplevde jo at det gikk fint, jeg mestret det. Jeg er fullstendig forberedt på at det kan komme vonde dager og at jeg kan bli dårlig, men jeg skal klare det, for det går over og jeg får det bra igjen, det vet jeg.

 

Det absolutt vanskeligste med å være her er å måtte forholde meg til kroppen min. Hver gang jeg går forbi speilet stopper jeg opp, ser, og blir kvalm. Hver gang jeg ser ned på lårene mine og magen min ser jeg bare fett. Det gjør vondt, for det er ekkelt å bare se feil med seg selv. Å ikke klare tenke på noe annet en magen som er der, på lårene som ser for store ut, på alt som er i feil størrelse. Maten går fint, ironisk nok. Jeg spiser det jeg vil, stemmene skriker og tankene herjer, men jeg er blitt så god på å overse de. Men når jeg blir tvunget til å forholde meg til kroppen min konstant pga lite klær, blir alt plutselig verre. For selvhatet er så intenst. Etter 10 år med ekstremt kroppshat, spiseforstyrrelser og sulting er kroppen min noe jeg ikke klarer se realistisk på. Den er stor uansett hva jeg veier, og uansett hvor tynn jeg har vært har jeg alltid bare sett fett. Og jeg har blitt såpass frisk at jeg skjønner jeg er normalvektig, jeg ser det på vekten selv om jeg ikke klarer se det på kroppen. Og jeg vet kroppen min er normal, likevel klarer jeg ikke få bort tanken på at alle går rundt og snakker om hvor stor jeg er.

 

Jeg vil helst være veldig frisk, og ikke ha alle tankene og stemmene i hodet som kommenterer og befaler. Jeg vil ikke ha angst, jeg vil ikke være trist. Men jeg er på vei mot noe bedre, og syk er jeg og vil nok være ganske mye lenger, kanskje for alltid. Men jeg er på vei mot noe bedre. For 2,5 år siden var jeg syk og bare syk, jeg var ikke Maria. Nå er jeg meg, på godt og vondt. Jeg er syk, men jeg er frisk også. Jeg er på ferie, jeg reiser rundt, jeg er for første gang på mange mange år glad. Jeg skulle så klart ønske noen kunne knipse med fingrene for å gjøre meg frisk, men nå ser jeg at prosessen jeg er i hjelper, og det er godt. Så nå feirer jeg at det er ferie, at jeg er i Spania med de beste folkene på jorden, familien min som jeg setter høyere en høyest. Jeg smiler fordi dette er faktisk ikke den siste ferien min, jeg skal av gårde med Michelle i slutten av august også, noe jeg ser så veldig frem til. 

Sommerfugler

Jeg kjenner det kribler litt i kroppen. Yr lokker meg til Spania med 30 grader og sol, bort fra 12 grader og pissregn, JA TAKK! Tidligere i uka satt jeg i senga på Valen og skalv av angst med tanke på turen, jeg var bare så veldig redd for alt som kanskje kunne skje. Jeg har vel strengt tatt gjort det hele den siste uka, og selv om jeg så fram til turen, gruet jeg meg kanskje mest. Men nå som jeg er hjemme og rundt familien og kofferten står klar på gulvet kjenner jeg reisefeberen i kroppen. Jeg skal være med på hele ferien for første gang på 3 år! I fjor var jeg en uke i Spania, selv om familien min var der 2 uker, og året før var jeg ikke med på ferie. Men nå skal jeg, og jeg kjenner det er godt, for ting går bedre en på mange mange år, og sol skal bli himmelsk! Det er skummelt å kjenne på alle følelsene som plutselig er i kroppen, alle jubler for at jeg føler dem, men det er ikke bare gøy. For det er veldig mange vonde følelser også. Men også det å føle fine ting er rart, jeg skal jo ikke føle fine ting, stemmene mener hvertfall ikke at jeg fortjener det. Men jeg gjør det, jeg føler fine ting, kanskje ikke så lenge om gangen, men de er der. Og det er godt, godt men vondt.

 

Jeg har vært hjemme siden fredag, bakt, spilt spill, badet, besøkt oldemor og morgen blir det bursdagsfeiring for lillesøster og tur ut med verdens beste Elisabeth. Jeg kjenner mye på følelsen av takknemlighet, for det er ikke en selvfølge å ha en så fantastisk sverm av mennesker rundt seg som jeg har. Familien min som løfter meg opp, opp fra det som har vært en vanskelig uke, og tar meg med til Spania med den største selvfølge. Jeg sa til mamma at jeg skulle bli med til jeg fylte 40, noe hun ikke var heeelt enig med. Men ja, mindre en to døgn til avreise, jeg gleder meg. Ja, GLEDER meg. Det er sykt, den følelsen har jeg ikke hatt på det jeg kan huske. For livet mitt har vært så fylt opp av depresjonen at jeg ikke har følt noe annet en bunnløs sorg. Nå føler jeg bunnløs sorg, men med glimt av glede. Og det gir meg mer håp en noe annet, at jeg føler noe annet en bunnløs sorg.

 

Det skumle med at ting er bedre er at det er veldig mye som ikke er bedre. Jeg har slitt mye med tanken på at ingen sikkert ser hvor vondt jeg egentlig har det, siden jeg smiler så mye, og føler så mye. For alle er så glade for at ting går på frem. Men jeg har snakket mye med personalet om det, og de sier de ser, de ser at jeg strever, veldig. De ser at jeg kjemper hver eneste dag. De sier de ikke er født i går, at de vet det tar tid, og at jeg skjuler det meste når jeg er ute. Og jeg er så glad for det, for det er så ensomt når folk bare ser fasaden, men de kjenner meg, og de ser det jeg ikke alltid viser.

 

Hva om livet faktisk er for sånne som meg også? Hva om alle som sa jeg ikke kunne bli frisk tok feil? Jeg vet ikke, jeg håper. Og de rundt meg tror. Og nå skal jeg på ferie og KOSE meg, virkelig ha det fint, og for første gang på mange år ikke bare undertrykke alle følelser, men føle både på det som er godt og det som er vondt. 

CRPS, et evigvarende mareritt

Jeg har bikket 21 år, og det er over 7 år siden jeg ble påkjørt og utviklet CRPS. Det er rart, rart at det er så lenge siden, rart fordi jeg ikke kan huske hvordan ting var før det. For verden startet på nytt 19 januar 2010, verden slik jeg hadde kjent den forsvant, og et liv fylt med smerter og psykiske plager lå foran meg. Jeg er glad jeg ikke viste da hva jeg hadde i vente, hva de neste årene kom til å bringe av smerte.

 

I starten var alle så positive og snakket om at så unge mennesker som meg hadde stor sjanse for å bli helt frisk. Og jeg hengte meg fast i det håpet, for å tenke at resten av livet kunne bli like smertefullt, var umulig å forestille seg. Jeg var igjennom hard opptrening for å lære meg å gå igjen, for å i det hele tatt kunne være i nærheten av foten. Og alle var fornøyde, for jeg lærde meg jo å gå igjen. Det faktum at smertene var minst like ille var det ingen som tenkte på. Så lenge jeg bare ikke fokuserte på smertene, og de ikke snakket om de, kunne vi late som de var borte. Men smertene var der, jeg ble ikke bedre og årene begynte etter hvert å gå. Og i stede for å bli bedre, ble jeg verre. Jeg hadde lange perioder der smertene var så intense, at jeg ikke hadde mulighet til å gjøre noe annet en å gå på krykker, for den minste berørelse gjorde at jeg kollapset. Blokader ble prøvd ut, alt av medisiner ble prøvd ut, akupunktur, fysioterapi, ALT. Smertelegene sa de ikke viste, at kanskje morfin var det neste alternativet, men jeg var så ung, og hverken jeg eller foreldrene mine ville ta det skrittet. Jeg var i Oslo hos spesialisten i norden på CRPS. Så bra tenkte vi, endelig en som har peiling. ?Spis suppe? fikk vi beskjed om, og ?tenk positivt, lev som en fakir? Jeg var oppgitt, hva gjør du når ikke en gang den flinkeste av de flinke har svar?

 

Så begynte det å spre seg. Det var under et rehabiliteringsopphold der det var mye fokus på trening, og liten forståelse for at jeg hadde sterke smerter. Det hadde alltid stålet opp i høyre hånd og ned i venstre fot når jeg hadde de sterkeste smertene. Men nå festet smertene seg i hele den høyre delen av kroppen min. Bare det å holde telefonen ble et problem. Og smertene forsvant ikke, de ble bare værende i halve kroppen. Å sove ble plutselig et enda større problem, for hvordan skulle du sove når hverken armen, ryggen eller foten tålte berørelsen fra dynen, ei heller tyngden av kroppen om jeg lå på siden. Jeg meldte meg inn i utenlandske grupper, søkte opp alt av behandling de kunne tilby i USA. Kanskje jeg kunne få ketamin infusjon, kanskje jeg skulle legge meg i kunstig koma og få nervesystemet restartet, eller kanskje jeg skulle gjøre det jeg hadde vurdert så lenge, å bare amputere foten for å håpe at det kunne hjelpe selv om legene ikke trodde det. Fortvilet var bare forbokstaven, jeg skjønte jo at dette kom til å vare, og dette kom til å bli livet mitt. Legene og psykologene på BUP sa jeg måtte få behandling for smertene for jeg var for syk fysisk til å få hjelp med det psykiske. Smertelegene mine sa det motsatte, at jeg var for psykisk syk til å få hjelp med smertene. Jeg havnet mellom to stoler, der ingen kunne hjelpe meg.

 

 

Oppi alt dette så hadde jeg bedre og verre perioder. Jeg hadde alltid veldig vondt, men jeg klarte også å fungere litt. Så kom 17.mai 2014. Jeg hadde gått for å se på barnetoget, og så hjem igjen. Det var en liten tur, men mer klarte jeg ikke gå før ting var for vondt. Jeg satte meg ned, og når jeg skulle reise meg kollapset jeg bare i smerte. Jeg prøvde igjen, for jeg hadde jo gått tidligere på dagen, men nei, jeg falt sammen og kjente kvalmen bre seg opp fra magen. Jeg klarte ikke gå. Jeg ba mamma hente krykkene, og forklarte at jeg bare sikkert hadde en smertebølge, at når den gikk over om noen timer eller dager var alt tilbake til normalt. Bare at denne gangen gikk det ikke over. Det ble verre og verre og verre. Til slutt var jeg sengeliggende fordi armen var for vond til å bære kroppen på krykker. Slik var det i uke etter uke. Noen dager klarte jeg komme meg litt rundt på krykker, andre dager lå jeg bare der. Vi ringte rundt om i landet, var det noe vi hadde uprøvd, var det noen som kunne hjelpe? Vi sendte inn henvisning til å få vurdert ryggmarstimulator. Jeg krøp til korset og sa at nå var det nok, jeg brydde meg ikke om at jeg bare var 17 år, at morfin både var avhengighetsskapende og ødeleggende for kroppen. Jeg brydde meg ikke om alle legene som hadde sagt jeg kunne bli steril. Jeg måtte bare ha noe som kunne lette smertene litt! Fastlegen min som var den eneste som holdt ut med meg, skrev ut resepten. På apoteket, når mamma skulle hente ut medisinene til meg, ble de så usikre på om fastlegen faktisk mente jeg skulle få oxycontin, at en 17 åring skulle få denne dosen med morfin, at de ringte legen min for å forsikre seg om at det var rett. For første gang fikk jeg smertestillende som lindret. Men prisen for å ta medisinen var høy. Jeg ble så kvalm at jeg kastet opp, jeg var så svimmel og ør at jeg hverken kunne sitte oppreist eller gå, jeg hallusinerte og jeg sov stort sett mens de virket. Men for meg som da hadde gått så lenge med de smertene var det likevel fantastisk, bare det å sove noen timer uforstyrret var fantastisk.

 

Etter ca et halvt år med morfin fant fastlegen min ut at jeg ikke hadde prøvd ut tramadol, en smertestillende som var et morfinpreperat, men som inneholdt mindre doser, og som jeg kunne tåle bedre. Vi hadde ingen forhåpninger når jeg begynnte, for mange lignende preperater var prøvd ut helt uten resultat. Men livet mitt ble som natt og dag etter dette. Smertene begynte å slippe taket, i begynnelsen litt, men så mer og mer. Jeg kunne etter en stund kaste krykkene. Smertene var plutselig mindre en de hadde vært på mange år. Jeg var fortsatt veldig kvalm, som en bivirkning av medisinene, men det var en pris jeg var mer en villig til å betale. Å kunne gå uten krykker, å kunne sove igjen, det var så fantastisk. Jeg hadde fortsatt vondt, selvfølgelig. Noen dager var rene marerittene, og noen netter sov jeg ikke fordi jeg hadde for vondt. Men det var plutselig en smerte jeg kunne godta, ja hvertfall nesten godta. Ikke å leve med resten av livet, det klarte jeg ikke godta, men at det var slik nå, det gikk greit.

 

Jeg begynte å drille igjen. Nå kunne jeg være med nesten hele treningen, og ikke trenge krykker etterpå. Jeg måtte ha pauser, og noen ganger slutte før de andre, men jeg var hvertfall med! Mer med en på mange år. Det gjorde godt, virkelig godt. Så ble jeg innlagt. Jeg var på dette tidspunktet så psykisk dårlig at jeg sluttet å snakke. Jeg var veldig psykotisk, en bivirkning av mange år med traumer, sykdom og det som legene etterhvert kalte komplekst PTSD. Jeg måtte i begynnelsen av innleggelsen slutte på tramadol for å forsikre oss om at den ikke gjorde noen av symptomene mine verre, noe som igjen førte til enorme smerter, og krykkegåing. Jeg var sliten og jeg var redd. Tenk om jeg ikke fikk begynne på medisinene igjen, tenk om jeg skulle ha så vondt for alltid. Heldigvis så de at det ikke var medisinene som gjorde meg syk, og ga meg de tilbake. Men frykten var skapt, frykten for å miste medisinene eller at effekten skulle avta. I hver eneste smertebølge som kom fant panikken veien tilbake til meg. Hva om medisinene var sluttet å fungere, hva om jeg aldri skulle kunne gå igjen. Tenk om jeg havnet i rullestol permanent. Det gikk heldigvis alltid over, selv om noen smerteperioder varte i ukesvis.

 

Nå i dag sitter jeg her og tenker at jeg snart må godta at livet mitt alltid kommer til å inneholde smerte. Jeg må venne meg til tanken på at jeg alltid vil ha vondt, og at å gå/springe/danse ja at egentlig all den fysiske aktiviteten som jeg egentlig elsker, alltid vil gjøre meg vondt. Jeg må bli venn med tanken på at jeg kanskje aldri kan jobbe, at jeg må skape meg et godt liv, helt annerledes en det jeg tenkte på som et godt liv før. Jeg må godta at livet er urettferdig, for det er ikke rettferdig at du som 13 åring skal få så store smerter at de kommer til å ødelegge de neste årene, og være der resten av livet ditt. Jeg er redd for fremtiden, for hvor mye smertene kommer til å regjere, for hvordan jeg kommer til å takle å alltid ha vondt. Jeg er redd for hvordan jeg skal håndtere det at nesten ingen kan forstå, at jeg er så alene med denne usynlige smerten. Men jeg er mer positiv en jeg var før. Nå håper jeg på en god fremtid. Jeg tror at det kan være mulig, også for meg. For jeg ser at den hjelpen jeg får nå, den hjelper. Og at jeg som har slitt psykisk fra før jeg ble påkjørt, og bare har blitt sykere og sykere, nå faktisk begynner å bli bedre. Og når behandler lovet at hun skulle hjelpe meg helt til jeg ble frisk psykisk, fikk jeg et håp om at denne gangen, denne gangen er det kanskje min tur. Kanskje det er min tur til å leve snart. 

TAKKNEMLIGHET

Jeg smiler, jeg tror faktisk at enda en vond nedtur er over. Jeg overlevde å bare se at verden var vond og grusom, jeg overlevde å ikke ville leve. Det er noe rart med å se tilbake på dager der du ikke har sett ende på hvor vondt det kan gjøre, du ser at det fine rundt ikke gir deg noe, for du ser det ikke. Men i ettertid, i ettertid ser du alle som var der, som støttet og som fant lyspunkt i det svarteste svarte. Du ser at fine ting skjedde, du ser at latteren faktisk var virkelig den dagen da du matet svanen med pizzarester, du ser at ting var ikke bare svart. Jeg vil ikke være hun som bare maser om at ting er svart, jeg vil ikke klage. Men jeg vil vise at det kan være ille, men at det går bra igjen. Jeg vil vise at livet ikke alltid er en reise på rosa skyer, men at det er verdt å kjempe, for det vet jeg at det er.

 

Jeg har vært gjennom ting den siste tiden som ingen skulle opplevd. Men jeg oppdaget da også hvor mange jeg har rundt meg. Hvor mange som sto klare til å ta meg imot når jeg falt. Jeg fant trøst og støtte, jeg fant forståelse og fortvilelse, men mest av alt så jeg kjærlighet, kjærlighet mot meg! Tenkt det, når jeg ikke skjønner at 1+1=2 står de rundt meg og løfter meg opp. Med kjærlighet. Jeg har grått mange tårer, vonde tårer, og de har grått med meg. Jeg har måttet omgjøre på alt jeg har tenkt om meg selv, og de sto der og fortalte meg hvem jeg var. Hvor snill jeg var. At jeg var en god person. Og uten de hadde jeg ikke klart det, klart å tro at jeg kunne være det. Men de sa det, alle, og jeg velger å tro på det.

 

Jeg er så takknemlig for de menneskene som alltid er der. Uansett om de får betaling for det eller ikke. Valen har omkranset meg og gitt meg alt de kunne gi. De har støttet, de har bannet, de har forstått og de har klemt. De har vist meg at jeg er verdt noe, når jeg selv har følt at jeg var et ingenting. De har gitt av seg selv og de har vist enda en gang at jeg er mer en bare en pasient. Vennene mine og familien min har støttet meg på alle områder. De har vært der uansett når jeg har trengt å prate, de har stilt opp enten gjennom telefon eller med en klem. Alle har vært så ekstremt gode, og jeg ser igjen og igjen hvor heldig jeg er.

 

Så jeg vil takke. Takke for de som står bak meg og skyver meg frem. Takke for alle som heier på meg, også når jeg vil gi opp. For jeg er så takknemlig, jeg får hjelp, jeg har verdens beste familie og verdens beste venner. Takk for dere, takk for at jeg ikke står alene. 

Bedre, eller?

"Du kan ikke bli frisk, du er kronisk spiseforstyrret og slik vil det være resten av livet ditt"

 

Ungdomspsykiatrien tok fra meg mange grunner til å kjempe. I stede for å gjøre meg frisk, slik det lovet de kunne gjøre på en sommer, skapte de traumer, knuste håp og gjorde meg så mye sykere. Å bli gitt opp igjen og igjen, å få høre at du kommer til å dø ung fordi du ikke kan bli frisk, å få høre at det du sier ikke er sant, å få høre at du er frisk rett etter de har sagt du er for syk til å få behandling, bare så de kunne fraskrive seg ansvaret for livet ditt. Jeg har opplevd så mye feil, så mye svik, jeg har trodd jeg var håpløs, slik de sa. Hadde det ikke vært for Valen hadde jeg aldri vært her i dag, uten de hadde jeg ikke hatt noen grunn til å kjempe.

 

Men som med alt i meg henger jeg meg opp i det de en gang sa. At jeg aldri kan bli frisk fra spiseforstyrrelsen er en tanke som ofte spøker i bakhode. Jeg er redd for det, livredd, for jeg kan ikke leve et godt liv med den. Jeg føler jeg kjemper en umulig kamp mot noe som er større en meg, fordi det ikke skal noe til for å skyve meg tilbake til start. Nå er det over en måned siden sist jeg kastet opp. Jeg spiser jevnlig så lenge jeg er med folk, eller blir minnet på det. Jeg kan spise en is vist jeg vil. Mange sier de er glad for at jeg ikke sliter med det lenger. Jeg får høre at nå kan de jo ta bort fastvakten etter måltider. Jeg ser det positive, jeg vil helst bare se det positive, dessverre er det så veldig mye mer komplekst en det.

 

Jeg har ikke kastet opp fordi jeg har oppfølging en time etter hvert måltid. Jeg har ikke kastet opp fordi jeg nesten ikke spiser noe utenfor kostplanen, slik jeg før kunne gjøre bare for å kaste opp. Jeg spiser kun så jeg kan reise på perm, eller hjemme bare så ingen skal bli redde. Jeg spiser fordi jeg skal til Spania, jeg drikker fordi jeg skal til Spania. Mange ganger i uken lengter jeg tilbake til å ikke spise og drikke, lengter tilbake til en kropp som ikke fungerte, men med et nedsløvet hodet, et hode uten like mange vonde minner og tanker. Jeg lengter etter at stemmene skal være fornøyde. Men jeg vet at det bare er en illusjon. Det er ikke så bra som jeg husker det. For stemmene vil ikke være fornøyde, kroppen vil bli holdt i live mot min vilje, mennesker vil gi meg den næringen jeg ikke vil ta inn selv. Men likevel lengter jeg, og likevel tenker jeg at så snart jeg er ferdig med permisjonene mine kan jeg gå tilbake til det.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg er så mye bedre fra spiseforstyrrelsen nå. Sannheten er vel at det går bra fordi jeg kjemper for noe. Noe større en spiseforstyrrelsen. Og det er bra, det er veldig bra, for før la jeg spiseforstyrrelsen høyere en det jeg nå spiser for. Men det går ikke veldig bra. Jeg prioriterer annerledes, fordi jeg har blitt friskere på andre måter. Og det er jeg veldig glad for. Men følelsene rundt mat og kropp er like ille. Trangen til å kaste opp er like stor. Dessverre. Jeg trenger mye hjelp og oppfølging før det kan bli mer stabilt rundt mat og måltider. Jeg trenger mye hjelp før jeg klarer spise uten å snike meg unna mat og drikke. Jeg trenger mye hjelp før jeg kan spise uten dårlig samvittighet.

 

Jeg har vært i behandling i over 5 år, jeg har vært spiseforstyrret i 10 år. Hadde det vært 5 gode år med behandling hadde jeg kanskje vært frisk. Men det er kun de siste årene som har vært gode behandlingsmessig, og da ikke med mye fokus på spiseforstyrrelsen. Så kanskje om jeg får litt mer hjelp, og setter litt mer ord på hvordan matkaoset er, kanskje jeg kan blir bedre. De rundt meg sier de skal hjelpe, at jeg skal få et bedre forholdt til kroppen min og mat. Jeg må bare tro, håpe, jobbe, kjempe. Jeg vil ikke la spiseforstyrrelsen styre resten av livet, 10 år er mer en nok. 

Birthday girl

Idag er jeg 21 år. Jeg har bursdag, BURSDAG. Det er rart, rart at tiden går videre, at livet går videre. Selv om jeg står så fast i det. Jeg hadde en veldig fin bursdag i fjor, og jeg håper virkelig at den i år også kan bli fin. Jeg som aldri skulle bli hverken 15,16,17 eller 18 blir nå 21. Jeg som har vært så syk at systemet sa jeg bare kom til å forbli syk eller dø, blir ett år eldre. Jeg blir litt sint og tenker at jeg søren meg skal vise de, vise at jeg kommer meg fremover, for jeg gjør jo det. Selv om det går sakte, og selv om jeg har det virkelig vondt, så har jeg dager som gjør det verdt å leve. Og jeg lever enda, og jeg skal leve mye lengre. Jeg er inni en veldig tung periode, en periode som har vært preget av ting jeg ikke klarer tenke på en gang for det gjør så vondt. Men i går danset jeg rundt på kjøkkenet hjemme, bakte, nynnet og feiret bursdagen min sammen med besteforeldre, kjernefamilien og Serina. Og selv om jeg falt sammen når jeg kom tilbake til Valen på kvelden fordi jeg var så utslitt, så hadde jeg jo en fin dag før det.

 

Det er rart å tenke tilbake på bursdager. Jeg har feiret på sykehus, jeg har feiret hjemme og jeg har hatt bursdager jeg har latet som ikke var bursdager fordi jeg har vært så syk at jeg ikke har orket tanken på en merkedag. 18 års dagen min feiret jeg ikke, for jeg hadde nesten ingen venner, jeg hadde ikke vært russ, jeg var ikke nettopp ferdig med videregående, og jeg ville virkelig ikke feire at jeg var blitt voksen, for det var bare vondt. Jeg har egentlig gruet meg til denne dagen lenge, men i går kjente jeg at jeg så litt frem til den også. Jeg skal ha på meg gull krone i dag, finkjole og noen andre skal faktisk bake til meg! Jeg er trist og jeg er litt glad. Jeg håper idag blir en glad dag, en dag der jeg smiler mer en jeg gråter. Gratulerer med dagen til meg. Jeg overlevde ett år til, og det er grunn til å feire!

Ned, ned, opp

Smil gjennom tårer. Latter gjennom mørke. Jeg tror det beskriver det meste. Nedturen kom, jeg trodde den hadde kommet. Jeg tok feil, veldig feil. For nedturen etter alt jeg gjorde i mai var kraftig. Så kraftig at jeg til tider mister kontrollen, kontrollen over hva jeg egentlig vil. Jeg holdt på å sprekke på selvskadingen, jeg holdt på å stikke av, jeg holdt på å gjøre meg ting, vonde ting. Jeg drømmer om alt dette, levende drømmer som føles så ekte, som gjør at jeg våkner om morgenen og er sikker på at det er det rette å gjøre. Jeg hater dette, mer en noe i verden hater jeg dette. Jeg er jo komt dit at jeg ser at livet inneholder så mange fine folk og fine ting, og det er jo det jeg vil og kjemper for. Så da kan jeg ikke høre på stemmer, da kan jeg ikke miste kontrollen.

 

Jeg ser ut og over til fjellene på andre siden av fjorden. Jeg ser på himmelen, hører på fin musikk. Jeg leter etter det fine, roter rundt for å finne det som skal gi alt mening. Jeg snakker med mennesker som bryr seg om meg, snakker ut om ting jeg bare har villet glemme. Jeg har grått noen liter med tårer, angret, forstått. Jeg har vært sint på systemet som har behandlet M så dårlig, virkelig sint for første gang på det jeg kan huske. Følelser begynner komme frem, vonde følelser, men også noen gode. Jeg gjemmer ikke alt bakerst i det overfylte hodet mitt lenger, det har begynt å komme litt frem. På godt og vondt.

 

En nedtur går alltid over i noe bedre, det vet jeg. Og selv om denne nedturen har vært virkelig vond, står mennesker rundt meg og hjelper meg gjennom den. Noe jeg er evig takknemlig for. Nå prøver jeg nyte noen dager hjemme, før jeg skal til Oslo på mandag for å prate om erstatningssaken min. Gruer meg, veldig egentlig. Det er ikke bare bare å grave rundt i gammelt dritt. Men på tirsdag skal jeg feire 21 års dagen min som er på onsdag, med kake, familie og Serina. Før jeg drar tilbake til Valen og feirer bursdagen min en dag til, haha. Så jeg håper ting er på vei opp, slik at jeg kan samle energi og gjøre meg klar til Spaniatur med familien i slutten av juni. Jeg håper og jeg trenger. 

Ærlighet

Det ser ut som det går så bra med meg, litt for bra. Noen har spurt om jeg er manisk, altså, jeg ser så glad ut. Jeg vil sprudle, jeg vil smile. Men jeg trenger at noen ser at det ikke er ekte. Ser du det? Skjønner du at jeg gjør det som et forsvar mot alt som er vondt? For det er det det er, et forsvar, et skall utenpå en veldig skjør Maria. Jeg får høre at det er så bra at det går så mye bedre, at de ser det. Og det går jo bedre, så jeg smiler med. Det er bare det at det går ikke så mye bedre. Det går litt bedre. Men noen dager er helt svarte, de fleste netter er et mareritt. Hver kveld er en prøvelse og å leve virker mest som et valg. Et valg jeg enda ikke har klart å ta et ståsted til. For vil jeg egentlig leve? Jo, men ikke som dette. Ikke i et skall.

 

"Jeg er bare sliten" er standard svaret. Så går jeg for meg selv og lar verden rase for en stund, før jeg går ut igjen og smiler. Ingen vet, ikke egentlig. Ikke hvor langt utenfor verden jeg føler meg. Stemmene skriker jeg må dø, at jeg må slutte å spise. JEG MÅ SLUTTE Å SPISE. Men jeg kan ikke, for jeg skal på ferie, jeg skal leve.. Bare at hvordan lever du når du er fanget langt inni sykdom, hvordan lever du når livet er farget svart? Jeg er sliten, veldig sliten. Unnskyld om det ikke er det folk vil høre, men det er sannheten.

 

Å leve, å puste, å ikke sitte i en seng på psykoseposten å se i veggen. Det er det jeg vil, det er dit jeg vil komme. Men jeg tror jeg må være ærlig med de rundt meg, og ikke minst meg selv, for at det skal gå. For å gå rundt å si at alt går så bra, å overbevise deg selv om at spisingen ikke er et problem lenger fordi det er en stund siden sist du kastet opp, og fordi du spiser når folk sier du må, det går ikke. Jeg må våge å se på det som ikke går bra, slik at jeg sammen med andre kan fikse det. Jeg må våge å si at jeg sliter, og ikke bare fordi jeg er sliten. Og jeg må våge å sette ord på det som er vondt, ufarliggjøre det litt. 

Update

På 17.mai gråt jeg for første gang på 2,5 år. Jeg lot salte tårer treffe madrassen og håret til mamma. Det var vondt, men det var godt. Vondt fordi jeg var så sliten, godt fordi jeg fikk ut litt følelser, endelig. Jeg prøver veldig å holde meg oppe for tiden, men sliter med at jeg møter veggen gang på gang. Jeg smiler, er med, planlegger, for så å ligge i fosterstilling og hulke en time senere. Jeg vil så gjerne være frisk. Jeg lengter så etter å leve, å leve helt og skikkelig. Men jeg vet at om jeg noen gang kommer dit, så er det i så tilfelle lenge til. Og det er vondt. ?Jeg har håp? og ?Jeg vet du kommer til å bli frisk? får jeg høre, og det er godt, at noen tror på det jeg er redd ikke kan skje. Det tar bare lang tid, men jeg er omringet av så mye godhet, så jeg er ikke alene.

 

Jeg har hatt mye smerter i det siste, smerter som holder meg våken, smerter som begrenser aktivitet. Jeg har vært livredd for tilbakefall, for at medisiner skal slutte å virke. Jeg har også fått time hos psykiater i Oslo for vurdering på om jeg har fått psykiske skader etter påkjørselen, og da om jeg har rett på erstatning. De avsluttet egentlig forsikringssaken min for et år siden, men da var konklusjonen at jeg ikke hadde fått noe psykiske plager i ettertid, så vi klaget. Nå er jeg redd og bekymret for hva som kommer til å bli sagt og tenkt, men jeg håper jeg får forståelse og at han eller hun forstår at omtrent alt kom etter skaden. Jeg er mest opptatt av at jeg skal bli forstått, at det ikke skal være feil i saken, at erstaningen jeg får skal være riktig.

 

Jeg skal gjøre mye fint fremover, jeg skal på perm med Michelle til uken, til bestevenn i Bergen til helgen, Spania i juni/juli og Kreta med Michelle i august. I dag farget jeg håret lilla og jeg gjør virkelig alt for å finne fine ting så jeg ikke skal bruke spiseforstyrrelsen som selvskading og ikke kan kunne gjøre noe. Jeg er vanvittig takknemlig for alle rundt, for de som støtter og for de som ber. Takknemlig for at selv om jeg har mistet mange pga sykdom, har nye gode dukket opp. Takknemlig for at jeg får behandling og for at jeg faktisk ser fremgang. Jeg håper jeg kan bli frisk, at jeg skal få leve igjen. 

Å grave meg opp fra mørket

Har jeg gått meg vill igjen, hva er dette svarte som henger over meg? Hvorfor er det så vondt å puste, så vondt at jeg vil slutte. Hvorfor klarer jeg ikke være så positiv inni meg som alle ser meg som? Hvem er jeg egentlig, hun som smiler eller hun som har det vondt. Jeg tror jeg er begge. Jeg trenger snakke, men jeg klarer ikke åpne meg skikkelig opp for noen. Jeg klarer si jeg vil forsvinne, jeg klarer si ting er mørkt. Men jeg klarer ikke si hvor nære jeg balanser fra kanten, jeg klarer ikke grave ned til det som virkelig er ille. I tillegg er det så vanskelig å stole på nye personer, og jeg klarer ikke åpne meg opp for behandler. Jeg blir så sint på meg selv for det, fordi jeg tenker jo at jeg burde klare det nå, men det er så mange som har sviktet meg og gitt meg opp, så jeg klarer det ikke. Og så sliter jeg med å ikke tro at behandler vil gi meg opp. For jeg har ingen garanti for det, for jeg kjenner henne ikke godt nok, hva om hun ikke gjør som de har sagt og skriver meg ut før jeg er frisk?

 

Det har skjedd så mye i livet mitt som har satt dype spor i meg. Som de behandlerene som har ignorert ting jeg har sagt, gitt meg beskjed om at det er langt fra tanke til handling, og sier til en veldig suicidal meg at jeg ikke kommer til å gjennomføre noe. De som har sagt at jeg bare har noen små problemer, og tar opp plass med å spørre etter hjelp. De som ikke har trodd det jeg har fortalt, de som bare har sagt jeg lyver og finner opp ting. Når jeg ble møtt av overlegen midt på natten på ungdompsyk for å vurderes til akuttinnleggelse, og fikk beskjed om at jeg var kronisk suicidal og at sånne som meg kunne ikke hjelpes. Jeg har hundre slike historier, jeg har kommet gråtende ut av timer med behandlere så vanvittig mange ganger. Jeg har møtt mer motgang en forståelse, og jeg har møtt mer uvitenhet en hjelp. De ødela mitt syn på helsevesenet, og jeg har måttet bygge det opp på nytt disse siste årene.

 

Nå er alt jeg fokuserer på å holde ut en dag av gangen. Å kjempe, å spørre om hjelp når trangen til å dø er for stor. Å ikke gi opp, selv om det er det stemmene vil. Å gi hjelpen en sjanse, en sjanse til å gjøre meg frisk nok til å få det bra. Jeg har kommet et stykke på veien, og jeg er uendelig heldig som får den hjelpen jeg får, så jeg får prøve tenke at jeg fortjener den, og akseptere at dette kan ta tid. For mer en noe så vil jeg jo bli frisk, men tanken er like surrealistisk som den er skummel. Men jeg håper jeg snart tør å håpe, tør å tro. 

Vakler mot noe

Jeg vakler, skal jeg virkelig jobbe for å bi frisk. Er det mulig å bli frisk? Er det sant det alle sier om at jeg ikke er håpløs? Jeg vet ikke, så jeg vakler. Jeg vet ikke om jeg våger satse. Kanskje er det sånn jeg har det nå det skal være, bare at da vil jeg ikke leve, så det kan ikke være sånn. ?Jeg vet du kommer til å klare dette, for du er sterk? Men jeg føler meg ikke sterk, jeg føler meg som den svakeste i verden, jeg klarer jo ingenting, ikke engang det grunnleggende å spise uten noen som passer på at jeg gjør det. Og jeg vet ikke hva det egentlig er jeg skal klare. Jeg føler at hvordan jeg har det ikke avhenger av hva jeg gjør, men av hva stemmene sier. Det mest konkrete jeg vet er at om jeg spiser så jobber jeg imot stemmekaoset og spiseforstyrrelsen, men det er også det vanskeligste jeg gjør. Og om jeg blir kvitt spiseforstyrrelsen så er det så vanvittig mye igjen, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal ha energi til å stå i alt, til å kjempe meg fri fra alt.

 

Sist uke føltes det ut som de ga opp å hjelpe meg med spiseforstyrrelsen. De sa at jeg ikke trengte følge kostplanen for å få perm, for det klarte jeg ikke uansett. Og spiseforstyrrelsen jublet, jeg jublet, men den ene kritiske stemmen inni meg, den som faktisk vil bli frisk, den gråt. For den skjønte at da kom jeg til å spise enda mindre, og kroppen min som skriker at den ikke har det bra på hundre ulike måter, kom til å få det enda verre. Så kom denne uken, og de hadde tydeligvis snakket om spiseforstyrrelsen min på team møte, og plutselig var verden snudd på hodet. Økt kostplan, som jeg må følge, virkelig følge, for å få perm. Og ikke bare en dag, men en hel uke før hver perm. Alt i meg ropte i protest, jeg ble kvalm bare av tanken på det, men jeg viste jeg måtte, fordi lillebror skal konfirmeres snart, og i juni skal jeg til Spania med familien. De to siste dagene føles som en evighet, jeg føler jeg har spist for en familie på 6. Jeg er konstant kvalm og stappmett, og jeg føler meg oppblåst og kjempestor. Kveldene er et sant helvete, der stemmer, skikkelser, tanker og følelser kveler meg og skriker at jeg gjør alt feil.

 

Men jeg vil jo kjempe. Samtidig som jeg vil gi opp. Jeg tenker at jeg skal gi dette to måneder, og så kan jeg heller gi opp. For da har det ikke så mye å bety lenger. Men jeg er redd jeg kommer til å gi opp uansett hvordan dette går, selv om jeg begynner å føle meg bedre, fordi å gi opp er det letteste. Å gi opp er alltid lettest. Jeg vil kjempe for alle andre sin del, men jeg vet at om det skal holde må jeg kjempe for min egen del også. Jeg må gi litt faen i hva jeg hører, og bruke skjulte krefter på å stå i det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, hva jeg velger. I kveld virker det lettest å late som det ikke har noe å si. Men jeg vet jo at det har det. Jeg har kjempet en kamp mot spiseforstyrrelser i snart 10 år. 10 år. Det er lenge, det er veldig lenge. Jeg håper for en gangs skyld at jeg tar feil når jeg tenker jeg er et håpløst tilfelle. Jeg håper det ikke er sant at jeg ikke kan bli frisk. Den tiden jeg fortsatt turte å drømme så drømte jeg jo om et liv, om et godt liv, med venner, med familie. Jeg savner det, å drømme om gode ting. Kanskje er det sant at det tar tid, men det vil bli bedre. For jeg kan gi det tid, og Valen gir meg tid, og kanskje, kanskje en plass der fremme, så er det noe bra, noe friskt. Kanskje jeg kan bli frisk. 

De usynlige ord

Smerten
Den du ikke ser
Den ingen ser
Tårene
De som ikke kommer
De som er inni meg

Jeg vil skrike
Men ut kommer bare luft
"Hjelp"
former leppene mine
Men for hvem
Ingen hører

Jeg er sliten
Hvisker jeg
"Det skal gå bra"
Sier du
Men hvordan kan du vite,
når så mange har tatt feil

Kroatia

Når jeg satt med intravenøs og ikke klarte hverken spise eller drikke for en måned siden, skjønte jeg ikke hvordan jeg skulle klare komme meg hverken på drilliade eller til Kroatia. Jeg ville bare avlyse alt og fortsette i det mønsteret jeg hadde laget meg. Det virket lettest, da var stemmene roligest, da slapp jeg føle så mye for jeg var så utmattet. Heldigvis ga ikke det rundt meg opp, og etter en million samtaler og motivasjonstaler klarte jeg se at jo dette var ting jeg ville, og som jeg skulle klare gjennomføre. Så jeg begynte å spise og drikke litt igjen. Men fordi jeg har tullet så med mat og inntak i så mange år, blir jeg mett bare jeg ser på mat. Jeg har ikke matlyst, og alt jeg spiser, spiser jeg fordi jeg vet jeg må. På Valen har de sagt jeg må følge kostlisten, ellers blir det hverken aktiviteter eller permisjoner. Men jeg har ikke vært i nærheten av å klare det, og jeg har fått den ene talen etter den andre om at jeg må spise mer om jeg skulle få lov å reise, og jeg har kjempet så hardt, men jeg var på et tidspunkt veldig redd for at de ikke ville la meg reise. "Det eg ikke forsvarlig når du spiser så lite" sier de til meg, når jeg føler jeg spiser hele verden og enda mer.

Nå er jeg hjemme etter en lang reise hjem fra Kroatia. Jeg har hatt en helt fantastisk tur, blitt kjent med masse fine folk som har inkludert meg som om jeg var en del av laget, og bare ja, jeg har kost meg. Det har gjort godt å smile og le, det har vært godt å være i varmen og det har vært gøy å få se så mye drill. Jeg har festet med kjempeflinke drillere, og sittet med samme bord som store forbilder. Jeg føler alt jeg har gjort er å spise, men jeg må spise veldig ofte siden jeg spiser så lite om gangen. De er ikke alle dagen jeg har vært like flink, noen dager har jeg nesten ikke spist. Men jeg har kjempet og jeg har prøvd, og jeg besvimte ikke som alle var så redde for, og egentlig er jeg ganske fornøyd med å ha overlevd en ganske veldig hektisk tur. Det vanskeligste med å reise slik er at jeg viser kun den friske siden av meg selv. Jeg smiler, ler, arrene i huden min har bleknet, og jeg snakker ikke om hverken hvor jeg er, hvordan jeg har det eller hvem jeg egentlig er. Altså jeg er jo den friske delen av meg også, og det er den delen jeg vil være, men det føles så falskt når jeg vet hvor mye mer det er. Jeg skulle jo egentlig vært med på poms laget, men det vet ingen for jeg kom meg ikke på audition "for det var ikke medisinsk forsvarlig"

Jeg gruer meg til å komme tilbake til hverdagen, for hver gang jeg fortrenger tanker, følelser og stemmer så intenst som jeg har gjort nå, kommer det et massivt krasj. Jeg er redd for hva det vil gjøre meg kroppen min. Jeg er redd spiseforstyrrelsen tar helt over igjen, for jeg vet ikke kroppen min klarer enda en runde med at jeg behandler den elendig. Jeg er redd stemmene blir så sterke at jeg ikke klarer stå imot de. Jeg er redd alt blir overveldende vondt. Jeg er så lei av at det er sånn. At jeg aldri kan ha det fint uten at det blir et helvete etterpå. Jeg er så forbaska lei av å være syk. Av å være innlagt. Jeg vil ikke vente på svar om jeg får uføretrygd. Jeg vil leve, gå på skole, jobbe og ha det bra. Det er ikke så mye å be om, er det?

En spiseforstyrret tanke

Jeg står foran speilet og svelger, svelger ned i en hals som føles for trang. Kroppen som reflekteres gjør meg kvalm, virkelig fysisk kvalm. Jeg hater synet av fettet som henger overalt, av lårene som presses sammen, av magen som føles alt for stor. Jeg vil gråte, men alt som kommer ut er et lite hikst. Det gjør så vondt å hate seg selv så sterkt. Å se på kroppen sin som alt for stor, selv når du vet den er helt normal. Det er så vanskelig å få folk til å forstå uten at de føler jeg mener noe om deres kropp, for det handler ikke om det. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hvordan andre ser ut, for jeg synes de er fantastiske ut fra hvordan de er, ikke hvordan de ser ut. Men med meg selv så føler jeg ikke at noen kan like en person som ser så fæl ut som meg. At ingen kan elske et monster.

 

Alt jeg ønsker er å kunne akseptere den jeg er. Å akseptere kroppen, akseptere hvordan jeg er overfor andre, akseptere hvem jeg er. Alt jeg vil er å kunne stå foran speilet å tenke at ja, jeg er helt ok. Jeg skulle ønske jeg kunne kle meg og tenke at jeg så fin ut i dag, istede for å skifte antrekk 3 ganger og fortsatt føle meg for tykk til å gå i det jeg går i. Jeg skulle ønske jeg kunne godta at jeg har en kropp, og at den kroppen faktisk ikke har det godt når jeg driver og presser den med for lite mat og drikke. Jeg skulle ønske det. Men slik det er nå så klarer jeg ikke gi den det den trenger. Jeg presser i meg mat, men det er porsjonene til et lite barn, ikke en voksen kvinne. Jeg bygger fortsatt kroppen opp etter jeg sluttet å spise, men jeg er helt ærlig redd for at jeg bare bryter kroppen ned.

 

Jeg skulle også ønske jeg kunne ta en bit sjokolade og kose meg med den, istede for å få dårlig samvittighet når jeg kjenner søtsmaken på tunga. Jeg skulle ønske jeg kunne spise middag uten å føle meg skyldig, som om jeg skulle begått mord. Jeg er så sliten av spiseforstyrrelsen, av at den kontrollerer meg. Jeg er sliten av å bli kontrollert. Sliten av å ikke ha mine egne tanker rundt kropp og mat. Av at alt jeg tenker og føler rundt det blir preget av spiseforstyrrelsen. I tillegg er jeg redd. Redd fordi mensen uteblir, kommer for sent, og er ustabil. Redd for at kaliumet er for lavt, b12 er for lavt, at jeg har utviklet benskjørhet etter 9 år med spiseforstyrrelser, at hjertet mitt ikke har det bra. Ja, alt egentlig. Jeg er redd for at jeg faktisk ødelegger kroppen min i en alder av 20 år, at jeg virkelig ødelegger den. For det vet jeg ikke. Og jeg klarer ikke ta min egen spiseforstyrrelse så alvorlig, selv ikke når jeg sitter der med intravenøst og de truer med tvangsernæring. For det har jo vært sånn så lenge, og siden ingen her ser ut til å kunne hjelpe meg med det, så kan det vel ikke være så farlig? 

Hver dag en ny kamp

Det går opp og ned, mest ned, helt ærlig. Jeg sliter veldig med maten, det er en ny kamp hver dag. Og om jeg skal få reise hit og dit, om jeg skal få gå til fysioterapeuten, om jeg skal få reise på perm, det er et evig spørsmål. ?Bare litt til, bare en smoothie til, bare et knekkebrød til? MEN JEG VIL IKKE HA LITT TIL. Jeg vil helst bare sulte meg i hel, rolig og uten at noen bryr seg. Det er så tøft, så umulig. Jeg vil jo mest av alt være frisk og spise hva jeg vil uten at det skulle vært et problem. ?Du kan ikke reise til Kroatia om du spiser så lite som nå? Men hæ, jeg spiser jo så mye?? Jeg føler alt jeg gjør hele dagen er å spise og ha den forbaska fastvakten som forfølger meg etter hvert måltid. ?Vi må legge en plan? Hadde du bare vist hvor lei jeg er av disse planene, jeg klarer jo aldri følge de likevel. Og så skal de avgjøre skjebnen min? Jeg skal til Kroatia, det skal jeg uansett. Så om jeg må spise en hval og drikke 7 liter vann så skal jeg heller klare det. For jeg vil jo dit, jeg vil jo det.

 

Jeg var på skjerming fra 6 mars og til i går. Så endte jeg opp på skjerming igjen på kvelden for jeg var så dårlig. Jeg hadde så sterk skadetrang at jeg seriøst vurderte ødelegge snart 1,5 år uten å kutte meg på kroppen. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om at jeg hadde kjempet som en tulling for å få det til. Og så kom trangen til å bare ende alt, og heldigvis har jeg en fantastisk primærkontakt som kom inn til meg og snakket, lenge, og jeg fikk satt ord på litt av kaoset. For det var virkelig det det var, skikkelig kaos. Det kunne endt i går, det kunne blitt et punktum på livet mitt, i dag er jeg litt glad det ikke gjorde det. Selv om stemmene er der og plager og roper, så står jeg imot og er ikke død og urørlig. Jeg lever og jeg er tilbake på rommet mitt. Jeg spiser nøtter og drikker cola zero for å trosse stemmene og for å forberede meg til tur.

 

?Hvertfall 2 år til? Sa primær til meg. ?Vi, alle tenker du trenger være her i et lengre løp for å få den hjelpen du trenger? Men jeg skjønner det egentlig ikke, hvorfor skal jeg få så god hjelp når det sitter så mange der ute som ikke får hjelp, hva gjør meg fortjent til det? Hva gjør at jeg kan godta den hjelpen? Jeg føler jeg er hun som aldri kan bil frisk, som bare surrer rundt inne på et psykiatrisk sykehus, som er et håpløst tilfelle de helst burde gitt opp for 2 år siden. Jeg er ikke et godt nok menneske til å motta så mye kjærlighet og forståelse, jeg er jo ikke det. Jeg føler hvertfall ikke det. Om 2 år har jeg vært her i over 4 år, i begynnelsen når de snakket om en lang innleggelse sa de 6 måneder, og jeg syntes det var skummelt lenge. Skulle ønske jeg kunne spole frem og se om jeg faktisk kunne bli frisk, at det var poeng i å satse på meg. Jaja, jeg venter nå fortsatt på den dagen de kommer inn til meg og sier det er håpløst, at jeg er for syk til å være her, at jeg skal hjem. Men jeg håper jo de holder det de har lovet, og som de enda ikke har brutt. De gjør nok det, og jeg fortjener det ikke. 

Å leke med døden

Det gikk 8 dager fra jeg bestemte meg fra at nå skulle jeg dø, til noen klarte å finne noe jeg kunne klare å kjempe for. Til jeg klarte å kjøpe at de var glade i meg, og at de ikke ville jeg skulle dø. Jeg tvilte kanskje ikke på at de var glade i meg, for det fikk jeg høre fra absolutt alle, og at jeg var fantastisk, unik, verdifull, og alt det der. Jeg bare ville ikke at det skulle være sant, for det er ganske ensomt å ville dø, egentlig, man stenger verden og alle i den ute. Men det gikk 8 dager helt uten mat og drikke, der jeg følte meg tvunget til å ta imot intravenøsen som skulle redde livet mitt. Når jeg søndag kveld ble kjempedårlig fysisk, og alt legen kunne konkludere med var at kroppen min hadde vært for lenge uten mat, ble jeg bare kjempeglad og tenkte jeg kom til å forsvinne sakte den natten. Jaja, jeg håpte hvertfall.

 

Så begynte jeg å innse at de faktisk ikke hadde tenkt å la meg dø. At de faktisk så på meg på den måten her også, som verdifull og snill. At de var glade i meg. Så fikk jeg dårlig samvittighet overfor personalet også, slik som jeg allerede hadde for de i familien min og de vennene mine som var med på å se meg sulte meg halvt i hel. Og så begynte mamma å snakke om Kroatia turen jeg skal på om under en måned, og minte meg på at jeg faktisk hadde sett frem til dette. Og at de IKKE ville lide om jeg spiste, heller motsatt. Men stemmene sa jo at de ville lide, og at jeg ikke fortjente mat. Så fy søren, det ble ord mot ord. Heldigvis (tror jeg) bestemte jeg meg til slutt for å spise litt igjen, for dette førte likevel ikke dit jeg ville, de truet jo med tvangsernæring...

 

Jeg gråt nesten når jeg tok den første munnfullen med grøt. Det smakte ikke godt, det føltes feil, jeg var jo ikke sulten. Sultfølelsen var langt borte. Stemmene ropte, dette var feil, dette var galt. Jeg klarte kanskje 5 skjeer, før jeg var stappmett. Dagen etter, samme problem, klarte 5 skjeer, og 5 nøtter, altså ingenting. Så intravenøsen, og I.v stativet (som vi døpte Pål(e)) var med meg. Frem til i dag. Jeg fikk ny veneflon, for det var 3 dager siden siste bytte, og 1 liter væske. Så hadde jeg samtale med behandler, og vi ble enige om at om jeg spiste litt og drakk nok, så kunne jeg slippe mer intravenøst. HURRA. Gleden ble forholdsvis kortvarig, for rett etterpå fikk jeg beskjed om at kaliumet min var stupende, og om jeg ikke gjør noe, og den går ned mer må jeg få det intravenøst. Jaja, neinei. Sånn kan det altså gå, spiseforstyrrelser er veldig mye mindre glamorøse en de sier, just saying.

 

Faren er kanskje ikke helt over enda, jeg klarer jo å få i meg minimalt med mat, og jeg skal liksom drikke 2 liter. Men nå kjemper jeg hvertfall, jeg kjemper for livet mitt som jeg bare ville gi slipp på. Det totale mørket jeg var nedi har lettet litt, ikke mye, stemmene er like sterke og makten de har på meg er enorm. Men det verste mørket, det er borte. Jeg tenker ikke konstant på at jeg vil dø, det preger ikke alle situasjoner jeg er i. Det er fortsatt uutholdelig å leve, det er det, jeg skal innrømme det. Men på en eller annen måte så takler jeg det. ?Du skal bli frisk, det er jeg helt sikker på? sa studenten til meg. Og når en som har kjent meg så kort kan tro på det, ja da kan vel kanskje jeg også åpne opp for at det er en mulighet for det. At livet kan bli noe mer en dette. 

Traumer

Jeg har opplevd mange typer traumer. Jeg ble påkjørt og var sekunder fra å dø. Jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling tre timer hjemmefra som 16 åring, noe som for meg var så skummelt at jeg fortsatt gjenopplever det. Jeg har opplevd så vonde og opprivende behandlere som har behandlet meg så dårlig at du skulle tro jeg ikke var et menneske som trengte hjelp, men en forbryter som hadde gjort noe alvorlig galt. Og jeg har tatt ect, på en avdeling der jeg ble møtt med strenge regler og ingen forståelse. Der jeg fikk kjeft for at jeg var dårlig, der jeg fikk streng beskjed om at kuttet jeg meg en gang til fulgte ikke de meg på legevakten, da fikk såret bare være åpent.

 

Noen av disse vil nok mange bare trekke på skuldrene å tenke at jeg burde takle. Og stort sett gjør jeg det, men marerittene på nettene vil ikke ta slutt, og flashbacks til vonde ting er noe jeg sliter mye med. Spesielt ect behandlingen. Fordi det er noe jeg ikke klarer huske, fordi det tok med seg hukommelsen mine er det ekstra ekkelt når jeg våkner fra et mareritt der jeg har gjenopplevd noe jeg ikke husker. Når jeg kjører forbi sykehuset i Haugesund, eller enda verre skal inn der, har jeg så panikkangst at jeg hverken klarer snakke, fokusere eller fungere. Alt som går gjennom tankene mine er de få tingene jeg husker derfra. Skjermingen, når jeg ble latterliggjort fordi jeg skadet meg, når jeg innså at jeg hadde  null verdi for de som jobbet der. Jeg var bare en pasient, en pasient som bare skulle oppbevares der mens jeg tok ect behandling. De trengte hvertfall ikke snakke med meg når jeg satt og ristet av angst, eller var bortreist i psykose verden. For jeg var ikke verdt det.

 

Selv om det er 1,5 år siden sliter jeg fortsatt med hukommelsen. Jeg glemmer navnene på de som jobber her. Jeg glemmer samtaler jeg har hatt og detaljene i de. Jeg må spørre på nytt og på nytt, for jeg både glemmer og sliter med konsentrasjonen. Det er ekkelt, for det var aldri slik før. Og jeg ble ikke trodd når jeg var på oppfølging etter ectén, for det var ikke vanlig å glemme så lenge etterpå. Men når jeg var under behandling var det så ille at jeg glemte navnene på søskena mine, jeg glemte jeg egentlig var til behandling på valen, jeg glemte hvilken årstid det var, jeg glemte alt. Og alt fra oppholdet der er det mennesker som har fortalt meg, eller som jeg har skrevet ned til meg selv, og så gjenopplevd gjennom ordene mine.

 

Jeg skulle ønske jeg kunne få fred fra tidligere ting som har skjedd, tidligere ting som har blitt sagt. For noen mennesker i psykiatrien har ødelagt så utrolig mye både i og med meg. De har ødelagt troen jeg en gang hadde på at jeg kunne få hjelp, at jeg kunne bli frisk. Jeg føler meg ødelagt. Jeg er ødelagt. Men behandler sier jeg ikke er ødelagt, at jeg kan hjelpes. Jeg også. Det bare føles så vondt når jeg har ting etter ting etter ting som er feil og i veien med meg. Jeg føler ofte problemene vokser i stede for å bli mindre, så jeg aldri kan oppnå å bli kvitt de. Som spiseforstyrrelsen, som begynte som en bivirkning på at jeg aldri hadde følt meg bra nok, som endte opp med å kontrollere hele livet mitt. Og ectén som bare var en behandling, men som endte opp med å gjøre skade på hukommelsen, og gi næring til PTSDen. 

fra vondt til verre til litt godt

Kl:06:30

Hendene mine skjelver, jeg har kramper i kroppen, jeg sov ikke lenger en noen timer oppstykket søvn frem til klokka 4. Jeg drømte jeg spiste, og våknet i full panikk, for kroppen min fortjener jo ikke mat. Jeg drømte at jeg drakk, og tenkte at nå er alt ødelagt. For jeg skulle jo forsvinne helt, denne gangen skulle jeg ikke godta forslag om mat og drikke. Jeg hadde håpet (okei innerst inne ville jeg vel at de skulle hjelpe meg) at ingen sa eller så noe, og jeg forsvant.

 

Kl:13:30

Men i stede har jeg forvirret meg inn i dette helvete på nytt. Dette kjempe mot personalet, men mest av alt kjempe mot meg selv. Nå går pose nr.2 med intravenøst inn i meg. Først glukose, så saltvann. Det er vanskelig å takle dette. Å få det som jeg må ha for å leve inn i kroppen, når jeg ikke vil leve. Jeg føler meg bedre, jeg skjelver ikke like mye, og hjerte har roet seg litt ned, men likevel, likevel har jeg det verre. For stemmene skriker, de skriker jeg må dra ut veneflonen, men for hva grunn da, at de skal sette den inn igjen med makt? Jeg har jo litt fornuftige tanker igjen, jeg skjønner jo at dette ikke er noe jeg styrer over lengre. Jeg må godta deres form for hjelp oppi dette.

 

Kl:18:30

Jeg har hatt mange gode samtaler i dag, med fine mennesker som har tatt seg tid til å snakke med meg. Jeg føler meg ofte som verden heldigste menneske, altså verdens heldigste syke menneske. For jeg får så mye omsorg, jeg får så mye hjelp. Kanskje går det ikke fort. Kanskje må jeg bare ignorere alle som sier de ikke kan hjelpe meg her, for de sier faktisk her at det kan de. Og jeg må tro på de, jeg må faktisk tro at det de sier er sant. At de har hjelpt folk som meg før, som systemet hadde gitt opp, som ingen trodde kunne bli friske. Og hallo, som jeg føler jeg har fått prentet inn i pannen, jeg er bare 20, jeg kan ikke gi opp nå. Jeg klarer kanskje ikke spise/drikke akkurat nå, men jeg skal søren meg bli frisk fra dette helvete også en gang. Jeg håper jo det blir snart, det har jeg håpet i snart 9 år. Men jeg må ta tiden til hjelp, dette er det jeg har slitt med lengst av alt. Men jeg skal vinne

Tilbakeblikk

Jeg ser meg tilbake, tenker på alt jeg har gjort, alt som har skjedd. Hvordan jeg er blitt den jeg har blitt, hvordan livet mitt utformet seg. Jeg tenker tilbake på barneårene, da jeg som 5 åring slo meg så hardt i hodet at tårene samlet seg i øyenkroken, men jeg ikke ville gråte, for jeg ville ikke være til bry. Jeg husker jeg alltid passet på å gjøre alt jeg skulle, riktig, og i tide. Jeg var livredd for å få kjeft, for å ikke være god nok. Når jeg begynte på skolen fant jeg meg aldri til rette, det var for mye mennesker som ville bestemme over meg, som viste meg og sa til meg at jeg ikke var god nok.

 

Når jeg ble eldre fant jeg meg overlevelsesstrategier. Jeg leste, jeg leste og leste og leste. Jeg leste ut alle barnebøkene de hadde på biblioteket, og så ungdomsbøkene og så tunge lange bøker om krigen. Det ble mitt univers, et univers jeg kunne leve meg inn i, der jeg kunne ha det fint sammen med, eller dele sorgen med noen. Men jeg ble eldre, og jeg fant min plass i klassen. Men usikkerheten ble med meg, og jeg var så redd for å miste de vennen jeg hadde fått at jeg ville gjøre alt for å beholde de. Hodet mitt og meg konkluderte med at om jeg bare hadde blitt litt tynnere ville de like meg bedre. Så jeg slanket meg, sultet meg, og trente og trente og trente. Når jeg var 11 år var jeg så fanget i slankingen og treningen at det var blitt noe sykt, en spiseforstyrrelse. Selv om jeg aldri tenkte på det som noe sykt, for uansett hvor ille det var, så var det bare en del av hverdagen min.

 

Det var ikke før jeg var 15, og hadde levd de siste to årene i et smertehelvete etter påkjørselen at jeg skjønte at ikke alt var helt som det skulle. Jeg planla å dø, jeg skadet meg og mest av alt, jeg var så svekket fysisk av spiseforstyrrelsen at jeg hadde vondt i kropp og bryst, svimlet og besvimte. Jeg husker jeg tenkte at vanlige folk vil ikke dø, friske mennesker kuttet seg ikke opp så blodet rant. Etter hvert når jeg innrømte at noe var galt, og mennesker og fastlegen og BUP ble koblet inn, ble ting verre. For jeg satte ord på alt det vonde som hadde bygget seg opp fra jeg var liten. Jeg fortalte lite, og uttrykket meg mest igjennom handlinger, men likevel, likevel gjorde det så vondt at jeg ble glad når de ville gjemme vekk følelsene mine med antidepressiva.

 

Når jeg tenker tilbake på de 5/6 årene mine i psykiatrien blir jeg trist. For jeg ser en jente som kjempet, som virkelig prøvde alt behandlere sa, som åpnet seg på nytt og på nytt og som ville bli frisk. Men som i stede ble gitt opp og gitt opp, som fikk beskjed om å ta seg i sammen og ikke vise følelser. Jeg skjønner hvorfor jeg sluttet å åpne meg opp, jeg skjønner hvorfor jeg ga opp livet så mange ganger og prøvde å avslutte det. Og jeg skjønner hvorfor jeg fortsatt tviler, hvorfor jeg fortsatt er redd for å bli for knyttet og fortsatt er redd for å bli gitt opp. For å få høre at du aldri kan bli frisk, allerede som 16 åring gjør forferdelig vondt. Jeg har møtt så mye motgang, jeg har fått så mye slengt i tryne som jeg egentlig ikke fortjente. Og det er ikke før nå jeg har fått igjen troa på at helsevesenet kan være en bra ting. Jeg prøver skape tilitt, jeg prøver stole på. Men fordi det er så ødelagt fra før av, er det veldig vanskelig. 

Når ordet bunnløst ulykkelig får ny betydning

Det gjør vondt. Den psykiske smerten er så sterk at den bli fysisk. Angsten river og sliter i meg. Jeg sitter fastfrosset i min egen verden i timevis hver dag.  Jeg teller på vindusruter for å ha noe å få tankene bort med. Hører på kjempehøy musikk, prøver få bort stemmene, men det virker ikke. Ingenting virker. Jeg møtte opp til time med behandler i dag med en lapp i hendene. Jeg var usikker på om jeg turte levere den, fordi det var veldig såre tema og vonde ting jeg egentlig ikke vil snakke om. Og jeg snakket ikke. Jeg var helt i en annen verden hele timen, jeg sa knapt tre ord på en time. Men lappen var nok til å skape bekymring, mye også tydeligvis. For jeg innrømmet å ikke ha impulskontroll, og jeg innrømmet at jeg var veldig suicidal. Så jeg som hadde kjempet så lenge for å komme ut av skjerming, få åpne skap og ledninger på rommet, er tilbake på skjerming.

 

Det er verre nå en jeg kan huske. De tok bort antidepressivaen min for ca en uke siden, og jeg mistenker at det er grunnen til dette massive fallet. Jeg håper det er grunnen, for da kan det bli bedre når jeg er tilbake på medisiner. For å ha det så vondt som det er nå, det er noe jeg ikke ville unt min verste fiende. For det er vondt, det er så inni helvete vondt. Jeg er vant til å ha det vondt, de kaller depresjonen min for alvorlig til vanlig, så dette, dette må være ved veis ende. På den ene eller andre måten. Enten må det gå oppover, eller så må det gå over. For det går ikke å ha det så vondt, det er umulig.

 

Jeg hadde en fantastisk dagskontakt i dag som ikke gikk selv når jeg sa hun skulle gå. Som satt selv om jeg stengte hun ute. Som sa det var greit å gi slipp følelsene når jeg låser meg inn i meg selv og kjenner tårene bygger seg opp, men ikke lar noe slippe ut. Misforstå meg rett, omtrent alle er fantastiske her, men de fleste har ikke tid, eller ser ikke lenger en mitt ?det går bra?. Og de fleste sin løsning på alt er medisiner, beroligende, sobril, truxal, noe. Når jeg trenger noen å snakke med, eller at noen snakker med meg når jeg sitter i en annen verden der skikkelser og stemmer regjerer. Det er når jeg ikke sier noe jeg trenger noen mest. 

bakover

Jeg tviler mer og mer. Kan jeg virkelig bli frisk? Jeg er jo ikke der jeg var for to år siden, jeg snakker jo, jeg uttrykker flere følelser. Men inni meg, inni den delen som er meg, der er alt like vondt, der er alt like svart. Jeg ser de samme skikkelsene, de samme skremmende menneskene, dyrene og skikkelsene. Antipsykotika virker nesten ikke, jeg står på ørtenhundre milligram av både det ene og det andre, men det hjelper meg nesten ikke. Jeg vil jo at noe skal hjelpe, men det gjør jo ikke det.  Jeg befinner meg i et stort hull hvor kantene er så glatte at jeg ikke har sjanse til å komme meg opp.

 

For øyeblikket er jeg langt nede. Jeg sier det ikke til noen, for jeg vil ikke at det skal være sant. Jeg har så mye fremover som jeg ser frem til, og jeg vil at veien fra nå til dit skal gå fint. Jeg er lei av skjerming, jeg er lei av låste skap, jeg er lei av bekymra mennesker. Jeg vil bare at de skal se den delen av meg som er frisk og glad. Selv om den hverken eksisterer eller er sann, det er bare skuespillet jeg gir alle. Men det er den enste delen av meg jeg føler er bittelitt riktig, selv om det samtidig føles totalt feil.

 

Jeg sover, selv om jeg ikke sover. For når jeg skal sove er jeg så full av angst at jeg ikke får sove. Og sovner jeg så våkner jeg opp livredd fra et mareritt like etter. Jeg er så sliten av å leve slik. Fra time til time. Fra minutt til minutt. Der jeg lurer på hvor lenge ting vil gå bra, hvor lenge jeg klarer holde fasaden. Der jeg hverken sover eller spiser nok. Nå er det søkt om uføretrygd også, og det føles som et enormt nederlag, selv om jeg ville det selv. For mest av alt vil jeg jo bli frisk, både fysisk og psykisk. Det virker bare ikke som om det kommer til å gå. Jeg føler jeg er dømt til å leve i dette helvete de kaller livet.

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » Juni 2017
hits