hits

Flg meg videre

Har flyttet bloggplatform, du finner meg n p http://insidemaria.com

xoxo Maria

 

Kjre nyttr, mtte du bli godt

Dette ret har rast forbi, p godt og vondt. Jeg har hatt noen av de beste yeblikkene p det jeg kan huske, og jeg har vrt skamdrlig. Jeg har reist mye, 7 turer til utlandet, og 4 til stlandet. Noen var skikkelig fine, noen var skikkelig vonde. Slik det egentlig har vrt de siste rene, der jeg egentlig ikke vet hva jeg reiser til.

Jeg vet aldri hvordan jeg kommer til reagere p det. Om jeg fr det fint, og s vondt etterp, om jeg har det bra hele tiden, eller om jeg fr det vanskelig p tur. Men jeg har hvertfall klart reise, og det er godt. Jeg besto teorien p billappen i februar, og kjrte opp og besto i mars! Noe som har vrt umulig tidligere, fordi jeg har vrt for drlig de siste rene. Men n klarte jeg det, og det var den strste seieren i livet mitt p veldig veldig lenge.

I mars holdt jeg foredrag p biblioteket p Husnes, foran 70 stk, og startet som erfaringsformidler. Dette var veldig spesielt for meg oppleve, jeg var et nervevrak i flere uker p forveien, for jeg flte meg ikke flink nok til snakke foran s mange. Men s gikk det kjempefint, jeg fikk s mye skryt, og jeg skjnte at det var dette jeg ville gjre fremover. Jeg hadde ikke trodd jeg faktisk skulle f drive med det, men det ene frte til det andre, og i hst/vinter har jeg vrt med som erfaringsmormidler 5 ganger, pluss at til neste r skal jeg mest sansynlig vre med i brukerrdet til stord DPS i tilegg. Det gir meg s mye glede og jeg fler jeg fr brukt meg selv til noe positivt! Det er gy.

Vren 2018 var egentlig veldig opp og ned. Jeg strevde lenge med selvskading, og spiseforstyrrelsen var ganske sterk. Jeg slet med tro at noen i det hele kunne vre glade i meg, for stemmene ropte og sa at alle hatet meg, og spiseforstyrrelsen sa jeg ikke var tynn nok til at noen kunne like meg. Det var tft st i, egentlig.

Sommeren begynte med at jeg bestemte meg for jobbe imot spiseforstyrrelsen. Noe som var et enormt skritt etter ha vrt syk i over 10 r. Jeg hadde prvd bli frisk tidligere, men dette var frste gang jeg prvde p mange r, og n hadde oppkast og sulting vrt en del av vr dag de siste 4 rene. Jeg farget hret tilbake til normalen, etter en vr med regnbuehr. Jeg fikk det bra, alts skikkelig bra. Jeg hadde 4-5 mneder der livet virkelig smilte. Der jeg fikk kjenne p hvordan det kunne vr leve. Det varte dessverre ikke evig, men det ga en ny motivasjon til jobbe, jobbe for f det best mulig. Jeg skjnte at jeg kanskje m lre meg leve med symptomer, noe som var tft, for jeg vil jo helst vre frisk, g p skole og jobbe. Men jeg har jobbet med de tankene, og prvd tenke at det ikke er det viktigste. Selv om det gjr vondt. Jeg begynte ogs endelig bli skikkelig kjent med personalet i bofelleskapet, og jeg brukte mye tid der, for bli kjent.

Hsten var kanskje det strte og viktigste kapittelet av dette ret. Jeg ble utskriven etter nesten 4 r p Valen! Jeg var veldig forberedt p det, og var veldig glad for det. Det var skikkelig tft si hade til alle de fantastiske menneskene der, men jeg gledet meg egentlig mest til bli utskriven. S gikk det ikke slik jeg hpte det skulle g. Jeg reiste til Spania nesten rett etterp, og ble skikkelig drlig nr jeg var det. Jeg endte opp med bli innlagt to dager etter jeg kom hjem, og det var bare skikkelig tft. Jeg ville ikke vre p Valen, og skrev meg ut et dgn etter jeg kom, men nedturen av ikke klare alt slik jeg hadde sett det for meg, var stor. Hele hsten har forsvunnet i en mrk tke. Heldigvis har det vrt lysglimt, og det er de jeg prvder holde fast i. Men at jeg skulle bli s drlig igjen var ikke godt.

N gjr jeg meg klar til et nytt r. Jeg hper virkelig at 2019 vil bli et bedre r, der jeg fr gjennomfrt drmmer, levd og beskt folk jeg er glade i, og plasser jeg liker. Men det skal sies, 2018 har gitt meg mye. Jeg fler det er det ret jeg kanskje har utviklet meg mest p. Alt det positive som har skjedd, alle menneskene jeg har ftt blitt bedre kjent med, og alle minner jeg har skapt. Jeg er mye bedre rustet til st imot stemmer og tanker, jeg klarer stort sett ta friske og gode valg. Det har ikke vrt lett, det har krevd mye, men jeg velger se tilbake p dette ret og vre stolt av meg selv. Livet mitt ble ikke slik jeg hadde tenkt det skulle bli, men jeg jobber med forme det slik at det blir sp godt som mulig. Godt nyttr alle sammen, mtte det nye ret behandle deg og dine godt. Skap nye minner sammer, lev og pust.

Livbyer

Det er ikke til legge skjul p at de siste ukene/mnedene har vrt tffe. Veldig tffe. Jeg falt ned i et mrke jeg trodde jeg hadde kommet meg ut av. Jeg fikk igjen kjenne p hvor ubeskrivelig vondt det er vre fanget i en verden med en depresjon som lammet og stemmer som skriker inni hodet. forske holde seg oppreist nr alt inni deg rakner, er veldig tft. Det som kanskje var mest skremmende var hvor fort det gikk p ned. Fra ha det bra, til ligge i fosterstilling, totalt lammet og i full panikk, p bare noen dager. Jeg fler meg naiv som faktisk trodde det verste faktisk var over, men samtidig m jeg bevare hpet (evt la noen andre bre det) og tro at jeg en dag kan bli helt frisk. Jeg mtte nyte det nr jeg hadde det bedre, og jeg kunne f tro at det skulle vre slik, selv om det ikke stemte. Jeg var kanskje ikke naiv, kanskje klare jeg faktisk tenke at det gr over, slik det forhpentligvis skal.

 

Oppi dette har lysglimtene blitt enda viktigere. Det som har klart lyse sterkere en depresjonen har vrt livbyer holde seg fast i. Og det har vrt en del av de, heldigvis. Jeg har ftt vre med som erfaringsformidler flere ganger, og det gir meg s sykt med pgangsmot. Det gjr at jeg tenker at kanskje ikke de siste ti rene har vrt bortkasta, kanskje kan jeg gjre en forskjell for noen andre som blir syke. For er det noe jeg har kompetanse p, s er det hvordan det er vre syk. Hvordan det er nr systemet svikter og du blir en kasteball, hvordan det er faktisk f hjelp, og ikke minst vite hva som hjelper. S nr jeg sitter i en gruppe og bidrar, eller str foran mange mennesker og snakker om mine erfaringer, s kjenner jeg at jeg blir takknemlig. Kanskje ikke takknemlig for at jeg har vrt s syk og fortsatt er ganske syk, men takknemlig for at jeg fr muligheten til fortelle, til forandre. I tillegg har jeg fylt dagene mine med mye egenpleie, jeg har farget hret rosa fordi da fler jeg med bedre. Jeg har tatt meg tid til hente meg inn, til bare slappe av nr jeg har kjent at ting har vrt for mye. Og jeg har snakket, skrevet og formidlet mye.

 

Jeg har ogs brukt mye tid p behandling, p jobbe med dette kaoset som egentlig er livet mitt. Det har blitt fulle dager, fulle uker, med alt fra fysioterapi til lege og psykologtimer. Jeg har ikke gitt opp, selv om det kanskje har vrt det som har fristet mest. Jeg jobber beintft hver eneste dag med ta kloke, friske valg. Med bearbeide og finne grunnen til at ting er som de er. For det er virkelig en pkjenning vre s syk som jeg er og har vrt. Det fylle opp livet sitt med timer der du skal motta behandling, der du skal pne deg til nye mennesker som skal hjelpe, det er vanskelig, og det krever mye. Jeg hper jo jeg en dag kan si jeg er frisk, at jeg skal komme meg helt ut av dette. Og om jeg ikke kan bli frisk, at jeg kan ha det bra, fungere og f delta p ting som gir mening. Jeg hper jeg klarer se meg selv som en resurs og ikke bare en som fr og tar imot. Jeg tenker at en dag, en dag skal jeg fle meg brukbar. Jeg hper bare den dagen kommer raskt.

03.12.2018

Nr du synker til det absolutte laveste du fler du kunne gjre. Nr uroen i kroppen, angsten, smerten og kaoset blir for mye for deg takle. Nr du befinner deg i den sitasjonen du bestemte deg for 8 mneder siden ALDRI komme i igjen. Nr du fler verden raser rundt deg, at alt arbeidet har vrt forgjeves. Du fler ingenting har noe si lenger, for n er alt delagt.

 

Endte opp p legevakten i gr, etter litt for mange steintffe dager der jeg ikke s noen utvei p noe. Blod, sting og skam. Mye, mye skam. Jeg skulle jo ikke tilbake til dette, jeg nrmet meg et helt r uten skade meg. Det er vondt, og det er s skamfullt at sende den meldingen, der jeg m skrive inn de ordene jeg hater over alt p jord. Jeg har skadet meg Jeg ble mtt veldig fint p legevakten, og det er jeg s vanvittig takknemlig for. For stord sjukehus er ikke akkurat den plassen jeg assosierer spesielt gode ting med. Legevakten der forbinder jeg med avvising, beskjeder om at jeg har lav smerteterskel, at smertene mine ikke er reelle. "Det sitter i hodet ditt" sa noen, og det skulle g tilbake dit, selv om dette er mange r siden, og dette er en annerledes situasjon, er vanskelig.

 

Det gjr vondt, dette livet som alle snakker om. Det gjr vondt og hver dag vkne til at stemmene herjer og du er lammet av angst. Ikke blir det bedre av at jeg sliter med f i meg mat og at kroppen sliter med holde flge med hodet mitt. Jeg er sliten, sliten p en mte jeg ikke klarer forst selv. Sov lite i natt, selv med ekstra beroligende og sovetablett. Hodet mitt gr i 500 km/t selv nr jeg sover. Hodet mitt utspiller det ene scenarioet etter det andre nr jeg egentlig skal sove, jeg gr i forsvarsmodus og er bare redd.

 

Hvordan holde motet oppe? Hvordan fortsette nr hver fiber i kroppen skriker du skal gi opp. Jeg vet ikke, jeg har ikke svarene. "Ta en dag av gangen, og nr ikke det gr, ta en time om gangen" Men nr ikke en gang det gr, nr en time virker umulig, nr du sitter fastfrosset og bare vil gi opp. Jeg orker ikke forholde meg til verden, til forventninger, til det friske. Og s gjr jeg det like vel, jeg er med p ting, jeg gr ut, jeg er med venner og familie. Men jeg knuses, hele livet mitt er som et knust speil. Og jeg sliter, jeg sliter skikkelig. Jeg hper bare jeg snart kan se det rlille lyset i enden av tunnelen. Jeg hper jeg kan f en jul som gir meg noe godt tilbake. Jeg hper dette blir bedre snart

Kjemper min livs kamp

Jeg vknet med angst, panikkangst. Igjen. Dagen i dag ligger i en tke, der jeg har vekslet mellom total hplshet, og panikkangst. Der jeg har vrt s nre delegge 8 mneder skadefri. For nr ting er s vondt, vil jeg bare bort, og jeg bryr meg ikke om konsekvensene om jeg skader meg. Jeg klarer ikke tenke at noen ville savnet meg om jeg forsvant, selv om jeg vet at mange er glad i meg. Det er vondt, det er vondere en noen annen smerte i hele verden. Jeg krller meg bare sammen til en ball og fr ikke puste. Angst er ikke farlig sier andre, men jo, for det frer til tanker, som frer til planer som potensielt kan vre livsfarlige.

Jeg kjemper min livs kamp. Denne kampen er ulik tidligere kamper, selv om mye er likt. For denne gangen fikk jeg oppleve ha det bedre over en lang periode fr jeg falt. Jeg var begynt planlegge fremtiden min igjen, og denne smellen er det vondeste som har skjedd p mange r. Jeg var ikke forberedt, og jeg har mistet alt hp i verden om at jeg noen gang kan bli frisk. Og det gjr s sykt vondt.

Jeg er sliten, utmattet, der jeg fler jeg ikke orker noe. Jeg jobber i mot, jeg trener, jeg baker, jeg gr tur. Men det er s tungt, og en avtale i lpet av dagen gjr meg utmatta til jeg fr hentet meg inn igjen. Og det er vanskelig nr du har behandling og andre avtaler nesten hver dag hele uka, og ikke sover godt p nettene p toppen av det.

Jeg vil veldig gjerne vre en motivasjon for andre, jeg vil kunne si det blir bedre. Og jeg har jo tro p det, at alle kan bli bedre. Men nr jeg ikke klarer tenke det for meg selv, s fler jeg meg falsk nr jeg sier det til andre. Selv om jeg mener det av hele mitt hjerte, at de kan bli friske.

Jeg tror ikke noen kan forst hvor vondt det gjr, det vre kronisk syk. vite at du m leve med smerter resten av livet, og ikke vite om du noen gang vil bli frisk fra det psykiske kaoset. N har livet mitt besttt av holde ut i 11 r, av leger, sykehus og speisalister i 9 r, av vre inn og ut av psykiatriske avdelinger og til behandling hos psykolog i 6,5 r. Det er tft, og det er vanskelig kalle det et liv. Det er holde ut, det er vente, det er leve et liv der livet er satt p pause, men verden utenfor raser forbi. Jeg er sliten.

drukner

Det gjr vondt. Langt langt inn i sjela vondt. Jeg sier til alle at det gr, for det gjr jo det. Det gr. Men det betyr ikke at det gr fint, det betyr at jeg kommer meg gjennom dagene, at jeg kan fle p sm glimt av glede, men stort sett, stort sett vil jeg helst ligge under dyna i fosterstilling og grte. Jeg jobber hardt, jeg str opp hver dag og fortsetter. Jeg er med folk, planlegger ting og prver snakke om kaoset. Men jeg fler meg s uendelig alene. Jeg str oppi en suppe av vonde flelser, av kaos og av stemmer som skriker, og jeg slipper ingen inn til det, det vondeste som binder meg fast under jorden. Jeg klarer ikke slippe noen inn, jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne sette ord p noe som er s flt og som gjr at jeg fler meg s fanget. Jeg klarer ikke sprekke hull p byllen av smerte, jeg bare drukner i den helt alene.

 

Det er ikke gy fle at du drukner, at du drukner og ikke fr ropt etter hjelp. Jeg er s redd, jeg er livredd. Livredd for at det stemmene skriker skal bli realitet, livredd for kaoset som tvinger meg til ikke snakke hyt. Det fles ut som det vonde inni meg har tatt bort ordene mine. Jeg kan si at ting er kaotisk, for det er de. Men finne ordene som kan si hva som er galt, eller hvorfor det er vondt, det kan jeg ikke. Jeg kan sitte en hel behandlingstime og nikke og svare, uten f med meg hva vi snakket om en gang. Men jeg har blitt en mester p svare de rette svarene, uten egentlig f med meg hva som er blitt sagt. For med en gang noe vanskelig blir tatt opp, forsvinner jeg inn i meg selv, og blir der.

 

Jeg er redd det er dette som er fremtiden. Alle sier at det gr fint an leve med symptomer, leve med en viss grad av psykisk sykdom. At jeg kanskje m forberede meg p det. Men jeg vil ikke forberede meg p det, jeg vil leve, og ikke s begrenset som n. For slik det er n er jeg ddssliten nr dagen nrmer seg slutten, uten at jeg egentlig har gjort noe srlig. For st i en kamp mot deg selv hver dag, sliter deg ut p en mte ingen kan forst. Jeg prver tenke at ting kan bli bra igjen, jeg prver tenke at jeg kanskje skal f et bedre liv en det jeg klarer se for meg. Men vite at det er en sjanse for at jeg aldri blir frisk, er s uendelig vond. vite at dette kanskje er livet mitt. Jeg skjnner at jeg flykter til tanken om forsvinne. Jeg er bare sliten, kjre gud la det bli bedre.

Mitt lille smertehelvete

Om bare 2 mneder er det 9 r siden jeg ble pkjrt og utviklet CRPS. 9 r i smertehelvete, 9 r med konstante brennende, verkende og stikkende smerter. Der jeg fler kroppen str i full fyr og ligger i press under en lastebil, samtidig. Nr jeg plana livet mitt som barn s jeg for meg utdannelse, jobb, familieliv og ja, et normalt liv, et liv fullt opp av friske opp og nedturer. I stede ble livet mitt snudd p hode nr jeg var 13, pkjrsel p skoleveien og starten p et liv fullt av smerter. Jeg viste det ikke da, heldigvis, at disse smertene mest sannsynlig skulle flge meg resten av livet. P sykehuset sa de at dette kom til g over, selv nr jeg fikk CRPS diagnosen var de positive. S unge mennesker som meg kom seg stort sett alltid. Og jeg begynte kjempe, kampen for lre meg vre borti foten igjen, kampen for kunne g ute krykker igjen. Den enorme kampen for bli frisk fra CRPS. Jeg klarte etter mange ukers intens rehabilitering st, og etterhvert g litt p foten. Problemet var bare at smertene var der, like og om ikke mer intense en fr.

 

Jeg mtte lre meg fungere p en ny mte, og jeg mtte legge om hele hverdagen min. Jeg som har slitt med spiseforstyrrelser siden fr jeg var 13, fikk n bare flere og flere psykiske plager. Livet mitt har, som de som har fulgt meg gjennom denne reisen har sett, vist seg bli fryktelig tungt. Nr jeg i flere r har hatt merkelappen alvorlig psykisk syk og kronisk psykisk syk, er det vanskelig se noe positivt i det som har skjedd. Jeg har i lpet av de 9 rene med smerter vrt rundt om i hele Norge p jakt etter noen som kanskje kunne hjulpet meg litt. Jeg har vrt til over 10 ulike smerteleger, jeg har vrt innom flere smerteteam, jeg har prvd ut blokader, et titall av medisiner og trening, bde i basseng og p land. Jeg har sttt snn p at smertene har blitt verre, fordi jeg har gjort for mye. Siste runde p rehabilitering fikk jeg beskjed om at jeg mtte kutte ut noe av treningen jeg drev med, spesielt dans (som jeg har elsket hele livet) fordi jeg gjorde ting verre. Jeg fikk spredning til halve kroppen fordi jeg gjorde for mye, over en litt for lang periode.

 

Jeg lurer p om det kommer en dag der jeg klarer godta smertene mine. Godta at jeg skal ha vondt fra jeg str opp til jeg sovnet, ja og p natten nr jeg vkner av smerter. Godta at jeg mest sannsynlig aldri kan jobbe, som flge av smerter og av alt det psykiske, det psykiske kaoset som ingen vet hvor lenge vil vedvare. Noen sier jeg m lre meg leve med vonde nedturer, noen sier jeg vil bli frisk. Men ingen vet, og det er vondt. Det er rart tenke p at livet mitt ble snudd p hodet den dagen for nesten 9 r siden. Det er vondt godta at jeg skulle bli s syk, s syk at jeg ble ufretrygdet i en alder av 21 r.

 

Jeg brenner for f ut mer fakta og informasjon om hvordan det er leve med kroniske smerter, og jobbe seg opp og p frem fra ulike psykiske lidelser. Jeg deler mye av livet mitt, bde det som er godt og det som er vondt. For jeg vil gjre en forskjell, jeg vil ikke at alt det vonde som har skjedd skal vre uten verdi. Jeg har holdt foredrag om CRPS og jeg har snakket pent om det til venner og bekjente, og stttet mennesker jeg har kommet over p denne reisen som har CRPS. Jeg hper jeg en dag kan bruke erfaringen min fra vre pasient i helsevesenet i s mange r til noe positivt. Jeg har begynt litt, som erfaringsformidler, og det er godt, godt at alt ikke var uten nytte. Er det noe denne reisen har lrt meg, s er det at du kan komme deg gjennom dager, som er mrkere en mrkest. Jeg har vokst som menneske, blir klokere og mer reflektert. Jeg har blitt kjent med fantastiske personer, som jeg ikke hadde blitt kjent med om jeg hadde vrt frisk. Jeg tror aldri jeg vil klare vre takknemlig for at livet ble slik, men jeg er glad for at jeg har blitt den jeg er, og mtt de jeg har mtt. 

Kjre Maria

Du er s alene, selv med hundre mennesker som str sttter rundt. For selv om du slipper de inn, pner skallet, s skjnner de ikke hvordan det kan gjre s vondt at du vil d. Du vil leve, du vil virkelig leve. Og s vil du ikke, for det er s tft st i vonde flelser dag ut og dag inn. Det er vondt puste nr angsten har tatt over kroppen din. Og du er sliten, du er sliten av kjempe en kamp, strre en noen kamp folk kan forst. Verden viste seg vre tff for deg lille venn, men du kan ikke gi opp, ikke enda. Verden skal bli god, en dag skal verden bli god for deg ogs.

 

Du drukner i kjrlighet. Det er s mange som er glad i deg, som sttter deg og brer hpet ditt. Det er s enormt mange som brer hpet ditt. Og du er takknemlig, du er evig takknemlig. Men s tenker du, tenk om du var alene, og du ikke hadde alle som bar hpet for deg, da hadde det ikke gjort noe om du stille forsvant. Og s blir du trist, for du tenker p alle det er tilfellet for, de som ikke har en stttende og god familie, som ikke har unike venner som sttter mer en noen. Og s blir du enda mer takknemlig. Menneskene som sttter opp mot det som er vanskelig, som kjrer deg til mc donalds, for det eneste du kanskje kan klare spise i dag er litt is. Som sttter deg nr du kjemper deg igjennom den isen, den du og spiseforstyrrelsen hadde blitt enige om ikke spise. Men s drukner du i kjrlighet, s du legger livet ditt litt i hendene til alle rundt, og trr spise den isen, og stoler p at familien din lever i morgen ogs. Du vger og tenke at stemmene kanskje ikke har rett.

 

Du er s elsket. Men trr du stole p det? Trr du tro p ordene de rundt skriver, de som inneholder hvor verdifull du er, hvor elsket du er? For du fler deg ikke verdig bli elsket, du tenker det hadde vrt bedre om de kunne elsket noen andre, noen som ikke var som deg. For du fler deg ikke verdifull, du fler deg ikke elsket. Du fler deg bare i veien, som et ugress.

 

Men Maria, vg tro. Vg slipp mennesker inn. Du fler deg ikke elsket, du fler ikke du fortjener all kjrligheten. Men du gjr det, du fortjener det. Du skader ingen nr du spiser, du fr det heller ikke bedre. Vg ta imot tilbudet om f litt hjelp, vg spis s du kan vokse og blomstre igjen. Livet ble ikke som noen s for seg at livet ditt skulle bli. Ingen ville at du skulle bli syk, ingen ville at du skulle bli pkjrt. Men alle ser et lys for deg der fremme. Vg se det lyset, vg hpe. For du skal ikke ha det slik for alltid. Du er god nok, str det p speilet ditt. Og husk det, at du ER god nok. Kjemp denne kampen, st i all grusomheten som blir sendt din vei, og det bli bedre. Jeg lover deg, det blir bedre.

 

Klem fra den lille parten av hjernen din som fortsatt har troen p deg, menneskeheten og alle de gode tingene de rundt deg sier. 

For alt jeg vil er bare ha det bra

Depresjonen sluker meg. Jeg puster, i overlevelsesmodus og i full beredskap. Jeg er livredd helt uten grunn, og med all grunn i hele verden. Ingen forstr, og mange forstr, vi har jo sett dette fr, det er ikke frste gang jeg er drlig. Avledning, avledning, avledning. Angstanfall, angstanfall, angstanfall. Jeg har bare s lyst leve. Normalt. Uten psykiske lidelser og smerter som trer p. Jeg har s lyst vre normal, jobbe, g p skole, ha overskudd til familien min og vennene mine. Jeg prver si til meg at dette er en nedtur, og at jeg vil f det bedre en n. Men det er s vanskelig tro p. Jeg vet jo av erfaring at dette ikke vil vare i all evighet, men vite at du gr tilbake til fortsatt ha det vanskelig, bare litt lettere, er vanskelig takle. Hvordan lre seg overleve alle de vonde periodene som vil komme? Hvordan lre seg leve med begrensninger.

 

Jeg hrer p julemusikk og drikker julebrus. Jeg prver s hardt lage meg positive ting. Som planlegge fremover, ta en ansiktsmaske, hre p musikk. Men nr du ikke en gang har krefter til g bort skru p musikken, hva gjr du da? Dagen i gr starter s fint med to angstanfall. Jeg knekker bare helt sammen og fr ikke puste. Alt inni meg skriker at det ikke har det bra, bde fysisk og psykisk. S da avleder vi, personalet er mye med meg, og vi avleder. Nr jeg er alene prver jeg avlede, men ofte fryser jeg fast og blir bare sittende se i veggen, for jeg klarer ikke noe. Jeg sliter med takle dette uten selvskading, for mine mestringsstrategier har alltid vrt gjre meg selv noe s jeg fr noe konkret forholde meg til, og ikke bare flelser. Jeg klarer knapt spise, spiseforstyrrelsen er virkelig veldig sterk n. Jeg gr ned og ned i vekt, og jeg er bare s fortvilet. For jeg var kommet s langt, jeg hadde endelig klart komme inn i en rutine der jeg spiste regelmessig. Der ikke mat tok opp all plass i hodet. Og n er det skikkelig tft igjen.

 

Nettene er fulle av mareritt jeg ikke klarer vkne opp fra. Dagene er s fulle av angst at jeg ikke fungerer. Jeg vil s gjerne s mye, og s bare gr det ikke. Ingenting gr. Jeg har ikke krefter til noe, alt gr med p de sm tingene som jeg M gjre i lpet av en dag. Som faktisk gre hret, kle p meg, lage meg litt mat. Jeg har ikke krefter til rydde og vaske, til sitte med de andre eller kjre bil. Jeg trr ikke kjre bil, for jeg faller s mye ut at jeg vet det ikke er lurt. Og alt dette, summene av alt som er vanskelig, gjr at jeg ikke klarer se noe hp. For jeg har falt s langt, det er s langt opp igjen. Hvordan kommer jeg meg opp igjen dit?

Pusteproblem

Jeg satt p skjermingsrommet mitt p valen og tenkte, nr ble det s alvorlig? Nr ble det s alvorlig at jeg mtte legges inn igjen. Nr ble det s alvorlig at jeg ikke kunne vre alene i et helt strippet rom for en natt. Jeg prvde puste, men fant ikke igjen pusten mitt. Jeg satt i sikker 15 timer p et kaldt gulv og prvde skjnne hva som skjedde, hvorfor ting var s ille.

 

De turte ikke g i fra meg natt til torsdag. Personalet i bofelleskapet. Jeg var s drlig at jeg ikke s opp eller ned p meg selv, stemmene tok helt over, og jeg var bare livredd. De var sammen med meg nesten hele tiden fra jeg kom hjem p tirsdag, til jeg ble kjrt til legevakten p onsdags kveld. Alle rundt meg hadde snakke om innleggelse, men jeg ville ikke. Jeg skulle jo klare dette, jeg skulle ikke tilbake til valen. Ble heldigvis mtt utrolig godt p legevakten, av en lege som hrte, trsta og sa at jeg mtte ta imot en innleggelse n, bare s jeg kunne vre trygg. Jeg ville ikke vre trygg. Men jeg sa ja, jeg s hvor redd kontakten min var for meg. Kontakten min kjrte meg ned til ambulansebten, og jeg kom til Valen i halv 10 tiden p kvelden. Ble mtt av mennesker jeg kjenner, de satt passet p meg hele natten. En lang natt med nesten ingenting svn.

 

I gr, etter fastvaken opphrte, satt jeg bare der. P gulvet, og prvde puste. Jeg hadde angstanfall etter angstanfall, og under et kom to inn, sa det var mat og gikk igjen. Og jeg flte meg s liten, s alene, og jeg viste at s lenge jeg klarer ha kontroll (med litt hjelp) hjemme, s er det bedre en sitte der stirre i hvite vegger. Det er bedre vre en plass med mennesker som etter hvert begynner kjenne meg, og som bare vil meg godt. Jeg skrev meg ut, selv om jeg kunne f bli til tirsdag. Det ble bare for vondt sitte der alene, uten noe til avlede med.

 

Jeg har slitt mye med spise de siste dagene. Nr jeg var p akuttposten hverken spiste eller drakk jeg. Jeg klarte det ikke. N prver jeg hvertfall, jeg kjemper. Jeg tror ingen skjnner hvor hardt jeg kjemper. For nr du daglig m sloss mot stemmer som forteller deg helt grusomme ting, nr du m kjempe deg gjennom hvert eneste mltid og du drukner i angst og en depresjon som virker uendelig. Da er det tft kjempe, da er det mye lettere gi opp. Jeg er sliten, jeg er helt vanvittig sliten. Denne nedturen har trt p meg, mer en jeg trodde var mulig. Det er lenge siden jeg har vrt s drlig som n, jeg tror vi snakker r. Hvertfall ett r. Jeg kunne satt meg ned blitt sittende, bokstavelig har jeg kanskje gjort akkurat det, men jeg presser meg til f til snne sm ting, som sette p motiverende musikk, gre hret, idag orket jeg til og med sette inn linsene. Jeg vet det er smting, men nr du knapt klarer komme deg fra senga og inn i stuen, m du tenke at de sm tingene faktisk er store ting. For meg er det store ting. Jeg hper det begynner g p opp n, for n har jeg virkelig ndd bunn. Jeg klarer ikke hpe, s jeg er s takknemlig for alle rundt som brer hpet for meg. Som sier det skal bli verdt det, bli bedre.

23 oktober

08:54

Snhvite fjell og en nydelig soloppgang, skyer over byer og lysene fra mange tusen hus. Jeg flyr hjemmover og teller ned p timer til psykologtime, 25 timer igjen. Hold ut, hold ut. Pust. Jeg har snakket mye med de hjemme de siste dagene, i gr snakket jeg med primr i bofelleskapet, og alle gjr sitt absolutt beste for at dette skal g bra, for at jeg skal f hjelp nr jeg kommer hjem. Trenger du en innleggelse spr noen, jeg blir kvalm av tanken. Jeg vil s gjerne klare dette p egenhnd, egentlig helt p egenhnd. Men jeg har sluppet inn noen, og skal la de f hjelpe. For jeg vil virkelig ikke bli innlagt igjen, og da m jeg ta imot hjelp fra de rundt. Jeg hper bofelleskapet klarer hjelpe, at de kan sttte meg gjennom dette. For dette er tungt og jeg skjnner ikke hvordan jeg har holdt ut med disse flelsene i mer eller mindre 11 r. Jeg skjnner ikke hvordan de rundt meg har klart bre hpet for meg s lenge. Det er lys der fremme, du skal ha det godt vi er s glade i deg, du er den sterkeste jeg kjenner alle sier s mye fint og godt, men hvordan kan de hpe nr jeg faller gang p gang?

Vr s snill, slutt stresse med fremtid og skole, det er ikke det viktigste har veldig mange sagt til meg. Men det er vanskelig, vanskelig akseptere at jeg er syk, for syk til fungere slik samfunnet ser som normalt. Vi lever i et samfunn der det ikke er sosialt akseptert ikke g p skole eller jobbe, der folk uten utdanning ofte blir sett p som late. Det er ikke noe jeg bare fler, folk har sagt det til meg, at jeg er svak og lat som ikke studerer. Hver gang du mter p nye mennesker spr de hva du driver med, og jeg skaper superklein stemning med si at jo du, jeg er ufretrygdet. Jeg skammer meg ikke, men det er vanskelig fle seg betydningsfull nr du vet folk har de meningene. Det er vanskelig ikke vre normal Det er ingenting jeg vil mer en vre normal, kunne g p skole, ha det bra.

Jeg vil skape hp, jeg forteller andre at det er mulig. S jeg m lre meg skape hp for meg selv ogs. Jeg m fortelle meg selv at det er mulig bli bedre, at jeg ogs kan f et meningsfullt liv. N kjrer vi gjennom tke og tubulens, og det er litt slik livet mitt er. Det er grtt og det er vanskelig finne frem. Det rister s mye at det er vanskelig f fotfeste. Men midt i det gr finnes det sm solglimt, sm lysglimt i hverdagen fra folk som betyr s mye for meg. Jeg fler meg ofte svak, men jeg holder ut og jeg kjemper, s kanskje midt opp alt, s er jeg litt sterk. Jeg stopper kanskje opp for se meg rundt, men jeg fortsetter g, fortsetter lete etter lyset. Jeg falt hardt denne gangen, og fallhyden var stor for jeg hadde det jo faktisk ganske bra. Jeg klarer ikke helt fortelle noen hvor ille det er, jeg har ikke ordene til det, og jeg vil ikke at noen skal vite. Jeg har fornektet at jeg har ftt det vanskelig igjen veldig lenge. Jeg skrev i dagboken min at jeg hadde det bra, jeg ly til og med til meg selv, ubevist. N er det ute i verden, og det er bde godt og vondt. Vondt fordi jeg vet at andre bekymrer seg og fr vondt av meg. Godt fordi s masse mennesker sttter, ber og er der. Smsskena mine er min strste motivasjon til fortsette kjempe. De har mttet tle og vokse opp med en syk storesster, de har vrt vitne til mange vonde kamper hjemme. De har mtte tle at jeg har krevd mye av bde mamma og pappa, med hundrevis av legetimer, innleggelser, sykehus besk og opphold. Og de er s vanvittig sterke, de er min inspirasjon i livet. De og mine nrmeste venner som sliter. Som gr igjennom mange av de samme kampene som meg, og som fortsatt er her, tross alt.

Jeg hater at livet ble slik, det var ikke dette jeg s for meg nr jeg var liten og tenkte p fremtiden. Men jeg skal klare skape et best mulig liv, det tar bare litt(veldig mye) mer tid en jeg hadde sett for meg.

Fighter

Trene presser p, angsten din er skyhy. Stemmene roper, roper at du m d. Du vet ikke hvordan du skal reagere, for n har det jo vrt fint s lenge. Du har levd, levd p en mte som har vrt umulig i 10 r. Du har flyttet for deg selv, du har latt demoner vre demoner, og nytt at ikke alt var svart. Du har laget planer, du har skapt nye drmmer. Og s kommer det som tynget deg ned i 10 r og skyver bort gleden, skyver bort det fargelagte bilde. Du krymper, legger deg i fosterstilling. Du er ikke deg selv, og du ser at det bilde du har malt for alle andre, det slr sprekker.

Hvem er jeg?

Jeg str foran speilet og seg ansiktet med smilerynkene, forsvinne mellom trene. Jeg begynner tvile, tvile p alt jeg har planlagt, alt jeg skulle f til. For hvordan kan jeg f til noe nr demonene herjer. Nr stemmene styrer tankene, og de psykotiske tegnene er p full vei tilbake. Jeg vil ikke vre en del av dette, vil ikke ha det s vondt. Jeg lyver til alle, sier det gr bedre idag, og til de som ikke vet jeg sliter litt ekstra n, sier jeg at det gr fortsatt veldig bra. Men det er ikke sant, det er skikkelig tft n. Skikkelig. Jeg sliter med finne krefter til st opp, etter atter en natt med mareritt. Jeg sliter med smile, med finne de musklene i ansikter som skal forme et smil. Jeg vil vre hjemme, i sengen, under dynen, alene. Helt helt alene. Ligge der og forsvinne bort, la stemmene bestemme, og ikke smile. Jeg er sliten av smile.

Men s kan jeg ikke det, jeg kan ikke gi opp. Selv om nesten hver natt er s vond at jeg gruer meg til sove. Selv om stemmene skriker at jeg ikke kan spise. Selv om jeg er s sliten at hver muskel i kroppen verker. S kan jeg ikke gi opp. Jeg fortsetter, setter en fot foran den andre. Jeg pusler sammen alle bitene, som en gang skal bli livet mitt. Jeg planlegger ting fremover, sammen med mennesker. Slik at jeg m fortsette, slik at jeg ikke kan la depresjonen ta fullstendig kontroll. Men det er tft, det er beintft. Jeg har slitt mye de siste ukene, og det skremmer meg noe vanvittig. For jeg er s redd for bli like syk som jeg har vrt, livredd for en fremtid like svart som fortiden. Jeg fler meg svak, s jeg hrer p alle som sier jeg er sterk. For jeg skal vinne denne kampen, jeg skal fortsette fremover.

Jeg fler jeg skuffer alle nr jeg deler dette. For alle er s glade for at det gr fint med meg. Jeg har mtt s vanvittig mange som sier de er stolte av meg, som er s glade for meg. Og det har vrt s fint. Men sannheten er at recovery er opp og ned. Det er ikke rett frem og rett opp. Det er svinger og bratte utforbakker, det er tornebusker og skarpe kanter. Jeg hper at folk skjnner at jeg ikke har gitt opp, selv om det inni mellom er det som frister. For jeg kjemper, jeg kjemper s vanvittig hardt. Men det har vrt tft, med bde ddsfall, utskriving, forandringer og erstatningssak som har sttt p, og ikke minst mange uker uten behandling. Men jeg str foran speilet og sier til meg selv at jeg er god nok, at jeg skal klare dette, at folk fr mene det de vil, men at de som virkelig bryr seg forstr. Livet er ikke bare svart hvitt, det er nyanser, farger, bde lyse og mrke. Det er ikke bare lett, eller bare vanskelig. N er livet tungt, men jeg hper og ber om at det skal bli bra igjen. Og jeg tror det, jeg tror det skal bli bra igjen. Jeg er en fighter, jeg skal vinne over det som gjr vondt!

Floke p flesene

Er det lov si at jeg har det vondt, selv om jeg har det bra? For det er litt slik det er. Jeg fler jeg gaper over noe som er for stort, dette livet er s ekstremt stort. Jeg gr rundt med en evig angst, en angst som spiser meg opp. Jeg har ikke angst for noe spesielt, det er bare angst og panikkangst for alt, alt og ingenting. Og s er jeg trist, selv om jeg ogs er veldig glad. Jeg skjnner det ikke helt, det er komplisert. Det var mye lettere forst det nr jeg kun hadde det vondt, nr alt var vondt. N er jeg liksom i en grsone, midt i mellom bra og drlig.

Jeg er redd for fremtiden, jeg er redd det er dette de mener jeg m lre meg leve med. Og m jeg, s skal jeg klare det, for det er s mye bedre en slik det var. Men jeg skulle jo virkelig nske jeg kunne f leve som helt frisk, ikke bare bedre. Jeg jobber og jobber for klare hndtere angsten p best mulig mte, jeg jobber for takle spiseforstyrrelsen best mulig, jeg jobber s vanvittig hardt for lre meg leve igjen. Men det er tfferene en jeg har sagt, og det er vanskeligere en jeg klarer forst selv. Nr du gr rundt og konstant har en stort svart klump i magen som verker, er det ikke s lett alltid smile med. Det er ikke s lett skulle leve og vre med, nr du ikke er helt med selv.

Jeg har sagt til alle at jeg skal starte p skole til neste r, og det er jo det jeg vil, mer en noe. Men jeg har jo skjnt de siste ukene at det er ikke mulig om jeg har det slik som n, og om dette er bare en periode eller ikke, det vet jeg jo ikke, s kan jeg unsett ikke g p skole. For slike perioder vil komme, og da har jeg ikke mulighet til fokusere p noe annet en komme meg gjennom det, da trenger jeg frihet til kunne bare vre. For jeg har mer en nok med holde ut, med kjempe for f best mulige dager. Jeg er redd dette vil vare og vare og at jeg ikke fr begynt p skole, for jeg har s fryktelig lyst g p skole og jobbe. Jeg vet ikke om jeg klarer godta at jeg ikke kan klare det, det blir for srt. Men jeg gir ikke opp, jeg skal kjempe p for ha det, og f det best mulig. Og kanskje fr jeg det helt bra en dag, s bra at jeg har overskudd til andre ting en puste.

N er jeg i Spania sammen med besteforeldrene mine, og det er fint, det er skikkelig fint. Men den svarte skyggen som henger over meg er med, og jeg skulle s srt nske den ikke var her, at jeg bare kunne ha det fint. Jeg trenger mye tid til hente meg inn igjen nr vi har gjort noe, for jeg blir s sliten av angsten og de mrke tankene. Jeg synest dette er skikkelig vanskelig, for jeg klarer ikke godta at det er slik. Jeg fler egentlig ikke jeg ber om s alt for mye nr jeg vil ha deg godt. Jeg er klar over at ingen bare har det fint, men jeg skulle s nske jeg kunne slippe vre mer syk, at jeg kunne ha normale opp og nedturer. Ikke nedturer der tanken automatisk blir at dette orker jeg ikke mer, for det er ikke normalt.

Det er vondt ha det vondt, men jeg har det heldigvis godt ogs. Dette skal ikke f knekke meg, uansett om denne perioden varer en uke til eller to r. Jeg har jo erfart at som regel blir det bedre. Jeg skulle bare nske jeg kunne bli helt frisk, og forhpentligvis kommer den dagen snart.

Tilbake til samfunnet

Jeg har vrt s syk at jeg ikke har vrt noe srlig med i samfunnet de siste 6 rene. Fr dette var jeg aktiv i bedehuset, gikk p skole, var med i ulike ting p fritiden og var mye med venner. S tok sykdom helt over, og jeg trakk meg tilbake fra alt. Det var ikke det at jeg ikke hadde lyst vre en del av samfunnet, men den sosiale angsten hindret mye av det, og kreftene til ta seg sammen rundt andre strakk bare ikke til. Jeg som er verdens mest sosiale menneske slet med det faktum at jeg etter hvert ikke hadde noen vre med, at jeg ikke hadde noe sosialt liv. Det var s ille at jeg ikke klarte g i familieselskaper og p besk, jeg var bare hjemme p rommet mitt, i selskap med stemmene mine og vonde vonde tanker.

 

Nr jeg ble lagt inn p Valen var den sosiale angsten min s sterk at jeg ikke turte g ut i stuen, og jeg satt stort sett i senga mi p rommet og s i veggen. Etter et halvt r begynte jeg s smtt g litt ut, og utfordret angsten. Det ble lettere og letter, og fordi det etter hvert var kjente og trygge folk jeg var rundt, klarte jeg begynne vre sosial igjen. Men dette var bare frste steg av mange som mtte tas for at jeg skulle komme tilbake til samfunnet. For inne p Valen var det et samfunn i samfunnet, og jeg mtte jo p et tidspunkt begynne komme tilbake til samfunnet "der ute". Jeg begynte reise p permer, ble med i drillen igjen og prvde vre med pappa p butikken nr jeg var hjemme. Selv om det g p butikken var noe av det tffeste jeg gjorde, for der kunne jeg mte mange mennesker jeg virkelig ikke ville snakke med. Det faktum at alle viste jeg var syk og kunne sprre hvordan det gikk med meg skremte vettet av meg. (Det skal sies at jeg fortsatt sliter med g p butikken alene p Moster, men n gjr jeg hverfall det)

 

Nr jeg ble skrevet ut n kom det litt som en blge over meg, det faktum at jeg n virkelig m tilbake til samfunnet. Jeg sliter fortsatt med mye angst, og det g p butikken, vre i sosiale settinger, g p tilstellinger, det er tft, virkelig tft. Jeg vil s gjerne klare alt, men jeg blir skikkelig sliten av utfordre meg p vre med p ting, s det begrenser seg litt. Men jeg hper at det gr seg til. For jeg vil gjerne g i bedehuset jeg vokste opp i igjen, jeg vil g p treningssenter trene og jeg vil klare g p tilstelinger. Slik som i dag var jeg p pen dag p skolen p Moster, i forbindelse med tv-aksjonen, sammen med flere hundre mennesker. Og det gikk jo fint, selv om jeg mtte p folk som spr, og det er jo naturlig at de spr, de fleste som gjr det bryr seg jo, og det er jo egentlig veldig fint. Og n kan jeg endelig svare fint uten lyve, det er ganske stort.

 

Men det faktum at jeg havnet s ut av hele det normale samfunnet gjr ganske vondt. Det er vanskelig komme seg tilbake inn, spesielt om du ikke har noen du er trygg p som kan hjelpe. Jeg har heldigvis familien min som drar meg med p og inviterer meg p ting, s jeg kan g sammen med dem og vre trygg. Jeg har venner som presenterer seg for sine venner og tar meg med p ting og turer. Jeg er veldig veldig heldig der. Jeg hper det gr seg til, at jeg blir mer og mer trygg p samfunnet rundt meg. For det vre utenfor, det er ganske vondt. 

blomstre

Wow, for en dag. Jeg kom til leiligheten halv 11, og har jobbet med f inn, pakket ut, og f ut alle de rten eksene med ting fra Valen siden. N er jeg 98% ferdig, og det for vre bra nok for idag. Det er sykt rart tenke p at dette ikke bare er enda en permisjon, men at jeg faktisk er utskreven! Det er himla skummelt, men veldig godt ogs. klemme alle en siste gang og si hade var tft, spesielt med de som har sttt meg nrmest gjennom disse rene. Dette er mennesker jeg ser p som familie, som har sett meg p mitt absolutt sykeste, og som har stttet og grtt sammen med meg i nesten 4 r. Det var ikke mange trre yne nr jeg ga de kort, og jeg vet jeg aldri kommer til glemme hvor fantastiske de har vrt for meg, og hvor gode stttespillere de har vrt.

 

Mange har sagt at jeg m bringe videre hvor viktig det er med langtidsinnleggelser i tilfeller der det er ndvendig. For de fr mer og mer press p seg om korte ned behandlingstiden og vre mere effektive. Og det skal jeg, jeg skal ta det videre, og si det om igjen og om igjen. Jeg fikk vre p Valen til jeg ble s frisk at jeg s for meg en fremtid, det var mlet fra jeg kom dit. At jeg skulle f tilbake lysten p leve. Hadde jeg blitt utskreven etter 1 r, 2 r eller til og med etter 3 r, hadde jeg mest sannsynlig vrt dd n. For jeg var s fanget i en alvorlig spiseforstyrrelse, psykose og depresjon at jeg aldri hadde sett en grunn til fortsette kjempe. Valen har gitt meg godhet gjennom tvang nr det har vrt ndvendig, de har passet p at nr jeg har vrt p mitt drligste og bare har hatt et nske om d, ikke kunne d. De har gitt intravenst nr jeg har sluttet spise og drikke, de har sydd sammen sr som jeg har pfrt kroppen min. Hele innleggelsen har vrt livsviktig og ndvendig, hadde det ikke vrt for den hadde jeg ikke sittet her idag. S det er viktig med langtidsinnleggelser, med stabilisering og med kjrlighet. En lang innleggelse der du ikke blir mtt med kjrlighet er dessverre ikke s nyttig, for du trenger at mennesker bryr seg, skal du blomstre og bli bedre.

 

S takk Valen, tusen tusen takk. Dere viste meg kjrlighet og jeg fikk blomstre. Dere satset p meg, sa i kor at jeg skulle bli bedre, at dere trodde for meg, hpte for meg. Dere skapte et lys i andre enden av tunellen. Hele veien har dere heiet p meg. "Du har gjort jobben, husk det" Ja, men dere gjorde jobben mulig, dere bar hpet som jeg ikke hadde. Jeg har det bra, for frste gang p over 10 r har jeg det bra. Jeg er s takknemlig! Og n har jeg apalveien, jeg har behandler privat og jeg har behandler p DPS. Jeg har et nettverk rundt meg som skal hjelpe meg blomstre videre. Og jeg skal blomstre videre, jeg skal springe ut alle knupper og f med meg folk p veien, som skal blomstre med meg.

Frihet

Det er 1,5 r siden sist runde med intravenst, etter at jeg sluttet  drikke og spise, igjen. Det nrmer seg et halvt r siden sist jeg skada meg. Det er 4 mneder siden jeg begynte spise mer normalt, sluttet og sulte meg og kaste opp, og virkelig bestemte meg for jobbe imot spiseforstyrrelsen. Det nrmer seg ogs et r siden sist jeg var helt fanget i psykose og mtte ha fastvakt og strippet rom lenge, for forhindre at jeg tok livet av meg. Da var jeg overbevist om at familien min kom til d om jeg levde, og det var et helvete vite at jeg ikke kunne klare d.

 

Stemmene er svakere en p 6 r. P drlige dager er de sterkere, og jeg kan se skikkelsene som har torturert meg i alle disse rene, men jevnt over s er de bare i bakgrunnen. Jeg tror ikke lenger p at jeg m d for beskytte de jeg er glad i. Jeg tror ikke lenger jeg m skade meg, for at andre ikke skal bli skadet. Hvordan er det med hallusinasjonene? spurte behandler. Jeg vil helst ikke tenke p de som hallusinasjoner selv om jeg kan tro de er ekte nr jeg har det veldig tft. Men jeg m kanskje bare godta at de er der, at de kan kalles hallusinasjoner. Jeg svarte at stemmene er der, og skikkelsene dukker opp inni mellom, men at det stort sett gr fint ignorere de. Jeg str p fire forskjellige antipsykotika, jeg har begynt nedtrappingen p noen av de, slik at bare jeg skal ha to, og jeg hper at stemmene ikke blir verre da, at stemmene er svakere fordi jeg har det bedre.

 

Spiseforstyrrelsen styrer ikke dagene mine lengre. Jeg har endelig klart komme inn i et mnster der jeg spiser alle mltidene i lpet av en dag. Selv nr jeg er alene, noe som jeg fr bare kunne drmme om. Jeg kan g p kafe og kjpe is, jeg kan spise sjokolade og jeg gruer meg ikke i forkant av besk, fordi jeg er redd for bli tilbudt mat. Men selv om det ser veldig friskt ut fra utsiden er nok spiseforstyrrelsen det som henger mest igjen i meg. Jeg strever hver dag med enorm angst hver gang jeg ser meg selv i speilet eller p bilder. Jeg er urolig med hvert eneste mltid, har panikk for at jeg skal legge mer p meg. Det er tft nr jeg har lagt s mye p meg av medisiner, og ikke har normal forbrenning p grunn av antipsykotika. Bare etter jeg startet p den siste gikk jeg opp 10 kg, og da spiste jeg kanskje 20% av et normalt dagsinntak, s det sier jo noe om hvor skadet forbrenningen blir av de medisinene. Men p tross av alt det, s gr det veldig mye bedre. Jeg er 109 dager oppkasfri, etter ha kastet opp daglig i mange r. Jeg lengter ikke lenger tilbake til nummenheten jeg har flt hver gang jeg har sluttet spise og drikke, jeg trenger ikke den mestringsstrategien nr det blir vanskelig. Og det er godt, det er veldig godt.

 

At jeg har gtt s lenge som jeg har uten selvskading er nok det tffeste hinderet. Fra skade meg ofte, mtte sy utallige sting, og mtte behandles med antibiotika fordi jeg fikk betennelser, bruker jeg n ord nr jeg fr trangt til skade meg. Jeg skal ikke si at jeg ikke har hatt lyst, for fy sren hvor lyst jeg har hatt til slippe forholde meg til flelsene mine. Til bruke blod til numme bort det som gjr vondt. Men jeg har klart holde meg borte, og det er jeg faktisk ganske stolt over.

 

Alt dette var en del av hver dag fr. En spiseforstyrrelse som holdt p ta livet av meg mange ganger. Selvskading som bare ble mer og mer alvorlig. Stemmer og psykoser som skremte livet av meg, og fikk meg til gjre ting jeg ikke ville. Jeg fler p en enorm frihet n som dette er fortid. Det er fortsatt nrt, og srt, men det er ikke hverdagen lenger. Jeg er fri fra det, jeg er fri til skape meg et liv uten de. Jeg trodde aldri jeg skulle f det bedre, jeg fikk diagnose etter diagnose de satte kronisk foran, og sa at jeg aldri kom til bli kvitt. Men jeg har bevist at det ikke er sannheten, jeg har bevist at jeg kunne bli bedre. Jeg har troen p at jeg kan f et godt liv, et meningsfullt liv. Og jeg er takknemlig, takknemlig for at jeg har en familie som har vrt der hele veien, som har sagt til meg at dette var mulig, selv nr helsevesenet sa det motsatte. Jeg er heldig, tross alt dritt s er jeg heldig. Jeg har ftt livet tilbake, jeg har ftt livet i gave.

forandre

Jeg har det bra. Jeg skriver lett en side med hva som gjr meg glad, hva jeg setter pris p. Og s ser jeg en kommentar, et bilde, noen som har det vondt. Og jeg fr vondt inni hele meg. For jeg vet s godt hvordan det er, hvordan det er ha det s vondt at du ikke vil mer. Jeg vil helst hjelpe alle, s jeg skriver en kommentar, sier det vil bli bedre. Og s vet jeg, de kommer ikke til tro p meg. De magiske ordene der, de har ingen betydning for mrket. Jeg vet det for jeg fikk ogs de kommentarene, at det blir bedre, hold ut. Jeg flte de gjorde narr av meg, de sa jo noe som var komplett umulig. Jeg var sikker p at hele livet kom til vre et helvete, slik det jo hadde vrt s lenge jeg kunne huske. Og jeg vet det er slik de ser p det ogs, som komplett umulig. Men likevel skriver jeg den kommentaren, fordi jeg fra bunnen av hjertet tror det kan bli bedre for de. Det er ikke slik at alt er bra hos meg, men n vet jeg at det kan bli bedre. At det mrke som holder p ta livet av folk kan g over til tke, og s til solskinn.

For en liten stund siden fikk jeg et sprsml om jeg ville bli meg som erfaringsmedarbeider i en gruppe, som skal jobbe for forbedre tilbudet til barn med depresjon. ”Jeg vet du har det travelt og er sliten Maria, s du m ikke fle at du m” Og jeg omtrent ropte ja, for jeg ble s glad for bli spurt. At jeg kan bruke det vonde jeg har vrt igjennom til noe positivt er virkelig det fineste som kan skje i livet mitt. Da kan jeg faktisk bety forskjellen i livet til et barn/ungdom som er blitt deprimert. At jeg kan hjelpe til forandre det helsevesenet som mtte meg s drlig til noe som kanskje kan bli litt bedre. Hun som spurte meg sa til hun som leder gruppa at ”Maria har kanskje ikke s mye bra si om BUP”. ”Bra” sa hun. Noe som gjorde meg glad, for endelig har jeg en plass si det som var feil, bli hrt, og kanskje f forandret noe.

Jeg har troen p at mange mennesker som sliten kan bli bedre bare de blir mtt rett. Jeg vet hvor viktig det har vrt for meg, og at jeg har blitt bedre FORDI jeg ble mtt som et menneske nr jeg kom til Valen. Jeg vet at for meg gjorde det hele forskjellen. Jeg har lyst spre lyset som kom inn i livet mitt nr jeg ble friskere, jeg har lyst fortelle at selv om du kalles for et kronisk, hplst tilfelle, s kan det bli bedre. Jeg skal utdanne meg til sykepleier s jeg kan hjelpe mennesker som meg selv. Jeg skal fortsette skrive, og om noen vil ha meg til holde et foredrag gjr jeg det gjerne, alt som kan gjre en forskjell. At jeg fr vre med i denne gruppa gjr s godt, for da fr jeg bruke det vonde til noe godt. Det var mlet mitt hele tiden, bli frisk og bruke det syke til noe viktig. Og n er jeg i gang! Jeg vil bare si, det er mulig.

Godt og vondt

Jeg sitter og rydder i gamle papirer og grter. S mange vonde minner, s mange vonde settinger. Tvangsvedtak p g igjennom tingene mine, strippe meg etter perm. Kostplaner som jeg ikke klarte holde. Vedtak p fastvakt. Det gjr s innmari vondt at det var slik, at det var slik i s mange r. Jeg finner gamle dagbker, der jeg skriver p nytt og p nytt at jeg m d, at jeg har prvd d. Hvorfor skulle jeg mtte ha det s vondt?

 

De siste dagene har vrt vonde. Mye stemmer, mye kaos. Jeg vet hvorfor, jeg har slitt meg selv totalt ut. Jeg kjenner varselsignalene mine, det er akkurat slik det blir om det blir for mye belastning. S jeg avlyste dans idag, og skal ta det totalt med ro frem til mandag, da braker det ls igjen, noe jeg hper gr bra. Jeg blir automatisk livredd nr jeg fr vanskelige dager, tenker det er tilbake til slik det var. Men jeg vet, innerst inne at det ikke er sannheten. De kommer drlige dager, det m jeg forberede meg p. Og s gr det bra, for det gr over. Jeg vet dette vil snu, som det har gjort hver gang de siste 4 mnedene. Jeg roter i tingene mine fordi jeg skal begynne flytte litt av flyttelasset fra Valen til leiligheten min. Utskrivelse nrmer seg, wheeee. Tror det blir bra da, jeg gleder meg faktisk mest. Selv om det blir grusomt si hade til alle de fantastiske personene her.

 

Ellers gr det i hundre. Jeg har avtaler fra jeg str opp til jeg legger meg. Jeg m roe ned, ellers vil slike vonde dager komme ofte. S jeg m sette meg selv frst og vre egoistisk og si ja til bare det som er viktig. Og da mener jeg viktig for meg, slik som dans fks er, kanskje m jeg prioritere dans og sosiale ting foran mter og timer. Men jeg har det stort sett veldig fint, dagene gir meg mye glede og jeg koser meg i leiligheten. Jeg er s takknemlig for at det som har vrt, n er i fortiden.

Identitet?

Jeg vet ikke alltid hva jeg skal si. Nr ting var p det verste var det bare sette seg ned, s fly ordene ut av meg. N er ting, ja, bra, og jeg har ikke s mye si. Selvflgelig jeg kan snakke lenge om hvor fantastisk det er endelig f oppleve glede, jeg kan skrive side opp og side ned om gode dager. Men s fler jeg at jeg lyver, for alt er jo ikke rosenrdt. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, for jeg har det tusen ganger bedre en jeg har hatt det, jeg er glad og jeg nyter nesten hver dag. Men det er fortsatt mye av det syke som sitter igjen, og det er dager der alt er svart, og jeg vil ikke skjule det med si hvor bra alt er. Jeg vil selvflgelig ikke overskygge det fine med det vonde, men dette blir en vanskelig balansegang uansett hvordan jeg snur og vender p det.

 

Jeg har vrt syk i 11 r, jeg har hatt CRPS i 8 av de. Det var det som var identiteten min i s mange r. N er jeg liksom Maria, og jeg vet ikke helt hvem det er. Jeg er sikrere p meg selv en jeg noen gang har vrt. Ikke hvordan jeg ser ut og slikt, men hvem jeg er. Jeg har ingen problemer med si meningen min, vre meg selv helt og bare ikke bry meg om hva andre mener. Men likevel var sykdom det som interesserte de rundt meg fr, for en lang periode var de eneste jeg snakket med behandlere. For nr jeg var p det sykeste klarte jeg ikke snakke med de rundt meg, og jeg stengte alle ute. S sykdom var identiteten min. Og n, n vet jeg nesten ikke hva jeg skal snakke med behandlerne mine om. Heh. Jeg er redd for si hvor bra jeg har det, for jeg er s redd dette skal g over. Og jeg er redd for hva andre forventer fra meg n. Pluss jeg er redd for si ting gr bra, og s har jeg en drlig dag, der jeg fler jeg ikke kan si hvordan det egentlig er, fordi andre forventer jeg skal ha det bra. Det gir kanskje ikke mening, men det er litt smkaotisk forholde seg til dette nye. Selv om det er 99% bra.

 

Gleden jeg fler n er helt fantastisk, jeg m jo bare si det. Jeg er ikke vant til det, og det fles veldig rart. Jeg klarer liksom ikke skjnne at det kommer gode dager etter gode dager. Jeg har mye energi til vre med p ting, jeg har overskudd til andre ting en behandling og det er s godt. Det er veldig rart at det bare snudde helt ut av det bl, det var ingenting som skjedde som gjorde at jeg fikk det bedre. Jeg bare vknet en dag og hadde det bedre. Jeg ser frem til fremtiden min, jeg ser for meg skole og slike ting jeg bare har kunnet drmme om i s mange r. For i s mange r har alt livet mitt dreid seg om behandling. Om overleve en til dag. Og n er det slik at drlige dager kommer sjeldnere en de gode, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjre av meg for det er s innmari godt. Det er fortsatt nytt for meg, og ja, jeg vkner hver dag med en klump i magen for at dette skal bli den siste gode dagen. Hver vond dag jeg har er jeg livredd for at er starten p et nytt helvete. Men om smertene kan fortsettes holde seg i sjakk med medisin, og jeg kan f ha denne energien og denne gleden, s ser jeg ikke bort fra at fremtiden min kan bli god, den ogs.

Kjre spiseforstyrrelse

Jeg er trist for alle rene du tok fra meg. Trist fordi det er r jeg aldri vil f tilbake, r som du stjal for alltid. Du lovde meg s mye, at om jeg bare ble tynn nok ville alt bli bra. At bare jeg gikk litt til ned i vekt, ville alt bli bedre. Du lovde at livet skulle gi mening igjen, at det mrket som du egentlig skapte, skulle forsvinne. Du kom med lovnad etter lovnad, at bare jeg fulgte de nye reglene du kom med skulle alt bli bedre, ja, fantastisk faktisk. Og de nye reglene strmmet p, nye hver dag. Jeg kunne ikke spise det eller det, jeg kunne ikke sitte i ro, jeg kunne ikke drikke. Og til slutt, da var ingenting lov. Jeg fikk ikke drikke, jeg fikk ikke spise, jeg fikk ikke engang slappe av, selv med en kropp som sviktet mer og mer. Du lovde s mye godt som skulle komme nr jeg hrte p deg, og nr jeg ndde idealvekten. Men vekten ble aldri liten nok. Bare litt til hvisket du, og jeg adld. Jeg tok p meg lag p lag med klr, klr som var alt for store, bare s ingen skulle oppdage hemmeligheten min. Slik at ingen skulle se kroppen min. Du sa at nr jeg fikk rett vekt kunne jeg vge vise frem kroppen min, for da var den perfekt, da trengte jeg ikke skjule kroppen, da skulle jeg like det jeg s.

Det tok meg mange r vkne fr den verste transen. Selv nr helsepersonell begynte gripe inn, og folk s p meg med bekymrede blikk, klarte jeg ikke selv forst at jeg faktisk var tynn. Veldig tynn. Du er s tynn at hjerte ditt kan stoppe sa en til meg. Jeg bare ristet p hodet, for du fortalte jo sannheten. Du sa jo at jeg fortsatt var alt for stor. Jeg mtte ikke hre p de, sa du. De ly, de ly bare fordi de ikke ville se meg glad. Og du viste hvordan jeg kunne bli glad i igjen, s jeg mtte hre p deg. Og jeg hrte p deg. I 7 r hrte jeg p deg, fr jeg endelig klarte bryte meg ut av helvete du lagde. Jeg begynte spise igjen, trene mer normalt og holdt meg unna oppkast. Det gikk fint, men uten hjelp er det vanskelig komme seg ut av et grep du har vrt fanget i, i s mange r. S nr ting ble vanskelig, sluttet jeg spise. Jeg hrte p det du hadde sagt hele tiden, at jeg kunne f det bedre, bare jeg hrte p deg. Det gikk 4 nye r fr jeg igjen prvde komme meg fri fra deg. Bare at denne gangen hadde jeg sttte i ryggen. Selv om mesteparten av jobben mtte gjres selv, var det folk som heia p at du skulle forsvinne.

Jeg har brukt s mange netter p tvangstrening. Jeg har grtt meg i svn i s mange r, fordi du sa jeg ikke var god nok. N har jeg funnet ut at alt du sier er feil. Jeg er ikke mislykke selv om jeg spiser og drikker. Jeg er ikke ekkel selv om jeg veier det jeg veier. Jeg blir ikke gladere av g ned i vekt, tvert imot blir jeg sykere. Det er fortsatt tft, veldig tft, for jeg har hrt p deg i 11 r. Og synet p meg selv, og forholdet mitt til mat og trening, er langt i fra normal. Men jeg er ikke lenger besatt av deg. Du er flyttet til en fjern krok av hodet mitt, der du ikke fr plass til bli hrt. Jeg er ferdig med hre p lgnene dine, jeg er ferdig med deg.

Lyset

Lyset

lyset de sa var der fremme

du ser det n

det de lovde var det,

men du ikke trodde p

 

Verden fikk fargene sine tilbake

Svart og hvitt

ble til rosa, grnt

og fiolett

husk fiolett

 

Du smiler

for frste gang p mange r smiler du

helvete tok slutt

hren ble med p ditt lag

i stede for vre i krig mot deg

kjemper de n for deg

Solskinn

Bare for noen mneder siden var alt jeg tenkte p dden, dden men med et desperat forsk p holde ut. Jeg var redd, jeg var utrolig redd, og jeg flte meg veldig alene. N har over to mneder vist meg at livet kan vre verdt leve. Jeg har hatt s vanvittig mange gode dager, dager jeg ikke har sett p nesten 10 r. Jeg har ledd, jeg har smilt, en best av alt, jeg har levd. Det har vrt solskinn der det kun har vrt regn. Det har vrt glede, der det bare har vrt angst. Og jeg er s takknelig, jeg er s himla takknelig. Jeg trodde aldri jeg skulle f se disse dagene igjen, jeg trodde resten av livet skulle vre i mrket. Jeg er nesten tre mneder skadefri, etter et turbulent halvr der alt som sto i hode p meg var kutte dypere, dypere og dypere. Der jeg tilbragte time etter time med sy sammen lange dype sr som jeg pfrte meg selv. Jeg har over ti r med spiseforstyrrelser bak meg, det som startet reisen inn i mrket. Jeg var bare et barn nr det startet, en redd 11 ring som ikke viste hva hun skulle gjre for bekjempe mrket som snek seg innp. Jeg viste ikke hva som var i det mrke en gang, jeg hadde aldri hrt om depresjon, jeg viste bare at det gjorde vondt, og for dyve det vonde brukte jeg maten som kampmiddel.

Jeg er 22 r, og jeg har bak meg den mest inntense kampen et menneske kan g igjennom. Jeg har bak meg mange r med sykdom, med selvskading, med selvmordstanker. Jeg har prvd ende livet flere ganger en jeg kan telle. Det er ikke en selvflge at jeg sitter her idag, det er ikke en selvflge i det hele tatt. Jeg vet ikke om jeg noen gang klarer si jeg er glad for ha gtt igjennom dette, selv om det har gjort meg til den personen jeg er idag. Jeg er glad jeg er den jeg er, jeg er omsorgsfull og jeg forstr mye av andres smerte. Men jeg skulle nske jeg kunne blitt den Maria jeg er uten s mye smerte, uten vre syk i over et tir. Det er vondt ha mistet hele ungdomstiden min til sykdom, det er vondt ha mistet s mange venner.

Jeg har begynt planlegge g tilbake til skolebenken. Ikke i r, det blir for intenst, men til neste r. Det er noe jeg gleder meg til, men som ogs blir rart etter ha vrt 7 r borte fra skole. Det blir rart g i klasse med folk som er s mye yngre en meg, men jeg gleder meg likevel, jeg gjr det. Jeg trodde en periode, en lang periode, at jeg aldri kom til klare hverken skole eller jobb. Jeg trodde ufretrygd skulle bli fremtiden. Og jeg er ufretrygdet, men jeg skal kvitte meg med den og komme meg ut i jobb. Det er planen hvertfall. Jeg hper det gr *finger crossed*. Jeg vet n at det er mulig bli frisk, selv om helsevesenet har gitt deg opp. Jeg vet at selv kronisk syke mennsker kan bli friske. Jeg er ikke frisk, og jeg er hver dag livredd for falle tilbake til det jeg var i. Men jeg er mye friskere, og jeg jobber og jobber for bli helt frisk. Jeg som i s mange r hrte stemmer, s skikkelser og ble kategorisert som psykosisk, er n nesten helt uten de symtomene. Jeg hrer fortsatt stemmer, men i en s my mindre grad en fr. N er det overlevbart, jeg klarer overse de. Det var s mye som var ille, alvorlig psykisk syk var merkelappen min i s mange r. Det er s godt se det kan bli bedre. Jeg er s takknemlig for det.

Kronisk

Kronisk har vrt merkelappen min. Kronisk depresjon, kronisk spiseforstyrrelse, kronisk suicidal. Jeg har blitt forestilt at dette aldri kunne g over, at jeg kom til d ung. Det er sykt se tilbake p, sykt at de har lov si snne ting. Jeg kan forst at det kalles kronisk etter s mange r, men skal helsevesenet f lov si til en ung jente at du kommer aldri til bli frisk? Kan de ikke heller si at ja, dette har vrt langvarig, men det kan g over, det skal g over Jeg skulle nske at noen sa til meg at det kunne g over, jeg skulle nske jeg ble forestilt en fremtid vrt leve, i stede ble jeg forestilt dd, dd eller et liv med sykdom. Nr jeg ble innlagt p Valen ble heldigvis ting satt i et nytt lys. Sklart du kan bli frisk, vi har troen p deg Det ble fortsatt sett p som kronisk, bare at n var det hp. Det skulle ikke vre slik bestandig sa de, de skulle g over. De kunne ikke love at alt ville bli bra, men de kunne love meg et liv verdt leve, et liv jeg ville leve.

Jeg grt meg i svn i mange r p grunn av disse diagnosene, disse merkelappene. Kronisk suicidal ble spikeren i kisten p all akutthjelp i ungdomspsykiatrien. Vi kan ikke hjelpe snne som deg Jeg skulle bare sendes hjem om jeg kom p legevakta, selv etter selvskading og selvmordsforsk, selv om jeg ikke s opp eller ned p meg selv, uansett tilstand. Jeg flte jeg ikke var verdt hjelp. At det var det samme hvordan det gikk, at jeg kunne d, selv nr jeg egentlig innerst inne ikke ville d og helst ville ha hjelp. Det er en av de vondeste periodene av livet mitt, nr ingen ville hjelpe og alt jeg viste var at jeg aldri ville f det bedre. Det var det de hadde sagt til meg. At jeg aldri, aldri ville bli bedre.

S du er kronisk deprimert du da sa en lege til meg for et halvt r siden. Jeg kjente jeg ble redd, skulle han ogs sette meg i bs p grunn av de kroniske delene av diagnosene mine. Men han mente det bare godt, sa det var trist at jeg hadde vrt syk s lenge. Jeg scoret til alvorlig grad av depresjon da, det hadde jeg gjort s lenge jeg hadde vrt i psykiatrien. Og n, n tror jeg ikke jeg hadde scoret til mild depresjon en gang. Jeg har det bra, jeg kjenner p glede, jeg smiler og jeg gleder meg til fremtiden. Jeg er et levende bevis p at selv de tyngste og kronisk syke pasientene i psykiatrien kan bli bedre. Jeg har gtt fra tenke daglig p ta livet mitt, p prve ta livet mitt titt og ofte, p vre mer redd for livet en dden, til kjenne flyskrekk igjen fordi jeg vil ikke d og til ville leve, ville se hva som kommer videre. Jeg er ikke lenger kronisk suicidal, jeg er ikke lenger kronisk deprimert, jeg er levende, jeg er Maria. Og jeg er i gang med vinne denne kampen!

Nr livet smiler

Jeg svever litt i en rosa boble for tiden. Jeg svever fordi jeg har det skikkelig bra og fler p og ekte glede. Jeg har det s bra at jeg planlegger fremtid, jeg har det s bra at jeg begynner tro at jeg har lagt bak meg det verste kapittelet med sykdom. Det er helt rart og uvirkelig for meg smile p ekte, jeg har ikke klart det p 8-10 r. Det er helt sykt ikke bare fle p smerte og tristhet, men faktisk glede seg til morgendagen. Jeg har blitt s vant til vre syk at ha det bra virket og virker umulig. Jeg gr rundt og er livredd for at dette bare er en lang god periode, at jeg skal tilbake til mrket. Men samtidig virker dette s ekte at jeg tror egentlig at det er virkelig, at jeg faktisk er bedre. Uansett hva, jeg nyter dette. Jeg nyter ha gode dager, jeg nyter smile. Misforst meg rett, ting er fortsatt ikke tipp topp, og jeg har mange ting som fortsatt er vanskelig. Men i forhold til den graden av sykdom jeg har vrt inni er dette ingenting. Jeg har vrt vant til skade meg fordi trykket p innsiden har vrt for stort, jeg har vrt vant til daglig tenke tanken at jeg ville d. Ting har vrt s vanvittig vanskelig, det helvete jeg har vrt gjennom er s grusomt tenke tilbake p at jeg har ikke ord. Det fles ut som knappen som har sttt p, den som har styrt sykdom, har blitt skrudd av. Og jeg nyter at strsteparten av det som har vrt vanskelig er bedre.

 

Den strste nyheten av alle er nok at jeg har ftt utskrivelsesdato. 1 oktober skal jeg skrives ut, etter nesten 4 r p Valen. Det kribler i magen nr jeg tenker p det, jeg gleder og gruer meg til st mer p egne ben. Fr var tanken p utskrivelse umulig forholde seg til for jeg hadde det s vanskelig, men n fler jeg meg klar. Jeg ser frem til bo i leiligheten og starte p et litt mer normalt liv. Jeg er nok ikke klar for studier enda, men jeg skal finne noe meningsfullt fylle dagene mine med. Fire r innlagt hres nok vanvittig mye ut for de fleste, og jeg skjnner det, for det er mye. Men uten at jeg hadde ftt det hadde jeg aldri vrt der jeg er i dag, jeg er usikker p om jeg i det hele tatt hadde vrt i live. Jeg er s takknemlig for hjelpen jeg har ftt p Valen, de har vrt med p gi meg et liv verdt leve. De har sttte meg gjennom de tffeste rene av livet mitt, de har sett meg p mitt absolutt verste, og de har holdt ut, sammen med meg.

 

 

Frihet

Jeg har tatt et stort og sikkert det viktigste valget p mange r. Jeg har bestemt meg for g inn med alt jeg er og overvinne spiseforstyrrelsen. Jeg har bestemt meg for at n er det nok, n har mat tatt fra meg over 10 r, og det er p tide gjre noe med det. S jeg skal spise, selv om jeg er alene og ikke vil og trenger. Jeg skal ikke kaste opp, selv om jeg har muligheten og er alene. Jeg skal spise til hvert mltid, og jeg skal ikke overtrene for forbrenne. Jeg vil ikke lenger vre livredd for middag og is, for kaker og knekkebrd. Jeg vil kunne kose meg med det som har vrt fienden min i s mange r. Det har vrt mange tunge kvelder etter dager der jeg har fullfrt mltider uten kaste opp, der angsten har gjort meg kjempe drlig og jeg har hatet kroppen min s vanvittig mye. Men selv om det er vanskelig og til tider virker umulig skal jeg klare det, denne gangen skal jeg vinne! Spiseforstyrrelsen har vrt min livbye i vanskelige tider, og jeg kjenner jo allerede at det er vanskelig og ikke ha maten til regulere flelsene mine med. Det er tft og st i stemmer og depresjon som dreper livslyst nr jeg ikke kan sulte vekk flelsene og fle mindre. Men jeg vet det blir verdt det til slutt, jeg hper hvertfall det.

 

Ellers har dagene vrt mye bedre en p lenge. Jeg er med p mye, planlegger fine ting, reiser og opplever. Jeg var i London, noe som var veldig fint og ga veldig mye. Jeg hadde en ganske tung dag der nede, der jeg bare hadde lyst gjemme meg p hotellrommet og sove, men jeg sto i det og dagen etter var det heldigvis bedre. P fredag skal jeg til Gdansk sammen med Mamma, og i slutten av mai skal jeg til Danmark sammen med bofelleskapet. Jeg kjenner jeg er heldig som har hatt Valen gjennom alle disse rene, som har vrt med p gjre det jeg klarer n mulig. For 3 r siden hadde ikke disse reisene og alle hevrdagsgjremlene mine vrt mulig. Da l jeg stort sett i en seng, s i veggen og grt. Og foresten, JEG HAR KJPT BIL. Jeg signerte nettopp og sendte fra meg salgskontrakten. Det blir en frihet det, ha egen bil og kunne kjre hvor jeg vil. S glad for alt som ordner seg og for alle fine dager jeg fr. Er s takknemlig for at ting ikke bare er vondt lenger.

Hverdagskaos

Det svarte kommer over meg, som en stor svart sekk som klynger seg fast og nekter slippe taket. De siste dagene er virkelig definisjonen p ustabil. Jeg har hatt gode dager, og jeg har hatt dager der ingenting annet en dden virket logisk. P de gode dagene har jeg smilt, jeg har hatt energi, jeg har vrt sammen med andre. P de vonde dagene har jeg bare gjemt meg og prvd vre usynlig, tenkt ut alle mulige mter forlate verden p. Det er godt at det ikke bare er vonde dager, men det er ogs vondt at selv de gode dagene er vonde, p sitt vis. Jeg er ikke frisk, og jeg merker det veldig godt. Det gjr meg trist, jeg hater alle dagene, mnedene og rene som bare flyr forbi uten at jeg fr vrt skikkelig med. Jeg snakket om det i behandling i dag, om frykten for bli frisk. For paradoksalt nok er det en frykt jeg sitter med. Hvem er jeg uten sykdom? Og spiseforstyrrelsen spesielt, hvordan kan jeg klare meg uten? Jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke. Jeg er vant til at sykdommen min sitter i frersete, der jeg blir nr.2 og der identiteten min mye ligger i nettopp sykdommen. Jeg er jo ikke sykdom, jeg er Maria. Men likevel, sykdommen er mye av meg. "Du er god nok, bde som person, utseendemessig og som medmenneske. Husk det, at du er god nok" Vi snakket ogs om selvtilliten min i behandling i dag, eller mangelen p selvtillit. Behandler mener mange av problemene mine vil forsvinne om jeg bare fr tro p meg selv som person. Jeg vet ikke, og jeg vet hvertfall ikke hvordan jeg skal f bedre selvtillit. Jeg har aldri hatt noen stor tro p meg selv, og alltid vrt litt usikker og redd.

 

Men hverdagen fortsetter, uansett hvilken form jeg er i. Jeg kunne gtt tenkt meg skrudd p pause, blitt frisk, og s fortsatt. Men det gr dessverre ikke. S jeg deltar, er med i livet, prver f igjen litt av alt jeg har mistet. I morgen reiser jeg til Stavanger, og torsdag videre til London sammen med bestevenn. Vi skal p hillsong colour, en kjempestor kristen konferanse. Jeg kjenner det gjr godt tenke p det, og jeg er s glad for at jeg ikke bare er likegyldig til alt slik jeg var fr. Det skal bli godt reise, komme meg bort litt og f litt kvalitetstid sammen med Serina. Jeg har mange slike gulrtter fremover, ting jobbe mot. Heldigvis. Uten det hadde jeg falt helt i sammen, og mest sannsynlig sluttet spise og drikke igjen, og det er jo ikke akkurat helt heldig. Jeg reiser denne gangen med en antibiotikakur i bagasjen, siste selvskadingsrunde endte med infeksjon og for tredje gang p under fire mneder har jeg infeksjon i kroppen. Kroppen min kjemper en tapper kamp der den fr for lite nring, der jeg skader meg selv og mister blod og fr infeksjoner. Jeg beundrer styrken den har, som holder seg oppe tross alt jeg gjr mot den. Jeg er glad for det, at kroppen tler det jeg utsetter den for, det er ikke en selvflge og en dag kan det g galt. Og jeg hper jeg snart kan klare lre meg og vre snillere mot den.

Let it go

Det gjr vondt erkjenne at jeg har en spiseforstyrrelse. Den har vrt med meg s lenge og likevel klarer jeg ikke skjnne at den er her. Jeg tenker stort sett ikke p den, for spisevaner og alt det gr s automatisk. Nr jeg er p avdelingen har jeg en kostplan jeg prver flge, og nr jeg er alene spiser jeg ikke. Jeg vet jo innerst inne at ting ikke er som de skal vre, men jeg er s vant til at spiseforstyrrelsen fr bestemme. Jeg var p ROS p fredag, og vi har s vidt begynt jobbe mot spiseforstyrrelsen. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det i teorien, for alt som str i hodet p meg hele dagen et at jeg ikke kan spise og at jeg m ned i vekt. Jeg vil mer en noe bli kvitt spiseforstyrrelsen, men samtidig er jeg ikke klar til gi slipp. Den har vrt min livbye i ti r, og uten den fler jeg at jeg kommer til drukne. S jeg vet ikke, vet ikke hvordan jobbe nr jeg samtidig jobber i mot. Den er med p holde meg nede, og den tar fra meg krefter fordi jeg ikke fr i meg nok mat. Men hvordan bli kvitt noe du ikke erkjenner du har, hvordan bli frisk fra noe som har holdt deg borte fra drukne.

Skadetrangen blir ekstra intens nr jeg er s sliten som jeg er. Jeg skadet meg p sndag, og jeg angrer, jeg vet bare ikke hvordan holde ut. Jeg har hatt det skikkelig tft de siste dagene, det har vrt mye stemmer og mye kaos. Hadde frst en god samtale med behandler p mandag og s en god samtale med primr. De sttter meg opp og hjelper meg holde ut. Det er godt ikke st i helvete alene. Jeg fr hre jeg er en resurs for andre, noe som gjr veldig godt, for er det noe jeg vil s er det kunne hjelpe. Men jeg er sliten av kjempe, det er en tff jobb dag etter dag st opp til lyden av stemmer som kritiserer alt du er og gjr. Det er tft st i flelser og snakke om ting du helst vil glemme og legge langt bort. Men jeg gjr det, og de rundt ser at jeg jobber og de ser fremgang. Jeg ser fremgang selv ogs heldigvis, jeg skulle bare nske det var mer. Mens jeg i r etter r bare ble sykere gr det andre veien n, og det gir hp. I dagboka mi skrev jeg at det er tungt vre Maria oppi alt dette, at jeg ikke vil vre Maria lenger. Men jeg vil vre Maria om det gr p frem, jeg vil vre Maria om jeg kan f bli frisk. Det er en lang vei igjen men jeg er p vei. For jeg vil bli frisk, jeg vil det!

Fortidens skygger

Noen ganger setter jeg meg ned og leser og leser, tilbake i tid og lurer p hvordan det egentlig var. Bilder av en alvorlig undervektig kropp kommer opp, bilder av arr, intravensstativ, fastvakt, skjerming. Kjenner en tre triller stille ned kinnet mitt, se tilbake p de siste 10 rene er tft, tft fordi det har vrt s gjennomsyret vondt og preget av sykdom. Vondt fordi jeg ikke fikk hjelp, og med vissheten om at jeg kanskje kunnet hatt det mye bedre om jeg hadde ftt hjelp da, at hadde BUP faktisk hjelpt meg kunne jeg sluppet bli psykotisk og endt opp s syk. Det er vondt at det mtte g s langt. Jeg lurer p om de som en gang sa jeg kom til d lurer p hvordan det gr med hun de bare overs. Lurer de p om profetiene deres om folk med kronisk suicidalitet var sanne, at snne som meg enten ikke kom til gjre seg noe eller d ung, at det ikke var noe gjre med det. Jeg lurer p om noen av alle behandlerene som sendte meg videre har tenkt en tanke p meg, om de lurer p hvordan det gikk med hun som var for syk og som ikke kunne hjelpes. Jeg lurer virkelig p det. Og p en mte vil jeg rope og si at jeg kunne faktisk hjelpes jeg ogs, jeg kunne bli bedre, jeg kunne det. Men jeg vil ogs rope si at det ble en kronglete vei, at jeg fortsatt er langt fra ml, og at det er deres feil, de som ikke ville hjelpe. At om noen hadde tatt seg tid til meg nr jeg begynte i behandling for 6 r siden ville ting mest sannsynlig sett helt annerledes ut. Jeg vil de skal vite at de dela meg, snn at det ikke skjer igjen, jeg er s redd andre skal oppleve det jeg mtte gjennomg.

 

Jeg tenker mye p rene som har gtt, lurer p hvordan ting hadde utartet seg om jeg aldri ble pkjrt og utviklet CRPS. Jeg lurer p om jeg kunne vrt frisk i dag, en tanke som er umulig forholde seg til, for bare tanken p at jeg kunne vrt frisk knuser meg. Jeg kunne vrt ferdig p sykepleien til sommeren hadde jeg kunnet studere. Jeg kunne hatt kjreste, jeg kunne hatt jobb og kollegaer. I stede er jeg innlagt p fjerde ret, jeg er ufretrygdet, og jeg str oppi en stor erstatningssak for kanskje f noe mer for 8 r og livstidsdom med smerter. Det er s fjernt at det kunne vrt s annerledes, og jeg m bare ikke tenke p det, for det er bare for vondt. Jeg m fokusere p det jeg har, og det er mye det ogs, heldigvis. Jeg er friskere en jeg har vrt p lenge, selv om jeg fortsatt har en alvorlig spiseforstyrrelse og alvorlig depresjon er andre ting p en helt annen grad det var fr. Jeg er ikke lenger psykotisk, selv om jeg hrer stemmer og ser ting har jeg en helt annen virkelighetsoppfattelse, jeg skjnner stort sett hva som er virkelig og hva som er skapt av hodet mitt. Jeg har angst, men stort sett er den under kontroll. Og jeg klarer fle p glede, jeg klarer si jeg er glad. Jeg har gode fantastiske venner, jeg har en utrolig familie og jeg har et behandlingsapparat rundt meg som fungerer godt. Jeg er ikke lenger livredd for fremtiden, jeg prver forestille meg selv som en del av den. Og alt dette gir meg glede, det gjr at jeg kan smile selv om jeg har det vondt.

 

Men fortiden henger som en stor svart sak over hodet mitt. S vanvittig mye lille meg mtte gjennom. Jeg vil g tilbake 10 r i tid og klemme meg, si at selv om det blir et helvete vil det bli bedre. At jeg ikke m gi opp hpet, hpet som forsvant. At jeg aldri mtte la kniven gli over huden min frste gangen, at jeg aldri mtte prve ende alt. Det er et halvt r siden ting var s ille at jeg var en fare for meg selv. For to r siden bodde jeg nesten mer p skjerming en mitt eget rom. N er tankene der, men jeg gjr ingenting med det. Jeg planlegger ikke dden, jeg vil leve. Jeg skjnner de som sa jeg var kronisk suicidal, men jeg skjnner ikke tankene deres rundt det. Jeg hadde like mye behov for hjelp som om jeg skulle prvd ta livet mitt for frste gang. Kanskje mer. Jeg hper jeg en dag kan bli en resurs for andre, at det jeg har vrt igjennom ikke var forgjeves. For det fles s meningslst ut, alle de rene med sykdom.

Fremgang

Jeg m av og til bare stoppe opp, se tilbake og tenke p alt jeg har klart og hvor langt jeg har kommet. Mange tunge dager etter hverandre resulterer veldig ofte i at jeg ikke klarer se noen fremgang og jeg blir skikkelig lei. Midt i en samtale om skadetrang og vonde stemmer sa primr men se hvor langt du har kommet Fr ville jeg bare ha skadet meg, men n gikk jeg ut hentet noen snakke med s jeg skulle klare unng det. I gr var en milepl i livet mitt, jeg hadde oppkjring til billappen, og jeg besto!! Hadde noen sagt til meg for ett r siden at jeg skulle ha lappen i dag hadde jeg bare ledd, for jeg hadde aldri trodd jeg kunne klare det. Men det gjorde jeg, og jeg er s sykt glad og lettet over at jeg har lappen n. S glad og lettet over ha klart, p tross av sykdom, bde lese meg opp og gjre meg klar til teori, kjretimer og oppkjring.

Idag er jeg i Bergen og skal til ROS, for endelig ta tak i spiseforstyrrelsen og forhpentligvis klare kjempe meg litt bort fra den. Spiseforstyrrelsen tar en stor del av livet mitt, og jeg er endelig der at jeg ikke vil ha det slik lenger, der jeg vil jobbe og er motivert til jobbe. Jeg vil kjempe og jeg kjemper, jeg har gode folk rundt meg som hjelper meg p vei, og som ser hvor mye jeg jobber. Noe jeg er veldig veldig takknemlig for. Jeg har kommet langt selv om jeg har langt igjen, men den tiden jeg bruker p jobbe mot sykdom m jeg se p som en investering i fremtiden min, i stede for se p den som tid som bare forsvant. Det er lenge vre innlagt i mange r, men nr jeg har brukt s mange r av livet mitt p bli syk, tar det tid nste opp i det for bli bedre igjen. Definisjonen p frisk er veldig diffus, men jeg hpet jeg en dag kan si jeg er mer frisk en syk, det er mlet langt der fremme.

09.03.2018

3 dager skadefri. Det er ikke mye, men det er en start. Med litt for mange sting p kroppen etter litt for tffe dager prver jeg benytte meg av andre ting for komme meg gjennom det som virker umulig. Skadetrangen er stor, strre en p lenge. Og nr jeg frst skader meg, blir terskelen for gjre det igjen mye mindre. Jeg hater alle de bde hvite og knall rde arrene jeg har p kroppen. Lange, korte, dype, mindre dype. Jeg har skadet meg siden jeg var 15 r, men har klart ha noen lange pauser, den lengste varte nesten i 2 r. Og har jeg klart det fr m jeg klare gjre det igjen. Jeg har satt meg som en gulerot at jeg skal hoppe i fallskjerm om jeg klarer ikke skade meg p et r. Jeg skal lage meg delml fremover, og forhpentligvis vil jeg klare bruke barberbladene mine p det de skal gjre, i stede for kutte opp huden.

 

Selvskading er for meg bde en mtte overleve p, men ogs straffe meg p. Men det som hjalp for 6 r siden fungerer ikke n. Jeg m kutte dypere og dypere. Det er en vond sirkel det er vanskelig komme seg ut av. Jeg vil ikke skade meg, jeg hater blikkene jeg fr og sprsmlene som kommer. Men noen ganger fles det som det eneste logiske gjre.

 

Over til noe helt annet: DPS mte gikk forresten over all forventning. Hun jeg mtte virket utrolig snill og god, og jeg skal begynne ha litt jevnlige samtaler med henne for bli kjent, slik at hun ogs kan flge meg opp nr jeg blir utskreven. Neste uke har jeg hundre ting p agendaen, noe som er litt tft nr jeg har det tft, men jeg hper det gr fint. Jeg skal bland annet til ROS i Bergen for snakke med ei. ROS str for rdgivningstjenester for spiseforstyrrelser, og er et lavterskeltilbud for folk med spiseforstyrrelser. Jeg gikk der for 4-5 r siden, og det var veldig godt snakke med noen som forstr litt mer av hva spiseforstyrrelsen min gr ut p. S jeg hper det blir bra. N skal jeg snart tilbake til Valen, har vrt i leiligheten fra i gr til i dag. Godt vre litt alene, selv om det er skummelt og uvant. Men jeg har jo personal her ogs, og jeg prver bli kjent med de.

Les mer i arkivet Januar 2019 Desember 2018 November 2018
Maria Sols

Maria Sols

22, Bmlo

Kjemper kampen for f et meningsfylt liv igjen

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer