hits

Gledestur

Helt ærlig, jeg har hatt det virkelig bra. 10 dager med varmere vær, turer med mormor, shopping og soling. Noen dager har vært litt tunge og en var virkelig kjip, men jevnt over har det gått bra. I natt, natten før avreise lå jeg med mye angst for nettopp å komme hjem. Eller ja, tilbake til avdelingen. For stemmene skriker jeg må straffes, straffes for å ha smilt, for å ha følt på andre ting en depresjon, for ikke å ha hørt på de. Jeg er redd, redd det skal ende med alvorlig selvskading eller at jeg slutter å spise. Jeg prøver tenke og prøver motsi stemmene for jeg vil jo ikke at det skal ende sånn. Jeg er 45 dager skadefri, og det er to uker siden sist jeg kastet opp. To uker uten oppkast når jeg vanligvis kaster opp hver dag, 45 dager uten kutt i huden når det til vanlig ikke går så lang tid mellom. Jeg burde være stolt, burde jeg ikke?

Det er mye angst som spiser meg opp innenfra og ut nå. For det pleier ikke gå så bra når jeg reiser, og etter den turbulente høsten jeg har hatt er ikke dette noen selvfølge. Angsten følger stemmene som roper om alle som kommer til å dø og bli skadet bare fordi jeg har hatt det bra og ikke hørt på de. «Du fortjener ha det bra Maria» sa mamma på telefon tidligere idag. Hun vet hva som kommer i ettertid av fine stunder. Jeg håper jeg kan endre det mønsteret med å ikke bli veldig dårlig når jeg kommer hjem, jeg håper virkelig det.

Jeg er takknemlig for disse dagene i Spania. Takknemlig for å ha besteforeldre som tar vare på meg og vil ha meg på besøk. Som sier «kom igjen» og «vi har hatt det skikkelig fint i sammen med deg» Jeg har kommet en lang vei fra der jeg var for 3 år siden. Jeg reiste ikke med barberblad i bagasjen, eller antibiotikakurer og åpne sår. Det var realiteten før, det er det ikke nå. Jeg reiste ikke og var redd for hver smule jeg fikk i meg, jeg besvimte ikke av dehydrering, jeg spiste, spiste akkuratt det jeg ville. Det var ikke lett, ingen av desse tingene var lette, det var ikke litt lett engang. Men jeg klarte det, fy søren, jeg klarte det.

Livet altså

Inni meg er det full storm. Det blåser og river, drar og sliter. På utsiden vises ingenting. Kanskje du ser jeg skjelver litt, eller at jeg er litt fjern, men ellers, ingenting. Jeg vil gråte, sannheten er at jeg vil legge meg ned, krølle meg sammen til en ball og bare gråte. Utenpå så smiler jeg, ler kanskje til og med, men jeg vil gråte. Ting er annerledes en før, jeg fungerer mye bedre, jeg er med på mye mer. Og jeg har det i perioder bedre, bedre en for 3,4,5 år siden. Men likevel, det er så mørkt, så altoppslukende mørkt. Jeg finner ikke gleden, finner ikke livsgnisten. Jeg prøver, veldig veldig hardt, men det er så stort og tungt dette svarte, og jeg får det ikke helt til, livet altså.

 

Jeg prøver gjøre fine ting for meg selv, slik som nå i helga, da var jeg i Asker hos en veldig god venn. Det gjorde godt, langt inn i sjela godt, men det svarte, det altoppslukende svarte, det var der likevel. Om litt over en uke skal jeg til Spania, gi meg selv tid til å hente meg inn og kjenne litt varme på kroppen. Stemmene skriker nei, NEI MARIA DETTE FORTJENER DU IKKE. Jeg gjør kanskje ikke det, men jeg prøver likevel, fordi jeg vet det vil gjøre meg godt. Innerst inne. I tillegg har jeg hatt undervisning for personalet på posten, om CRPS og hvordan jeg lever med det. de syntes det var så bra at jeg fikk tilbud om å holde foredrag foran mange folk (lokalbefolkningen på biblioteket) Så i mars skal jeg det, snakke, foran mange folk om min sykdom og mitt liv. Det er ikke bra nok, sier stemmene. Det er kjempebra, sier alle de andre. Jeg velger å tro de andre, selv om det ikke er lett, så velger jeg å stå i dette og stole på de som er rundt meg.

 

Jeg vil veldig ofte gi opp. Det er vondt, vondt å sitte å føle på at du ikke makter mer. Men jeg kjemper, herregud som jeg kjemper. Jeg har bestemt meg for at dette skal bli en fin vår, at jeg skal skyve til side stemmer og helvete, at jeg skal oppleve og leve. Det er lettere sagt en gjort, og akkurat nå er det tøft bare å puste, men det må jo bli bedre snart. De sier jeg jobber hardt, at de ser det, og de sier jeg vil bli bedre. Og jeg blir ikke kastet ut herfra, jeg skal være her til jeg bli frisk nok. Håper bare jeg blir frisk nok snart. Jeg er lei av å ta opp plass her. 

Alvorlig

"Alvorlig. Spiseforstyrrelsen din er alvorlig. Du scorer høyt på alle områder av utredningen. Men det viste du vel?"

 

Hva skal jeg gjøre med denne informasjonen, hvordan skal jeg håndtere det? Er det sant? Er det sant at spiseforstyrrelsen min er alvorlig? Spiseforstyrrelsen som er som en helt hverdagslig ting, jeg ser ikke på det som en sykdom en gang. Det er bare sånn det er, sånn  det har vært de siste 10 årene. Jeg spiser jo, etter en kostplan, følger den nesten, sluntrer bare unna litt her og der. Og jeg kaster jo ikke opp hver dag en gang? I perioder ja, og noen ganger mange ganger i døgnet, men det er ikke hver dag så? Og ja jeg hater kanskje kroppen min, og har syke rutiner rundt mat og trening, men er det alvorlig?

 

Jeg vet ikke. Jeg synes ikke det er alvorlig, tror jeg. Jeg vet bare at et normalt forhold mellom meg og mat og kropp virker umulig. Jeg har vært syk så lenge jeg kan huske, og å sulte meg, kaste opp og kompensere for mat er det jeg kan best. Det er rutine. Jeg var ikke enig i at spiseforstyrrelsen min var alvorlig når den het anoreksi og jeg var nær døden fordi jeg var så tynn. Jeg kan være enig i det nå, nå når jeg ser tilbake på det. Men nå, nå er jeg normalvektig. Jeg spiser. Hvordan kan det som var alvorlig da, være alvorlig nå? Uspesifisert spiseforstyrrelse. Det er så diffust, det kan være så mye. Jeg har ikke anoreksi, for jeg er ikke tynn nok. Jeg har ikke bulimi, for jeg overspiser ikke før jeg kaster opp. Jeg har uspesifisert spiseforstyrrelse. Et trekk fra der og ett trekk fra her.

 

Jeg vet at spiseforstyrrelser kan være alvorlige selv om du er normalvektig, de fleste med en spiseforstyrrelser er normalvektige. Men likevel, hvordan kan jeg komme inn under kategorien alvorlig? Jeg føler ikke det er alvorlig, nettopp fordi det er så hverdagslig, og jeg er så vant til den. Det er vondt, for jeg vil så gjerne leve uten spiseforstyrrelsen, men jeg vet ikke hvordan. Den er hverdagen min. Den har reddet meg og vært livbøyen min så lenge. Har jeg det vanskelig så kan jeg reagere med å slutte å spise og drikke. Er jeg sulten, da kan jeg unngå å spise for å kjenne på følelsen av sult, holde kontroll med det. Jeg vet det ikke er friskt, og jeg vet jeg har en spiseforstyrrelse, men jeg er ikke vant til å tenke at det er alvorlig. Alvorlig er liksom de som må ha sonde, og ja jeg har vært veldig nært å fått det, men jeg har aldri fått det. Jeg prøver tenke at det de siste årene ikke har vært noen livsfare pga spiseforstyrrelsen, men sannheten er jo at jeg var nærere døden en jeg vil innrømme. Det er heldigvis en stund siden det har vært så ille, men sannheten er at det er det jeg lengter tilbake til, fordi det gjorde at jeg endelig følte jeg hadde kontroll på livet mitt. Så kanskje er det alvorlig, kanskje er den hverdagslige måten jeg ødelegger kroppen min med alvorlig. Men svaret er nei, jeg viste ikke det var alvorlig.

Tanker

Jeg er redd. Mye av tiden er jeg livredd. Likevel prøver jeg å leve, å fungere. Det er mye som er feil, blant annet stemmene som herjer, spiseforstyrrelsen som bestemmer og depresjonen som avliver. Jeg vil ha de vekk, jeg er lei og sliten av å ha de som del av meg. Jeg jobber hver eneste dag med å bli bedre, friskere. Men jeg har ikke fasiten, så det blir mye prøving og feiling. Behandler og personalet jobber sammen med meg, og jeg er evig takknemlig for å ha de i ryggen, de gjør prøvingen litt sikrere. Men redselen, redselen for livet, for døden og for fremtiden den henger i. Jeg går rundt og er et konstant angstvrak fordi jeg ikke vet hvordan ting vil utvikle seg. Vil jeg noen gang bli bedre? Og vil jeg faktisk bli helt frisk en dag? Jeg lurer, og jeg tviler, for når de siste 10 årene har dreid seg om sykdom, er det vanskelig å se for seg noe annet.

Nå er jeg på vei på perm, hjem for å få omsorg, gi omsorg og slappe av. Familien min er hovedgrunnen til at jeg står der jeg gjør idag. De har vært og er min største grunn til å holde ut. Jeg er så heldig som har så fine mennesker som min familie. Jeg vet at jeg alltid har de, at de alltid støtter meg, og de ser på meg som den jeg er, på tross av alvorlig sykdom. Det samme med vennene mine, som jeg også setter så enormt stor pris på. Jeg har folk som muntrer meg opp og gir meg grunn til å fortsette kampen min. Jeg er virkelig heldig. Jeg håper jeg kan gå inn i en ny uke med friskt mot, med krefter til å ha det fint. Å smile fordi jeg er glad gjør så innmari godt. Jeg har brukt nok tid på å være trist, og selv om depresjonen prøver låse meg fast i det triste, jobber jeg for å få flere gode glade øyeblikk.

Hva om jeg gjør som hodet sier?

Jeg fungerer, det går jo så fint. Men bak fasaden, der gråter jeg. Bak masken jeg viser alle er det svart. Julen gikk ok. Jeg var hjemme både jul og nyttår, med en pause på valen i mellomtiden. Det gikk, jeg kan ikke si bra, men det gikk. Jeg hadde det fint, misforstå meg rett, det var bare mye vondt også. Jeg blir sliten av bare en dag hjemme, jeg tåler nesten ingenting av aktivitet før jeg må sove noen timer. Ting tar rett og slett alle kreftene jeg har. Og det er fullt opp av ting. Leilighetstrening, reising, kjøretimer, øving til teorien, reise hjem, og enda mer. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg og hva jeg skal si. For dette går i hundre kilometer i timen rett inn i fjellveggen.

 

Jeg har håndtert julen med rennende blod og sting i huden. Ikke den beste metoden, men den metoden jeg brukte på å overleve. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere meg selv. For hvordan håndterer du en kropp på randen til sammenbrudd. Forsiktig? Eller bare fortsetter du i samme farten, rett inn i fjellveggen? Jeg vil være ærlig, snakke om følelsene mine, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg klarer ikke sette a i sammen med b for å lage et ord. Ordene stokker seg inni meg og jeg klarer ikke si noe ut  høyt. Kanskje fordi det da blir mer virkelig, jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg er sliten, og at dette klarer jeg ikke selv. Behandler sier jeg ikke må bygge opp så mange vegger rundt meg selv, men det er det jeg gjør, livredd for å gjøre eller si noe feil.

 

Jeg jobber hardere en noen gang. Jeg har så mye fint fremover som jeg ser frem til, og jeg jobber for at det skal bli best mulig. Jeg skulle bare ønske jeg hadde fasiten, at jeg viste hva jeg skulle gjøre. For jeg kaver rundt i blinde. Det gjør vondt å våkne opp hver dag til et hode som ikke vil følge med. Til stemmer som skriker og tanker som prøver drepe. Jeg vil så gjerne bare ha det bedre, være frisk. I dag har jeg farget håret i regnbuefarger og om 2 uker skal jeg til Asker for å besøke ei venninne, fine ting, gode ting, ting jeg vil fylle livet mitt med. Jeg må bare stå i denne stormen så vil det kanskje lette litt? Jeg håper det. 

bakoverskritt

Maten, maten som skal inn og ikke ut. Maten, som alle trenger for å holde energien og kroppen oppe. Maten, som du ikke lenger vil forholde deg til, for å ikke tenke på det er det letteste. Bulimi, anoreksi, ednos, jeg vet ikke hva jeg har, jeg vet ikke hva jeg skal kalle spiseforstyrrelsen min lenger. For jeg har trekk fra alle kanter. Jeg spiser ikke, med mindre jeg må. Jeg kaster opp, så snart jeg får muligheten. Jeg gruer meg til jul, fordi den inneholder mye mat, mat som jeg bør beholde for å holde energien oppe i julen. Jeg gledet meg til jul når jeg var inni en god periode, nå, nå er alt svart igjen.

 

Jeg sitter på ferja og skriver, siste båt var gått så da ble det ferjetur på meg sent en lørdags kveld. Jeg klarte ikke være hjemme lenger, selv med store pauser både på dagen idag og igår gikk det ikke lenger. Jeg er for sliten, for dårlig. Jeg har presset meg selv og pushet til det umulige. Jeg har ikke orket å tenke og føle på alt som har kommet snikende, på nedturene som var uunngåelig. Jeg gråter ikke, men jeg har så sterk angst at jeg sitter og rister og hikster. Det er bare ikke greit å være meg, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare reise meg igjen, hvorfor er det forventet at jeg skal reise meg på nytt og på nytt. Jeg vil ikke dette, jeg vil bare være frisk. Er det virkelig så mye å be om?

 

Jul, jul som er så fantastisk. Med familiebesøk og tid sammen med de jeg elsker over alt på jord. Julen som jeg elsket. Hvorfor kan den ikke bare være fin, for en gangs skyld. I fjord var en okei jul, jeg var sliten og jeg ble kjempedårlig i etterkant, men selve julen var fin. Nå er jeg redd, redd det blir en jul der jeg ikke orker stort. Jeg er uttappet, kroppen har fått alt for lite næring den siste tiden. Sist uke prøvde vi oss uten fastvakt etter måltidene, og i en uke kastet jeg opp alt jeg fikk i meg. Nå er vi tilbake til fastvakt ordningen, men jeg får ikke i meg så mye mat likevel. ?Du plukker jo bare i maten? Ja, jeg gjør kanskje det, men jeg føler jeg spiser hele verden og litt til.

 

Det var ikke meningen at jeg skulle få ha en lang god periode, jeg skjønner det nå. Det var så godt når jeg kunne gå en dag uten å konstant ha angst, det var så god å kjenne på små gleder. Jeg er sliten av å være syk, jeg er sliten av å ikke engang kunne være hjemme noen dager. For jeg vil så mye, jeg vil reise, jeg vil oppleve. Jeg vil ikke være innlagt, dette er den 4 jula som inneliggende pasient. 3 år har gått siden jeg ble akuttinnlagt, 3 år, det er lenge. Jeg vet ikke hvor mye lenger jeg blir værende på posten, jeg vet ikke hva behandlere og personal tenker om det. Jeg vil ut, samtidig som jeg ser at, nei det går ikke så bra ute. Så jeg håper de fortsetter å gi meg tid. Jeg ønsker så sterkt å være friskere når jeg blir utskreven, at jeg reiser til leiligheten min med et friskere hode og verktøy til å takle det vonde. 

Støvsuger som drar bort gleden

Jeg gjør mye, jeg vil mye, men inni meg der er det fullt kaos. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på dette, dette vonde som drar og sliter i meg, samtidig som jeg prøver ha det bra. Angsten gjør at jeg ikke får puste, angsten for maten som går inn, treningen som jeg ikke alltid får tid til, menneskene jeg må møte. Jeg vil så gjerne ha det bra, jeg gjør alt jeg kan for at det skal være bra, men så blir det ikke bra likevel. Depresjonen er som en støvsuger som drar all gleden bort fra meg. Jeg får høre at jeg ikke fortjener ha det bra, jeg fortjener all dritten som blir lagt til på lasset over vonde ting i livet mitt. Jeg vil gråte, men det er månedsvis siden sist jeg gjorde det. Jeg er tom, tom men full av vonde følelser. Hva er poenget? Egentlig?

 

Hvorfor må jeg kjenne på følelsene av at jeg vil gi opp. Hvorfor kan ikke det gode vedvare. Hvorfor skal jeg måtte høre stemmer som forteller meg hvor ubrukelig og fæl jeg er. Jeg sa aldri at jeg ville dette, jeg ville bare ha et greit liv, være normal. Jeg er lei av å være innlagt, av å være syk. JEG VIL IKKE VÆRE SYK. Jeg fryser så mye at jeg skjelver, men jeg tar ikke et teppe over meg, for jeg fortjener det jo ikke, jeg har jo spist idag. Det er jo måte på hvor mye jeg skal være snill med kroppen. Det er jo ikke sånn det skal være, jeg mener jo at alle andre skal ha det bra, så hvorfor ikke meg? Jeg vet ikke.

 

?Du fortjener alt det beste i verden? sier ei til meg ofte. Men nei, ingen andre får høre grunnen til at jeg ikke fortjener ha det bra, og hadde de hørt de hadde de vært enig med meg, tror jeg. Jeg vil ikke ta plass, og jeg tar plass. Jeg tar opp en seng i psykiatrien som noen andre kunne ha bruk for. Jeg tar opp en plass i bofelleskapet jeg bor i, jeg tar opp en plass i verden, en plass noen andre kunne fått. Jeg vet folk er glade i meg, men hadde jeg forsvunnet så hadde de sluppet å være glade i meg. Det er tøft, vanskelig å kjempe og holde håpet oppe. Håpet forsvant for så lenge siden, og å kjempe virker umulig uten. Jeg vet ikke hva jeg kjemper for lenger. For finns det egentlig et liv der fremme som det er verdt å kjempe for? Jeg håper jo det, jeg gjør det. Det er bare så vanskelig å se fremover. 

vondtbra

Jeg vet ikke helt om det er lov å si det, at det ikke går kjempebra. Jeg vet ikke om jeg får lov til å bli dårlig igjen når jeg har hatt det bedre. Jeg vet ikke om det er sant at jeg er alvorlig deprimert selv om tester og alt tilsier det, for det er ikke lov. Jeg får ikke lov, jeg må bare si det går bra. Og det har gått fint i det siste, det har jo det. Bare at fint og bra hos meg, er ikke som om friske mennesker skulle hatt det bra, de hadde hatt det forferdelig om de hadde hatt min versjon av bra. Så jeg vet ikke, er det egentlig lov å si at nå har jeg det veldig vondt?

 

Angsten er lammende, jeg er kvalm og skjelven og vil helst trekke meg tilbake for meg selv. Stemmene roper at jeg må spise mindre, så jeg planlegger å spise mindre, selv om det ikke er bra, selv om jeg egentlig vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Men uansett hvor lyst jeg har klarer jeg ikke snu tankene og handlingene, de er der alltid, uansett. Depresjonene har klørne sine godt grabbet rundt meg, og jeg er trist, selv om jeg smiler og kan glede meg over noe er jeg trist. Alt dette og enda mer er der hele tiden, og det drar meg ned ned ned. Jeg vil ignorere selvmordstankene, jeg vil ikke at de skal være der. Men likevel lyser de opp og tiltrekker meg med løsningen som skal ordne alt. I morgen er jeg en måned skadefri, det også føles feil, jeg må jo ødelegge kroppen min, de sier det, og jeg føler det.

 

Jeg har det bedre, jeg er mer glad, jeg orker litt mer, jeg føler for å være sosial i stede for å bare sitte for meg selv. Men det syke ligger og ulmer, og spyr ut ideer og tanker. Jeg vil jo egentlig ikke dø, ikke nå, men jeg er så sliten, så umåtelig sliten, og jeg vil så gjerne bare få litt fred. Fred fra vonde tanker, fred fra stemmene jeg hører. For hva er egentlig poenget, jeg føler jeg lider meg gjennom noe som ikke bli bedre. Eller det blir bedre, men det blir ikke bra. Og jeg trenger ha det bra, bra som i at jeg ikke begynner å planlegge hvordan jeg skal ta livet mitt bare jeg har vært sosial en dag og er sliten. Bra som i at jeg slipper kaste opp all mat jeg får sjansen til å kaste opp. Bra som i at jeg ikke daglig kjemper en kamp om å holde fasaden. På gode dager ser jeg lyset i enden av tunnelen, jeg tenker at det kanskje kan bli bra, mens andre dager er alt bekmørkt og jeg vil bare ligge under dyna til det går over. jeg trenger flere gode dager. Jeg trenger lyset i enden av tunnelen. Kan jeg få bli frisk snart?

Ta julen tilbake

Vi nærmer oss jul med stormskritt. Jul er virkelig den tiden av året jeg liker mest. Jeg elsker å bake julekjeks, pynte til jul, høre på julemusikk og bare nyte å ha en så god familie som jeg har. I fjor bestemte jeg meg for å ta julen tilbake til slik den var før jeg ble syk. For alt for mange av de forgående juledagene var så innhyllet i sykdom at jeg ikke hadde noen som helst glede av de. Jul var den tiden av året jeg hatet mest fordi alle var så glade, og jeg, jeg var ikke glad. i fjor begynte jeg å høre på julemusikk i begynnelsen av oktober, for å mentalt forberede meg til julen. Og ja, julen ble bra, til tross for sykdom. I år kjenner jeg bare jeg gleder meg, jeg er nesten ferdig med alle julegavene, og skal bare kose meg med baking og kos i desember.

 

Det vanskeligste med julen nå er maten. For det er omtrent bare mat jeg egentlig ikke får lov av spiseforstyrrelsen å spise. Det er mat og kos ørten dager i strekk. Jeg er kommet til det stadiet nå at jeg vil virkelig bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Jeg spiser og jeg prøver å ikke kaste opp, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det helt, og hvordan jeg skal få bort alle tankene om mat og kropp. For hva en jeg gjør, og uansett hvor mye jeg prøver skyve det bort, så er spiseforstyrrelsen der alltid. Den hjemsøker meg i tanker og drømmer, og jeg er redd det alltid skal være slik. Jeg har brukt ti år på å være redd mat og kalorier, ti år på å spise begrenset og hate kroppen min, uansett vekt. Jeg ser meg i speilet og alt jeg klarer se er hvor mye fett jeg har på kroppen. Jeg får dagene mine ødelagt av speilbildet mitt, og er hele tiden livredd for at folk skal synes jeg er ekkel fordi kroppen min er så stor. Jeg går rundt og tenker at alle sikkert tenker jeg spiser for mye og usunt.

 

Jeg vet bare at det er ikke verdt det lenger. Å hate seg selv når du egentlig er helt normal. For jeg hater virkelig meg selv, og det gjør så vondt. Kan ikke jeg få være god nok som jeg er? Jeg vet jo at jeg ikke tenker noe over hva andre spiser eller hva de veier, jeg synes alle andre er nydelige uansett. Så kanskje jeg skal begynne å høre på alle komplimentene jeg får, og ta de til meg. At jeg er fin, at jeg er en god person, at jeg er god nok som jeg er. ?Du har en så fin personlighet, og du skaper en så god stemning når du er ute? sa ei til meg tidligere idag. ?Du er så fin? tenk å ta det til seg da, og ikke bare skyve det bort. Jeg må bli flinkere på det, å stole på det fine andre sier om meg er sant.

 

I år skal julen bli fin, det tror jeg faktisk på. Jeg skal dekorere leiligheten min med juletre og julepynt, rommet mitt på sykehuset skal pyntes opp og jeg, jeg skal gå i julegenseren min. Jeg skal gjøre som i fjor å ta julen tilbake, for sykdom skal ikke få ødelegge. 

Opptur

Noen ganger må du gjennom helvete før du får oppleve solen igjen. Denne gangen var det slik. Jeg var i min største nedtur på mange mange måneder, kanskje år. Der jeg bare ville bort og ikke var til å stole på for ønske om å forsvinne var større en noe. Nå går det bra. Jeg smiler fordi ting er fint. Jeg reiser til venner og har faktisk overskudd til det. Livet gir mer mening, jeg får lyst å kjempe for å ha det fint i fremtiden, for jeg ser det går an. Jeg tror en fin ny blanding av medisiner står bak, for ny antipsykotika dempet stemmene mine betraktelig. Og enten så fungerer antidepressiva, eller så har jeg det bare bedre, ikke godt å si. Ikke at jeg egentlig bryr meg, jeg er bare så veldig takknemlig for å endelig ha det så bra at jeg kan si det går bra. Jeg har vonde dager, jeg er jo tross alt fortsatt syk. Men de gode dagene veier opp for de vonde, og jeg ser et lys der fremme. Det er ikke bare mørkt og skummelt.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til de følelsene jeg føler på nå. Jeg er vant til å gråte meg i søvn eller sitte stille og bare holde pusten. Nå sover jeg godt og har mest lyst til å være sosial. Det er godt, men uvant. Jeg kjenner at det faktisk kan være fint å leve også, fordi det er mer godt en vondt nå. Takknemlig, så takknemlig! Håper bare dette kan vare, at det ikke bare er et lite glimt som vil bli vondt igjen. Å kunne glede seg over ting, å ikke bare ha det vondt, det gjør så godt at jeg har ikke ord. 

Skjønner du?

Jeg angrer ikke, ikke på at jeg besøkte deg.

Men likevel, likevel vil jeg bare forsvinne.

Litt.

Være med meg selv i min egen boble.

Alene.

Skjønner du?

Mørkelagt

Det gikk opp igjen, jeg kavet meg opp fra det mørkeste mørke. Jeg var så takknemlig, det var jo bedre igjen, jeg innså at jeg kunne bli bedre igjen. Så falt jeg, på nytt. Jeg vet ikke om det kommer til å bli nøyaktig like ille, men det er på god vei. Jeg er redd, redd dette er fremtiden. Noe vondt, svart og bunnløst sorgfullt. Jeg orker det ikke, jeg klarer ikke være syk, jeg klarer ikke ha det så vondt som dette lenger. Dette er slik det har vært når det har vært kritisk tidligere, når jeg ikke har kontroll. Jeg tror jeg har kontroll nå, jeg har lært måter å håndtere på. Men det er tøft, og skadetrangen presser på. Og jeg vet ikke, forblir det vanskelig fordi jeg står på ny antidepressiva og det kan gjøre det verre. Eller bør jeg øke opp, at den kan gjøre det bedre. Hva er rett å gjøre?

Det er ikke godt å puste når du føler du skal kveles av angst. Det er ikke godt å være Maria når alt i deg ønsker å forsvinne. Jeg ønsker bare å bli frisk, mer en noe i hele verden ønsker jeg å bli frisk. Jeg har vært syk så lenge, jeg burde få slippe mer. Jeg jobber og jobber men jeg føler jeg aldri oppnår noe. Jeg har bedre perioder og da føler jeg jeg klarer det, å kjempe, for selv om det også da er virkelig vanskelig ser jeg håp. Men så kommer nedturene. Sterke og svarte og river bort alt håp. For hva om jeg må leve med at det er slik. De sier det er en sjanse for det, at jeg må lære meg å takle det, å leve med det. Hvertfall noen av symptomene mine. Men hva om det er så sterke symptomer at de ikke kan leves med? Hva om? Jeg vil jo egentlig leve, bare ikke slik, ikke med denne altoppslukende smerten. Jeg vil leve og oppleve normale gleder. Jeg vil leve og ha normale nedturer. Jeg vil leve et normalt liv, jeg vil ikke ha en alvorlig depresjon hengende over meg, jeg vil ikke kalles psykotisk. Jeg vil bare ikke være syk, jeg vil være der for de rundt og jeg vil være den jeg er skapt for å være. Ikke en brukket og ødelagt versjon av meg selv.

Jeg gråt når jeg kom hjem idag, for jeg skulle så ønske at jeg hadde hatt det bedre på besøk i går og idag. Jeg gråt fordi jeg har planer imorgen jeg egentlig har sett frem til, men som jeg er redd skal overskygges av dette svarte. Jeg gjør ting, jeg reiser, jeg opplever, men det føles halvveis. Ikke fordi jeg ikke gjør det med hele meg, men fordi en del av meg bare har lyst å gjemme meg på et rom å gråte. Jeg ønsket så sterkt at jeg skal kunne bidra med noe, om bare et smil. Og jeg prøver, og stort sett klarer jeg det, men det er likevel svart, og det sliter meg ut. At det er svart når jeg smiler. At ting ikke er så ekte som jeg vil det skal være

Lille trille

Mange setter spørsmålstegn med medisineringen i psykiatrien. Jeg er en av dem, etter å ha prøvd ut mye, og blitt til tider helt neddopet. Noen mener nok det var nødvendig, med tanke på hvor syk jeg var, men å ikke klare formulere setninger og nesten ikke klare prate, det er jo ikke menneskelig. Igår fikk jeg en ny opplevelse med medisiner, eller rettere sagt medisinblandinger. Jeg økte opp den ene av antipsykotikaene mine på formiddagen og fikk en ny antidepressiva på kvelden. En time etter jeg hadde tatt medisinene mine skulle jeg inn på kontoret for å ta resten av medisinene mine. Jeg syntes kroppen var veldig tung og rar, men jeg reagerte ikke før jeg var komt inn på kontoret og følte jeg skulle besvime. Jeg satte meg ned, og hodet mitt bare falt til siden. Jeg småbesvimte (tror jeg) gjentatte ganger, jeg falt hvertfall inn og ut av bevissthet, og noen satt og holdt meg oppe. Vakthavende lege ble tilkalt, og blodtrykk og puls ble målt. Blodtrykket var noen å 50 over 30, altså fryktelig lavt, og pulsen var også lav. Legen kom, og selv om jeg nesten ikke klarte snakke og ikke var helt til stede, så snakket han og sa det var nok pga medisinendringer. Tre stk støttet meg inn på rommet, og jeg falt i søvn.

 

Mamma sier gift, at det ikke er bra at jeg står på så mange medisiner. Legene sier antidepressiva og antipsykotika, at kroppen min trenger det. Jeg vet ikke, hva er riktig? Skal jeg slutte med medisiner og bli sykere, bare fordi jeg får bivirkninger. Jeg har vært enig i å ikke stå på antidepressiva, for det har aldri hjulpet meg. Men når depresjonen har vært så intens så lenge er jeg villig til å prøve alt. For jeg orker bare ikke ha det slik. Jeg har stått på tosifrede tall med medisiner, fått i meg så mye at jeg ikke lenger var Maria. Det var helt fryktelig, men jeg viste ikke hva de puttet i meg, og helt ærlig så brydde jeg meg ikke for verden var svart og grå og jeg viste ikke forskjell på opp og ned. Nå står jeg på 3 antipsykotika + antidepressiva og smertestillende (og 4-5 behovsmedisiner). Ja og pluss en hel haug med vitaminer og andre ting som kropper tydeligvis trenger. Fem, fem medisiner. Fem kunstig fremstilt bedring i tablettform, som jeg inntar hver dag for å ikke være så syk som jeg egentlig er. Og så kommer spørsmålet, er det bra for meg? Jeg mener ja, fordi jeg vet hva det gjør med meg å være uten de. Men jeg vet også at smertestillende gjør meg så kvalm at det er vanskelig å spise, på toppen av en spiseforstyrrelse. Jeg vet at antipsykotika gir meg en haug med bivirkninger. Jeg vet at i går ble en skremmende opplevelse pga medisiner. Jeg vet at for ca en måned siden var jeg virkelig kjempesyk fordi jeg sluttet på en medisin. Og når jeg sluttet på den medisinen gikk jeg gjennom en slags avrusning, for kroppen min var så vandt til medisinen at den klarte seg ikke uten. Jeg har hatt skremmende opplevelser med ulike smertestillende og antidepressiva jeg har prøvd tidligere, med ulike skumle bivirkninger. Så ja, en må være obs på hva en putter i seg, og ALLTID gjøre ting i samsvar med lege. For både å starte å slutte på medisiner kan være farlig for kroppen om det ikke gjøres riktig. Det både vet jeg og har jeg erfart. 

Tomt rundt og fullt på innsiden

Et tomt rom. Tømt for alt som var Maria. Det eneste jeg har igjen er tegningene mine, jeg kan jo ikke skade meg med dem, med mindre de er redde for papirkutt. Jeg er redd. Er det tilbake hit jeg har komt. Til fastvakt og strippet rom? Jeg lovde meg selv at sist gang var siste gang det skulle skje. Jeg skulle ikke falle så dypt igjen, og jeg skulle hvertfall ikke vise det. men nå er jeg her, midt i mitt eget helvete. Midt i et rom fullt av ingenting.

 

Det har vært vanskelig lenge, som i vanskeligere en jeg kan takle. Men jeg har håndtert det med å gjøre ting, med å ikke ta meg tid til å tenke på hvordan jeg har det. Men så plutselig sa det stopp, jeg sluttet å spise og drikke, jeg viste ikke hvordan jeg ellers skulle takle det. Så skadet jeg meg, for første gang på nesten to år. Jeg gråt og gråt etterpå, for jeg følte og føler meg totalt mislykket som gjorde det. To dager på rad, ned for å sy sammen huden. Så ble det enda verre, når du var overbevist om at ingen kunne overleve noe som var verre en det som var. Fastvakt, noen som sitter og ser på meg og passer på meg. Så tok de rommet mitt, tok bort alt som var knuselig, alt som kunne lages løkke med, alt som på en eller annen kreativ måte kunne ført til at jeg skadet meg. Og jeg hater det, rommet mitt, som var fint, som var mitt. Nå er det ikke mitt lenger, nå er det fremmed.

 

Nå kjenner jeg at jeg ikke klarer tanken på å spise igjen. For jeg har ingenting å fysisk skade huden med, ingenting å gjøre kroppen min noe med. Og det gjør så vondt at for å overleve må jeg gjøre meg noe. Jeg er så redd. De passer på meg, men da skriker stemmene at de skal drepe meg. Da skal de ta over og torturere. Det er ikke ok å hele døgnet bli truet, skreket til, og alt alle kan respondere med er at det ikke er ekte. For meg er det ekte, mer en ekte. De står jo foran meg og roper, jeg skjønner jo ikke hvordan de andre ikke kan høre det? Hvordan jeg skal overleve dette helvete, det skjønner jeg ikke. Nå har jeg ikke noe valg, så jeg velger den eneste løsningen jeg har igjen, med å slutte å spise og drikke. 

Å leve

Noen ganger må du bare leve, på tross av alt. Noen ganger må du bare ikke høre på stemmene som vil ha deg død, og leve selv om folk er bekymra for deg. Jeg trenger å få positive innputt, å møte gode mennesker, å være sammen med de jeg er glad i. Jeg trenger å reise, å oppleve andre ting en institusjonstilværelsen. Jeg reiste på perm på fredag. Behandler var bekymret for meg. Vi har begynt med utredning og jeg scoret veldig høyt på suicidalitet og depresjon. To ting jeg helst ikke vil forholde meg til. Depresjonen har vært der og stort sett vært alvorlig siden jeg begynte å bli deprimert som 13 åring. Og at jeg er suicidal er bare ikke greit. For jeg ønsker jo å ville leve, jeg får det bare ikke til. Behandler var mest bekymret for meg fordi jeg skulle ut å reise alene. Jeg kunne jo besvime på fly, flyplassen eller toget, og hun var bekymret for om jeg kom til å få i meg nok mat/drikke og om jeg kom til å kaste opp. Jeg lovde å være snill mot meg selv, spise nok og ikke kaste opp. Det var og er vanskelig, men jeg jobber med det og det har gått fint så langt. Det er noe med at når jeg vil noen nok, så klarer jeg skyve til siden alle dårlige mestringsstrategier og bare være til. 

 

Nå er jeg i Asker på besøk hos ei venninne. Det er sykt hyggelig, og det var så godt å reise igjen, å få komme seg vekk og ikke minst å få besøke en så fantastisk person. Det gjør godt å vite at noen blir glad fordi jeg er meg og fordi jeg kommer på besøk. Det er så godt å vite at for noen så er jeg god nok som jeg er. For jeg har opplevd så mange ganger å ikke være god nok, å føle at jeg ikke strekker til. Folk kuttet meg ut av livene sine fordi jeg var syk, og jeg var bare ikke god nok som jeg var. Men akkurat nå føler jeg at jeg er det, og det er godt.

 

Å leve ble vanskelig når jeg ble syk. Å leve var ikke lenger førsteprioriteten, det var å overleve. Og å bare overleve er ikke et liv, å gå fra innleggelse til innleggelse, samtale til samtale, uten å gjøre noe som fyller på de positive lagrene, det er ikke godt i lengden. For jeg trenger positive innputt for å bli bedre. Jeg trenger de selv om jeg nesten er for dårlig til å oppleve dem. Derfor er jeg så glad jeg har en behandler som forstår at jeg trenger komme meg ut og frem, at så lenge det er forsvarlig så må jeg få lov. Selv om det noen ganger er på grensa til forsvarlig. Men slik som nå så klarer jeg jo ta ansvar og ta vare på meg selv, slik at jeg skal få oppleve disse positive tingene. Og disse positive tingene, de gir meg energi når jeg nesten ikke har energi til å puste. 

 

 

 

Tanker om CRPS

Nervesmerter. De sterkeste du kan tenke deg. Noen som topper skalaen for smerte. Du tror ikke du kommer til å måtte oppleve de, det er ikke en tanke som slår deg, i hvertfall ikke som 13 åring. Likevel var det det jeg måtte oppleve og dermed tåle og tolerere. Blant legene skulle smertene forties. Å ikke snakke om de skulle gjøre at hjernen min glemte det. Greit nok at jeg var et barn, men selv barn kan ikke late som og glemme smerter som er sterkere en en fødsel, du kan ikke glemme smertene som eksploderer fordi du skal lære deg å være borti en oversensitiv og skadet fot.  Nå er det 7,5 år siden. Jeg har blitt voksen, eller voksnere. Mye voksnere en de fleste andre på min alder på grunn av alt jeg har vært gjennom. Jeg har lært meg at leger ikke er synonymt med hjelp. Jeg har lært at smerter ikke alltid går bort. Jeg har lært at usynlig kronisk smerte er umulig å forholde seg til. Jeg har prøvd å lært meg at jeg skal leve resten av livet mitt med CRPS.

 

Uføresøknaden er sendt. Jeg som var så skoleflink og elsket å være i praksis. Jeg som har drømt om jordmorutdannelse siden jeg var 9. Jeg vet den kan reverseres, at om jeg blir friskere psykisk og fysisk kan jeg begynne å studere igjen. Men jeg er 21 år og har ikke en gang fullført vidergående. Jeg har vært syk lenger en jeg har vært frisk. Jeg har hatt smerter i mer en 1/3 av livet mitt. Jeg skulle så mye, jeg hadde så mange planer. Jeg hadde omtrent ikke hørt om NAV. Og nå har pengene mine kommet fra NAV de siste 3 årene. Og uføresøknaden er sendt. Det føles så feil, at jeg har søkt om å bli ufør. For jeg skulle jo bli jordmor. Det føles så feil å motta penger når jeg ikke kan gi noe tilbake. Jeg kunne gjort hva som helst for å være frisk nok til å jobbe, til å studere, til å gjøre det som er normalt. Til å ha et helt A4 liv. Selv om jeg bare gikk i 8 klasse når jeg fikk CRPS så savner jeg skolen før det. Jeg savner det halvåret på ungdomsskolen som var tilnærmet normalt. Der jeg deltok i gym, skrev stiler og tok prøver. Der jeg var med venner og hadde det ok. Jeg savner å kunne gå en tur uten å måtte sitte stille for å hente meg inn igjen etterpå. Jeg savner å ikke ha vondt.

 

Smertene er der hele døgnet. Nå har jeg vært inni en god periode lenge. I mai hadde jeg veldig store smerter, så store at jeg begynte å tro medisinene var sluttet å fungere. Heldigvis gikk det over, og jeg er tilbake til å bare ha vondt. Men det er vondt å bare ha vondt også. Å hele tiden kjenne at noe er galt. Å føle kroppen står i brann, å trakke på en fot som føles ødelagt. Jeg lengter etter at noen lurer på hvordan det går med smertene, for det er ingen som hverken spør eller tenker på det lenger. For jeg går jo ikke på krykker. Det er ikke åpenbart at jeg har vondt hele tiden, og jeg klager jo ikke. Men jeg savner at noen ser, at noen spør. For det er tøft å være alene om å hele tiden kjenne på smerter. Om jeg først sier jeg har vondt så er det likevel ingen som forstår det. Ingen skjønner CRPS, ingen forstår brennende, verkende smerter. Ingen forstå at Maria, som både trener, danser og går på turer, EGENTLIG har skikkelig vondt, HELE tiden. Behovet for at folk skal forstå er ikke noe mindre nå en når jeg var sengeliggende. For nå prøver jeg å leve, på tross av smerter.

 

Jeg er redd for at uansett hvor frisk jeg vil jobbe meg fra depresjonen vil den alltid innhente meg på nytt. Jeg er redd for at uansett hvor lenge jeg forblir innlagt vil aldri psykosen forsvinne, fordi hodet mitt er for ødelagt av blant annet traumer både fra selve ulykken og behandlingen i ettertid. Det er tøft å slite så mye psykisk når du har fysiske smerter i tillegg. Selv om de er mye av grunnen til at jeg er her jeg er, lager de tilleggsproblem. Jeg lever hver dag i smerte, halve kroppen min står i brann. Jeg er like fullt ut Maria, jeg er ikke CRPS, jeg har det, og jeg prøver at det ikke skal ta over livet mitt. Men det er tøft, det er tøft å stå i en kamp du vet vil vare for alltid. 

Kan jeg?

Jeg husker ikke helt hva som har skjedd de siste ukene. Jeg vet de har vært tøffe og jeg vet jeg har vært dårlig, men jeg har dissosiert en del og visket bort resten. Stemmene er sinte, jeg gjør for mye og for lite. Jeg er for ærlig og for lite på deres side. Jeg skader meg ikke og jeg har ikke en gang prøvd å ta livet mitt på en stund. Jeg våknet opp en dag av at jeg hadde et tau rundt halsen, jeg vet ikke hvordan jeg havnet der, men jeg våknet av det tidlig en morgen. Mest sannsynlig har jeg drømt det og videre tenkt det var en god ide. Jeg drømmer ofte om at jeg må dø eller at jeg skader meg, og det skremmer meg, at det er der når jeg sover også. Maten går rett vest, jeg har nevnt det, de har sagt det. Det vises ikke så godt for de rundt for jeg skjuler både at jeg ikke spiser nok og at jeg kaster opp. Og at jeg trener er jo normalt. Men det går ikke bra. Vi må jobbe med det sa jeg. Å reise et annet sted ble nevnt, å få hjelp fra noen som er spesialister. Men tørr jeg det, å få hjelp for det som holder meg i live, å fjerne livbøyen min. Jeg vet ikke. Og å få hjelp et annet sted vil si at jeg ikke får hjelp til resten av problemene mine. Men jeg tror jeg må få hjelp til det som kom først, først. Jeg er bare redd.

 

Kan jeg egentlig bli frisk? Kan jeg? For jeg har vært syk så lenge, og det er så mange som har sagt jeg ikke kan bli det, og bare jeg er så redd. For hva om jeg kjemper for ingenting? Hva om jeg kjemper for en fremtid så svart at jeg ikke vil være i stand til å leve den? Jeg tok en tatovering for håp i dag, for jeg leter alltid etter det håpet. Alle sier jeg må holde fast i det, sannheten er at jeg må finne det. Men jeg leter og jeg gir ikke opp. Selv om jeg vil, selv om alt i meg vil, så gir jeg ikke opp. For jeg vet hva de rundt meg betyr for meg, så om jeg bare betyr en liten brøkdel av det for de, så kan jeg ikke forsvinne. 

Maskeknuser

Lynnedslag fra blå himmel

En stemme som ikke vil forsvinne

Noe bare du hører

som burde forsvinne

Men som blir

 

Smilet som blir en maske

En maske uten sprekk

Før den knuses i tusen biter

og vannet vasker den vekk

 

Jeg står og ser på deg fra siden

Gjennom speilet er vi like

Du og jeg

Du og jeg og alle

alle tre

De som ikke skulle vært der

Maskeknuserene 

Et lite lys i mørket

"Kanskje kan antidepresivaen du står på ha helt feil effekt og gjøre at hodet ditt aktiveres og du blir mer psykotisk"

Jeg tenkte at ja, kanskje, men jeg trodde jo bare at ting var virkelig ille og at det ikke fantes noen god forklaring. De siste månedene har vært så styrt av stemmer at det har vært veldig vanskelig å være meg, mye mer en vanlig. For når du går hele dagen og får høre at du må dø, for så å få det pøst inn i deg hele natten gjennom mareritt, så blir du ganske sliten, av å kjempe imot og av å late som for alle andre. Katastrofetankene som kommer av det de sier til deg, det du tror de kan gjøre mot de du er glad i. Jeg har vært så redd, og jeg har ønsket så sterkt å forsvinne. Det er vondere en noen fysisk smerte noen gang kan bli. Følelsen av at alt det vonde i verden holder på å skje sammtidig. Men så begynte jeg å trappe ned på antidepresivaen sist uke, og de siste dagene har vært overraskende stille. Liksom, stemmene sier hva jeg skal gjøre å si, og de kommenterer hva jeg skal gjøre, men det er ikke et evig mas om alt det fæle som kommer til å skje pga meg. De er roligere. Jeg våger ikke feire, jeg våger ikke rope hurra enda, men jeg prøver nyte det så mye jeg kan.

Nå har jeg vært hjemme noen dager, tilbragt mye kvalitetstid med bestevenn som er hjemme å snur, og skal fortsette å være med fine folk de neste dagene. Jeg planlegger masse gode ting som skal skje de neste ukene og månedene, jeg gjør alt for å finne lyspunkt, for å holde ut og for å ikke falle tilbake til et kritisk punkt der jeg er nær døden igjen. Jeg har vært der alt for mange ganger de årene jeg har vært syk, og nå håper jeg det er slutt. Jeg kjenner at det er mye som er veldig vanskelig, men jeg håndterer ting på en helt annen måte, og jeg kjemper. Sammen med Valen skal jeg kjempe meg ut av dette, det må jeg!

Jeg har vært veldig oppgitt og lei, spesielt av det å være syk. Det å se ting forsvinne, mennesker forsvinne og alt du en gang var forsvinne, gjør noe med deg. Jeg skulle ønske det bare var å bestemme seg for å bli frisk så ble du det, at det ikke tok så forferdelig lang tid. For jeg har vært syk halve livet mitt, og nå trenger jeg se at ting går på frem, ikke bare forsvinner i dårlige dager og perioder. For selv om jeg vet at de vonde dagene vil bli bedre, så vet jeg at det som er bedre fortsatt ikke er bra, og det føles ikke bra å leve i et mellomstadiet der du bare venter på noe. For jeg venter bare på å bli frisk, å ta fatt på livet igjen. Selv om jeg prøver nå, å leve, så blir det litt begrenset og det er trist. Jeg er sliten og jeg bærer på mye vondt selv når det lyser litt der lenger fremme. Men det er mye bedre en bare mørke. Nå er det mørke med et lite lys, og det gir håp.

Levende skrekkfilm

Dette kom til en fortvilet kveld der jeg ikke viste hvordan jeg kunne få sagt at nå er det for vanskelig for meg, igjen. Det har dessverre vært mange av de, ting går ikke akkurat som jeg vil de skal gå. Ordene mine er alt jeg har, og når jeg ikke finner de til å forklare blir håpløsheten enda større. I tillegg har jeg ikke snakket med behandler på snart to måneder pga ferie, så psykoseverden har fått lov til å utvikle seg og formere seg uforstyrret. Sannheten er brutal, min virkelighet er brutal, dette er brutalt. For det er sannheten, og sannheten har jeg ikke turt å si på veldig veldig lenge.

 

Hvor ærlig skal du være om følelsene dine? Hvor ærlig skal du være når angsten river deg i filler og du bare vil dø, virkelig vil dø. Skal du si det? At nå dør jeg, tror jeg. At om jeg ikke får det bedre snart, tar jeg det tauet og gjør meg noe. Jeg kan jo ikke si det? Ikke når det er andre som virkelig har det vanskelig. For hvem er jeg? Jeg vil jo bare dø, det er jo ikke så ille, for jeg vil jo alltid dø, sant? Eller ikke sant? Jeg vet ikke, stemmene sier jeg ikke er viktig, at de må fokusere på de andre. Og jeg er enig, ikke fokuser på meg, men jo se meg. Ser du at jeg gråter på innsiden, selv når solen skinner og jeg skinner? Jeg vil ikke vise det, jeg kan ikke si det, for det er ikke viktig. Men jeg er så ensom om det, det er så tomt og svart i brystet mitt, for jeg klarer ikke sette de rette ordene på det. På det svarte, det som gnager hull i meg. Er jeg viktig?

 

"Hvordan går det? Hvordan har det gått?"  "Fint, okei, kanskje ikke helt greit. Men fint, for alt i verden, husk at det har vært fint." Så kommer det kanskje frem, at det var vanskeligere en jeg sa, men ikke hvor vanskelig, jeg sier aldri hvor vanskelig. Du skjønner det kanskje, at det var veldig vanskelig når jeg ville dø, men igjen, jeg vil alltid dø, jeg er jo kronisk suicidal. For hvordan forklare en følelse det ikke finnes ord for. Hvordan forklare lammende angst, hvordan forklare de største katastrofetanker som finnes, hvordan forklare at et univers du ikke kan se, driver å forteller deg at alt det verste du kan tenke deg vil skje, hvordan forklare en depresjon som har vært der i et tiår, hvordan forklare dette??? Jeg har ikke ordene, jeg jobber med å finne de, men jeg har ikke ordene. For det er for mørkt, for stort. Ingen skjønner omfanget av å ville dø hver dag om du ikke har vært der selv, for ingen vil jo dø, vi skal frykte døden, ikke se frem til den.

 

Jeg kan ikke si de ordene her høyt, for da tar jeg for mye plass, da krever jeg at noen hører. At noen tenker mer en bare ingenting, kanskje? For hvem er jeg til å kreve at noen skal høre på meg, jeg er jo ingen. Ingen skal måtte prøve å forstå mitt kaos. Selv om jeg skulle ønske det, at jeg ikke var så alene, for ingen kan forstå, hvertfall ikke når jeg ikke kan forstå det selv. ?Du lever i en skrekkfilm, som hverken stoppen når du skal sove eller hvile? Det er det jeg gjør, jeg lever i ditt verste mareritt. Et mareritt som bare fortsetter selv om du våkner, og når du endelig sovner igjen, da fortsetter det. 

Rosa

Det går fra rosa til svart på 2 sekunder. Svosj så var du tilbake til start.

 

Dagen startet litt halvtidlig i 6 tiden, før jeg fikk besøk og jeg reiste med pappa og lillesøster til Rosendal. Vi var på besøk i baroniet, jeg tok hundre bilder av roser og det var egentlig ganske fint. Det gjør så godt å være med familie, bare å høre stemmene deres gjør dagen bedre. Mamma sa jeg måtte ta vare på minnene fra denne dagen, så det er et gladinnlegg selv om jeg har det ganske vanskelig nå. For i dag har det vært rosa, selv om det er svart nå så har det vært rosa, og rosa er en veldig fin farge. 

 

 

Vi er perfekt men verden er ikke det

Jeg smiler, jeg ler, men inni meg gråter jeg. Ute blant de andre ser det så fint ut, men jeg gråter omtrent hvert sekund jeg er alene. Jeg vil ikke være alene for da omkranser angsten og stemmene meg på en måte som skremmer meg, virkelig skremmer meg. Jeg er redd, jeg er så redd. Jeg vet ikke lenger hva som er opp og ned, jeg skjønner ikke det som skjer i og rundt meg. De rundt sier jeg er psykotisk, at det ikke er ekte. Men jeg vet ikke, stemmene som roper og truer meg er så virkelige, menneskene som ingen andre ser tar på meg og jeg kjenner hendene deres, og de er virkelige. Så jeg blir redd, redd og forvirret. Jeg vil jo at det ikke skal være ekte, jeg vil jo at de grusomme tingene som skal skje ikke kommer til å skje. Jeg vil gjøre alt i verden for at dette kan forsvinne. Men jeg klarer ikke tro det, for det er jo her, det skjer rett foran øynene mine.

 

Den uutholdelige smerten jeg føler hver gang jeg trekker pusten gjør at jeg vil slutte å puste. For angsten i kroppen min gjør meg gal. Kvalmen, den ukontrollerte skjelvingen og panikken sitter i meg, den forlater meg aldri. Jeg vet jeg må kjempe, at det er nå når jeg er på bunn jeg må komme meg opp igjen. Men hvordan? Hvordan kjempe når alt inni deg skriker du skal dø, at du tar opp plass, at alle får det bedre når du forsvinner. Jeg vet jeg må høre på det de rundt meg sier, jeg prøver finne noe inni meg som kan tro på at det de sier er sant.

 

Jeg er solbrent, jeg har spist is, jeg har badet på en megasvane og jeg har lært meg å brodere. Hvorfor kan det ikke være fint? Hvorfor kan ikke smilene jeg gir andre gi meg noe. Hva om det er dette som er livet mitt? Et helvete der stemmer regjerer, angsten herjer, spiseforstyrrelsen skriker og depresjonen lammer. Kan jeg bli noe mer en diagnoser, kan livet mitt bli mer en sykdom? For jeg vet jo at livet kan være vært å leve, jeg har kjent det, jeg har følt de små glimtene. Det er bare det at jeg orker ikke falle tilbake hele tiden, og jeg klarer ikke bare være syk lenger.

 

 

 

 

Jeg vil bare høre på Cezinando og "Vi er perfekt med verden er ikke det" Vil bare at verden skal gå litt min vei også

 

EDNOS

Spiseforstyrrelse. En diagnose jeg ikke vil godta. Jeg er jo frisk, jeg ser jo frisk ut. Jeg var syk når jeg så ut som et skjelett, jeg ser det nå, selv om jeg ikke så det da. Men nå? Jeg spiser jo, jeg er normalvektig, hva er problemet da? Jeg vet, innerst inne, at kanskje, kanskje er jeg ikke så frisk som jeg tror. I dag sto jeg over det berømte porselenet igjen. Jeg holdt meg borte fra oppkast ganske lenge så jeg ikke skulle være dårlig til Spania turen, og så jeg skulle klare unngå å kaste opp når jeg var der. Jeg sa i fra når jeg kom tilbake at de måtte være flinke med oppfølgingen etter måltidene så jeg kunne slippe å falle rett tilbake til oppkasthelvete. De var ikke flinke de første dagene så de fikk beskjed igjen. Men nei, de ble ikke bedre. Så nå klarte jeg ikke stå imot lenger, nå lot jeg spiseforstyrrelsen bestemme, og jeg sto der og brakk meg til det halsen føltes som sandpapir og tårene var over hele ansiktet. Glamorøst? Neppe.

 

Jeg kjenner jeg gruer meg til resten av ferien. For om det er slik at hver gang jeg har en ferievikar som dagskontakt ikke får oppfølgingen som jeg skal ha, blir det et helvete, og jeg som skal lade opp til Kreta kommer til å bli slapp og få mangler og dritt igjen. Jeg føler meg slem som skylder dette på de, for det er jo jeg som til syvende og sist tar valget om å kaste opp, det er ikke de. Det er mitt ansvar å kjempe mot sykdommen. Men jeg tar det ansvaret når jeg gir beskjed om at de ikke følger opp, når jeg gir beskjed om at de må følge opp så jeg ikke gjør det jeg vil gjøre. Da tar jeg faktisk MYE ansvar. For nå er jeg ikke sterk nok til å stå imot spiseforstyrrelsen og stemmene som herjer. Jeg hater å ha fastvakt en time etter hvert måltid, jeg har hatt det i over et år nå, og det er slitsomt. Kanskje mest slitsomt for jeg vil kaste opp. Men det har hjulpet, det har nesten fått meg bort fra bulimihelvete.

 

Når jeg var i Spania var jeg overbevist om at alle som så meg gikk rundt og snakket om hvor feit jeg var. Jeg slet skikkelig med å gå rundt meg bikini og vise så mye av kroppen min. Jeg hadde veldig mye angst hele tiden fordi kompleksene mine for kroppen er ganske ekstreme. Jeg spiste, kanskje ikke veldig mye, men jeg spiste. For jeg viste det var viktig for at jeg skulle få en fin ferie. Men nå, og i forkant og egentlig når jeg var der nede også så har det vært veldig vanskelig å få i meg nok. Pga medisiner er jeg veldig kvalm og har ikke matlyst, i tillegg til at jeg ikke vil spise så mye fordi jeg er livredd for å legge på meg. Men nå, nå vil jeg bare ned. Ned, ned, ned. Og jeg hater det, for jeg vet at der ikke gjør meg gladere, det gjør meg bare sykere. Men jeg klarer ikke slå bort tanken på at jeg må gjøre det, at når jeg tar mindre fysisk plass, får andre det bedre. (Ja det høres sykt ut, det er vel sykt også, men stemmene mine gir ikke alltid mening for andre en meg)

 

Når jeg leser mine egne tanker skrevet ned så ser jeg at jeg kanskje snart må godta at uspesifisert spiseforstyrrelse står på papirene mine. Det er ikke frisk, ikke å kaste opp, ikke å være avhengig av andre for å beholde maten du tvinger i deg. Og det å vite at hadde det ikke vært for permnekt og aktivitetsforbud hadde du kuttet ut måltider hele tiden. Helst alle. Jeg er sliten av dette, så jævlig sliten. Jeg vil bare være frisk, jeg vil spise uten dårlig samvittighet, jeg vil se meg selv i speilet uten å få panikk fordi jeg ser så stor ut. 

Palmesus

Vi nærmer oss slutten på ferien, eller rettere sagt vi reiser om noen timer. Jeg ligger egentlig bare her og venter på at klokka skal bli 3, fordi jeg får ikke sove uten de medisinene jeg ikke kan ta nettopp fordi jeg skal stå opp klokka 3. Men men, sovner sikkert på flyet uansett. I dag har vært en fin dag, vi har egentlig ikke gjort så mye mer en å pakke, men jeg har skvist inn tid til å farge håret tilbake til normalen (rosa) og fått flettet rastafletter i hele håret. Jeg fant ut at da kunne jeg sikkert slippe å gre håret på en stund, hahaha. Jeg sitter med et smil om munnen her jeg ligger, for denne ferien har gått over alle forventninger. Jeg var på forhånd livredd for at jeg skulle være kjempedårlig hver dag, jeg så for meg angstanfall, tårer og trang til å gjøre ting jeg absolutt ikke vil gjøre. Det var dager der ting var sånn, det var det, og det skal jeg ikke skyve under en stol, men det var mange flere dager som var fine, der jeg kjente på glede, der jeg smilte på ekte. Jeg har savnet å smile på ekte.

 

Jeg vet ikke hvordan det vil bli å komme hjem. Men jeg velger å tro jeg kommer til å takle det. I år er jeg ikke like styrt av spiseforstyrrelsen, så jeg håper jeg er sterk nok til å ikke bruke den til å takle at det kommer vanskelige følelser når jeg kjenner på hvor sliten jeg er. Jeg har lovet  å ikke slutte å spise, og det skal jeg holde. Jeg må bare holde ut, fordi jeg vet det blir bedre, jeg vet det nå. Og kanskje, kanskje blir jeg ikke dårlig. Kanskje klarer jeg bruke de mestringsstrategiene jeg har til å ikke falle så langt ned. Jeg håper det, for jeg er ikke klar for en nedtur, jeg vil kose meg i sommer.

 

Mange rundt meg forstår ikke hvorfor jeg er innlagt og har vært innlagt så lenge. De ser på det som unødvendig, og sier jeg må komme meg videre i livet. Jeg skulle ønske de så at det er nettopp det jeg gjør. Jeg er innlagt så jeg kan få den hjelpen jeg har trengt så lenge. Jeg er innlagt så jeg kan få hjelp til å bli frisk, for det sier de at jeg kan bli, i stede for å forbli så syk at jeg ikke hadde overlevd. Jeg får hjelp så jeg kan komme meg videre i livet og leve igjen. For fakta er at jeg var så syk det siste året før jeg ble innlagt at jeg ikke kjente igjen meg selv i speilet, at jeg ikke husket hvordan jeg skulle puste. Jeg reagerte ikke på mitt eget navn. Jeg hadde da slitt siden jeg var 11 år, og ikke fått noe hjelp som hadde fungert. Jeg ble bare gitt opp og gitt opp. Men nå mestrer jeg ting igjen. Jeg lever faktisk litt igjen. Det har skjedd en forandring som gjør at jeg kan tro på at også jeg kan bli bedre. For jeg er allerede blitt bedre. Det er en lang vei å gå, og jeg har langt igjen, men jeg er på vei. Hadde jeg ikke hatt nytte av å være innlagt så lenge så hadde jeg ikke fått det, men de ser hvor hardt jeg kjemper og de ser at ting går på fram. I år har jeg vært på 2 utenlandsferier og jeg skal på en til. For 2 år siden hadde jeg ikke engang vært på perm på et halvt år, fordi jeg var for syk. Så det er ikke unødvendig, det er høgst nødvendig.

 

Jeg er så takknemlig for denne turen. Den har gitt meg glede, gode samtaler, lange turer, sol, solbrent hud, familietid og selvsagt shopping. Jeg er så glad for at jeg valgte å hoppe i det og ble med på 2 uker. Det er skummelt å være så langt borte fra de som vanligvis er der når jeg får det skikkelig vanskelig, men de har vært der gjennom telefon, støttet, lyttet og gitt råd. Litt stolt også, at jeg klarer si at jeg er glad, for det har vært en lang kamp for å klare å godta den følelsen. Det er en følelse som stemmene ikke godtar, men som jeg trumfet gjennom. Og akkurat nå føler jeg det, glede, og det gjør godt!

Grått og ikke svart

Jeg har mange ganger lyst å legge meg ned for å dø. Bare gi opp, ikke kjempe mere. I går var nok en vond dag, og jeg var så lei, trist og oppgitt. Jeg hørte stemmer i ett sett og kvelden var full av skygger, skikkelser og monster. Ting ingen andre ser, ting ingen andre kan høre, men som er så reelle for meg at jeg blir livredd. Jeg var på veit til å gjøre ting jeg hadde drømt, som absolutt ikke var ting jeg ville. Og det gjør meg så usikker, når stemmer og drømmer nesten får kontroll over meg. Jeg blir redd, redd for meg selv, redd for mine egne reaksjoner.

 

Heldigvis har jeg blitt mye flinkere på å takle disse tingene, før ville jeg ha skadet meg, sluttet å spise, kanskje prøvd å ta livet mitt. Nå snakker jeg om det. Jeg finner frem de farlige ordene som jeg ikke får si høyt, de om hvordan jeg har det og hva som gjør ting vanskelig. Jeg snakker om det som jeg skammer meg over å føle, det jeg er usikker på om er sant. Jeg ringte avdelingen i går og snakket lenge. Jeg burde kanskje ringt før, jeg burde kanskje ikke gått hele dagen og hatt det vanskelig før jeg turte, men jeg gjorde det, og det er stort. "Vi ser at du kjemper, hardt hver dag. Vi ser deg og vi er glade i deg" De ordene gjorde godt langt langt inn i hjerte. Selv om jeg blir litt forvirra. Kan noen virkelig være glade i en som meg? Kan de virkelig se at jeg kjemper, er de der som de sier? Jeg prøver å lære meg å høre på andre og ikke bare på stemmene mine. Prøver lære meg at det de konstant skriker om kanskje ikke er sant. Men det er sant at jeg kjemper, for jeg kjemper hele tiden for å bli bedre, jeg gjør alt jeg kan som er positivt. Jeg kunne valgt å legge meg under dyna og bare blitt der, det frister, mye, men jeg gjør det ikke. Jeg står opp, jeg lever, selv når jeg ikke vil leve.

 

"Du kan ikke slutte å spise selv om ting blir vanskelig når du kommer hjem" Nei, det kan jeg ikke. Jeg skal snart til Kreta, og jeg har tenkt å få en fin sommer i år, til forskjell fra i fjor som ble tilbrakt med aktivitetsforbud. Det var ikke gøy. Jeg skal bade i år og jeg skal være med venner. Jeg vet ting kommer til å bli vanskelig igjen, jeg vet at ting mest sannsynlig blir veldig vanskelig når jeg kommer hjem etter Spania. Men jeg må leve for de dagene og stundene der jeg klarer skyve bort det vanskelige, der jeg er Maria fullt ut. I dag er en bra dag igjen, ja jeg er sliten og jeg har tankekaos og stemmemas, men det er en bra dag. Og de fleste dagene her nede har vært bra eller okei dager. Jeg er takknemlig for hver god følelse jeg får føle, for hvert smil jeg får av andre eller kan gi til andre. Jeg smiler fordi livet ikke bare er svart lenger.

Glansbilde

Kveld, 1 juli:

 

Jeg smiler, jeg sier til alle at det er fantastisk. Og det er fantastisk, det er bare det at det jeg lager er et glansbilde, og livet er ganske langt i fra et glansbilde, selv her nede. Nå er jeg utslitt. Angsten er skyhøy, jeg er så kvalm og skjelven at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Stemmene skriker, de roper om hvor fæl jeg er og at jeg ikke må ta opp mer plass her i verden. Det gjør vondt, det er jo slik stort sett alltid, men når jeg er på ferie vil jeg jo helst legge det igjen hjemme. Legge sykdommen i den tomme hylla i klesskapet, der sommerklærne lå. Ta bare med fine ting og gode tanker i kofferten, glemme stemmer og kaos hjemme. Hvorfor går ikke det?

 

Jeg har prøvd dette mange ganger før. Å reise på ferie på tross av sykdom. Det har vært vellykka ferier og mindre vellykka ferier. Det har vært ferier med sting, antibiotikakurer og blod. Det har vært ferier der jeg bevist har pakket med meg barberblad til å kutte meg med, fordi det var den eneste måten jeg viste jeg kunne håndtere de vonde følelsene som kom. Det har vært ferier som har blitt ødelagt av besvimelse og kraftig hjernerystelse, fordi jeg har vært så fanget i spiseforstyrrelsen at jeg hverken har klart å spise eller drikke tilstrekkelig. Det har vært ferier som har gått helt i svart fordi jeg har dissosiert hele tiden. Og det har vært fine ferier, fine ferier der jeg har hatt det greit hele tiden, og blitt kjempedårlig i ettertid. I fjor endte det med sykehusinnleggelse på somatisk når jeg kom hjem fra ferie, med intravenøsbehandling over en lang periode. Fordi stemmene ble sinte på at jeg hadde hatt det bra, så jeg fikk ikke ta inn næring. Det har aldri vært feirer uten noe vondt enten i ferien eller i ettertid. Det er vondt å se tilbake på at så mange egentlig fine ting har blitt ødelagt av sykdom, men samtidig har jeg hatt det fint og opplevd fine ting, og det er de jeg må ta vare på.

 

I dag tok jeg frem kriseplanen og lappen der det står hvem som jobber og som jeg kan ringe til på avdelingen. Jeg håpte egentlig jeg kunne gjemme de og esken med evt. Medisin, men i kveld ble ting litt for mye. Jeg snakket lenge med en av de jeg snakker best med på avdelingen. Snakket om fine ting og vonde ting. Snakket om at jeg ville dø, men også at jeg hadde det fint her nede. Snakket om at ting tar tid, og hun sa jeg var tålmodig, veldig tålmodig. At det var en styrke jeg hadde. Jeg ville jo helst blitt frisk for lenge siden, men jeg skjønner jo at ting tar tid. Og selv om jeg ikke klarer se at ting kan bli bra når jeg har det så vondt som det har vært i kveld, så klarer jeg det til vanlig. Og det er det jeg klamrer meg fast i, håpet som er der inni mellom når ting er bra. 

Ferietanker

Fremme, uthvilt, fornøyd. I går var en tøff dag, jeg våknet i halv 6 tiden på morgenene og sovnet ikke før rundt 12. Det var reising store deler av dagen, mange mennesker, angst og stress. Jeg var utslitt og sliten når vi kom ned, noe som gjør meg veldig sårbar og jeg reagerer på alt folk sier til meg. Men nå har vi sovet ut, og en ny dag er kommet. Det er sol og 31 grader, bassenget er varmt og innbydende og det er en utrolig glede i å se på lillesøster som storkoser seg i vannet. Jeg smiler, det er godt dette her, å være på favorittplassen min, å få litt sol på kroppen og bare det å slappe skikkelig av. Jeg har vært på perm siden fredag og jeg har enda verken hatt behov for å ringe avdelingen eller tatt evt medisin. For ting går fint, ja jeg var helt utslitt både fysisk og psykisk i går, men jeg opplevde jo at det gikk fint, jeg mestret det. Jeg er fullstendig forberedt på at det kan komme vonde dager og at jeg kan bli dårlig, men jeg skal klare det, for det går over og jeg får det bra igjen, det vet jeg.

 

Det absolutt vanskeligste med å være her er å måtte forholde meg til kroppen min. Hver gang jeg går forbi speilet stopper jeg opp, ser, og blir kvalm. Hver gang jeg ser ned på lårene mine og magen min ser jeg bare fett. Det gjør vondt, for det er ekkelt å bare se feil med seg selv. Å ikke klare tenke på noe annet en magen som er der, på lårene som ser for store ut, på alt som er i feil størrelse. Maten går fint, ironisk nok. Jeg spiser det jeg vil, stemmene skriker og tankene herjer, men jeg er blitt så god på å overse de. Men når jeg blir tvunget til å forholde meg til kroppen min konstant pga lite klær, blir alt plutselig verre. For selvhatet er så intenst. Etter 10 år med ekstremt kroppshat, spiseforstyrrelser og sulting er kroppen min noe jeg ikke klarer se realistisk på. Den er stor uansett hva jeg veier, og uansett hvor tynn jeg har vært har jeg alltid bare sett fett. Og jeg har blitt såpass frisk at jeg skjønner jeg er normalvektig, jeg ser det på vekten selv om jeg ikke klarer se det på kroppen. Og jeg vet kroppen min er normal, likevel klarer jeg ikke få bort tanken på at alle går rundt og snakker om hvor stor jeg er.

 

Jeg vil helst være veldig frisk, og ikke ha alle tankene og stemmene i hodet som kommenterer og befaler. Jeg vil ikke ha angst, jeg vil ikke være trist. Men jeg er på vei mot noe bedre, og syk er jeg og vil nok være ganske mye lenger, kanskje for alltid. Men jeg er på vei mot noe bedre. For 2,5 år siden var jeg syk og bare syk, jeg var ikke Maria. Nå er jeg meg, på godt og vondt. Jeg er syk, men jeg er frisk også. Jeg er på ferie, jeg reiser rundt, jeg er for første gang på mange mange år glad. Jeg skulle så klart ønske noen kunne knipse med fingrene for å gjøre meg frisk, men nå ser jeg at prosessen jeg er i hjelper, og det er godt. Så nå feirer jeg at det er ferie, at jeg er i Spania med de beste folkene på jorden, familien min som jeg setter høyere en høyest. Jeg smiler fordi dette er faktisk ikke den siste ferien min, jeg skal av gårde med Michelle i slutten av august også, noe jeg ser så veldig frem til. 

Sommerfugler

Jeg kjenner det kribler litt i kroppen. Yr lokker meg til Spania med 30 grader og sol, bort fra 12 grader og pissregn, JA TAKK! Tidligere i uka satt jeg i senga på Valen og skalv av angst med tanke på turen, jeg var bare så veldig redd for alt som kanskje kunne skje. Jeg har vel strengt tatt gjort det hele den siste uka, og selv om jeg så fram til turen, gruet jeg meg kanskje mest. Men nå som jeg er hjemme og rundt familien og kofferten står klar på gulvet kjenner jeg reisefeberen i kroppen. Jeg skal være med på hele ferien for første gang på 3 år! I fjor var jeg en uke i Spania, selv om familien min var der 2 uker, og året før var jeg ikke med på ferie. Men nå skal jeg, og jeg kjenner det er godt, for ting går bedre en på mange mange år, og sol skal bli himmelsk! Det er skummelt å kjenne på alle følelsene som plutselig er i kroppen, alle jubler for at jeg føler dem, men det er ikke bare gøy. For det er veldig mange vonde følelser også. Men også det å føle fine ting er rart, jeg skal jo ikke føle fine ting, stemmene mener hvertfall ikke at jeg fortjener det. Men jeg gjør det, jeg føler fine ting, kanskje ikke så lenge om gangen, men de er der. Og det er godt, godt men vondt.

 

Jeg har vært hjemme siden fredag, bakt, spilt spill, badet, besøkt oldemor og morgen blir det bursdagsfeiring for lillesøster og tur ut med verdens beste Elisabeth. Jeg kjenner mye på følelsen av takknemlighet, for det er ikke en selvfølge å ha en så fantastisk sverm av mennesker rundt seg som jeg har. Familien min som løfter meg opp, opp fra det som har vært en vanskelig uke, og tar meg med til Spania med den største selvfølge. Jeg sa til mamma at jeg skulle bli med til jeg fylte 40, noe hun ikke var heeelt enig med. Men ja, mindre en to døgn til avreise, jeg gleder meg. Ja, GLEDER meg. Det er sykt, den følelsen har jeg ikke hatt på det jeg kan huske. For livet mitt har vært så fylt opp av depresjonen at jeg ikke har følt noe annet en bunnløs sorg. Nå føler jeg bunnløs sorg, men med glimt av glede. Og det gir meg mer håp en noe annet, at jeg føler noe annet en bunnløs sorg.

 

Det skumle med at ting er bedre er at det er veldig mye som ikke er bedre. Jeg har slitt mye med tanken på at ingen sikkert ser hvor vondt jeg egentlig har det, siden jeg smiler så mye, og føler så mye. For alle er så glade for at ting går på frem. Men jeg har snakket mye med personalet om det, og de sier de ser, de ser at jeg strever, veldig. De ser at jeg kjemper hver eneste dag. De sier de ikke er født i går, at de vet det tar tid, og at jeg skjuler det meste når jeg er ute. Og jeg er så glad for det, for det er så ensomt når folk bare ser fasaden, men de kjenner meg, og de ser det jeg ikke alltid viser.

 

Hva om livet faktisk er for sånne som meg også? Hva om alle som sa jeg ikke kunne bli frisk tok feil? Jeg vet ikke, jeg håper. Og de rundt meg tror. Og nå skal jeg på ferie og KOSE meg, virkelig ha det fint, og for første gang på mange år ikke bare undertrykke alle følelser, men føle både på det som er godt og det som er vondt. 

CRPS, et evigvarende mareritt

Jeg har bikket 21 år, og det er over 7 år siden jeg ble påkjørt og utviklet CRPS. Det er rart, rart at det er så lenge siden, rart fordi jeg ikke kan huske hvordan ting var før det. For verden startet på nytt 19 januar 2010, verden slik jeg hadde kjent den forsvant, og et liv fylt med smerter og psykiske plager lå foran meg. Jeg er glad jeg ikke viste da hva jeg hadde i vente, hva de neste årene kom til å bringe av smerte.

 

I starten var alle så positive og snakket om at så unge mennesker som meg hadde stor sjanse for å bli helt frisk. Og jeg hengte meg fast i det håpet, for å tenke at resten av livet kunne bli like smertefullt, var umulig å forestille seg. Jeg var igjennom hard opptrening for å lære meg å gå igjen, for å i det hele tatt kunne være i nærheten av foten. Og alle var fornøyde, for jeg lærde meg jo å gå igjen. Det faktum at smertene var minst like ille var det ingen som tenkte på. Så lenge jeg bare ikke fokuserte på smertene, og de ikke snakket om de, kunne vi late som de var borte. Men smertene var der, jeg ble ikke bedre og årene begynte etter hvert å gå. Og i stede for å bli bedre, ble jeg verre. Jeg hadde lange perioder der smertene var så intense, at jeg ikke hadde mulighet til å gjøre noe annet en å gå på krykker, for den minste berørelse gjorde at jeg kollapset. Blokader ble prøvd ut, alt av medisiner ble prøvd ut, akupunktur, fysioterapi, ALT. Smertelegene sa de ikke viste, at kanskje morfin var det neste alternativet, men jeg var så ung, og hverken jeg eller foreldrene mine ville ta det skrittet. Jeg var i Oslo hos spesialisten i norden på CRPS. Så bra tenkte vi, endelig en som har peiling. ?Spis suppe? fikk vi beskjed om, og ?tenk positivt, lev som en fakir? Jeg var oppgitt, hva gjør du når ikke en gang den flinkeste av de flinke har svar?

 

Så begynte det å spre seg. Det var under et rehabiliteringsopphold der det var mye fokus på trening, og liten forståelse for at jeg hadde sterke smerter. Det hadde alltid stålet opp i høyre hånd og ned i venstre fot når jeg hadde de sterkeste smertene. Men nå festet smertene seg i hele den høyre delen av kroppen min. Bare det å holde telefonen ble et problem. Og smertene forsvant ikke, de ble bare værende i halve kroppen. Å sove ble plutselig et enda større problem, for hvordan skulle du sove når hverken armen, ryggen eller foten tålte berørelsen fra dynen, ei heller tyngden av kroppen om jeg lå på siden. Jeg meldte meg inn i utenlandske grupper, søkte opp alt av behandling de kunne tilby i USA. Kanskje jeg kunne få ketamin infusjon, kanskje jeg skulle legge meg i kunstig koma og få nervesystemet restartet, eller kanskje jeg skulle gjøre det jeg hadde vurdert så lenge, å bare amputere foten for å håpe at det kunne hjelpe selv om legene ikke trodde det. Fortvilet var bare forbokstaven, jeg skjønte jo at dette kom til å vare, og dette kom til å bli livet mitt. Legene og psykologene på BUP sa jeg måtte få behandling for smertene for jeg var for syk fysisk til å få hjelp med det psykiske. Smertelegene mine sa det motsatte, at jeg var for psykisk syk til å få hjelp med smertene. Jeg havnet mellom to stoler, der ingen kunne hjelpe meg.

 

 

Oppi alt dette så hadde jeg bedre og verre perioder. Jeg hadde alltid veldig vondt, men jeg klarte også å fungere litt. Så kom 17.mai 2014. Jeg hadde gått for å se på barnetoget, og så hjem igjen. Det var en liten tur, men mer klarte jeg ikke gå før ting var for vondt. Jeg satte meg ned, og når jeg skulle reise meg kollapset jeg bare i smerte. Jeg prøvde igjen, for jeg hadde jo gått tidligere på dagen, men nei, jeg falt sammen og kjente kvalmen bre seg opp fra magen. Jeg klarte ikke gå. Jeg ba mamma hente krykkene, og forklarte at jeg bare sikkert hadde en smertebølge, at når den gikk over om noen timer eller dager var alt tilbake til normalt. Bare at denne gangen gikk det ikke over. Det ble verre og verre og verre. Til slutt var jeg sengeliggende fordi armen var for vond til å bære kroppen på krykker. Slik var det i uke etter uke. Noen dager klarte jeg komme meg litt rundt på krykker, andre dager lå jeg bare der. Vi ringte rundt om i landet, var det noe vi hadde uprøvd, var det noen som kunne hjelpe? Vi sendte inn henvisning til å få vurdert ryggmarstimulator. Jeg krøp til korset og sa at nå var det nok, jeg brydde meg ikke om at jeg bare var 17 år, at morfin både var avhengighetsskapende og ødeleggende for kroppen. Jeg brydde meg ikke om alle legene som hadde sagt jeg kunne bli steril. Jeg måtte bare ha noe som kunne lette smertene litt! Fastlegen min som var den eneste som holdt ut med meg, skrev ut resepten. På apoteket, når mamma skulle hente ut medisinene til meg, ble de så usikre på om fastlegen faktisk mente jeg skulle få oxycontin, at en 17 åring skulle få denne dosen med morfin, at de ringte legen min for å forsikre seg om at det var rett. For første gang fikk jeg smertestillende som lindret. Men prisen for å ta medisinen var høy. Jeg ble så kvalm at jeg kastet opp, jeg var så svimmel og ør at jeg hverken kunne sitte oppreist eller gå, jeg hallusinerte og jeg sov stort sett mens de virket. Men for meg som da hadde gått så lenge med de smertene var det likevel fantastisk, bare det å sove noen timer uforstyrret var fantastisk.

 

Etter ca et halvt år med morfin fant fastlegen min ut at jeg ikke hadde prøvd ut tramadol, en smertestillende som var et morfinpreperat, men som inneholdt mindre doser, og som jeg kunne tåle bedre. Vi hadde ingen forhåpninger når jeg begynnte, for mange lignende preperater var prøvd ut helt uten resultat. Men livet mitt ble som natt og dag etter dette. Smertene begynte å slippe taket, i begynnelsen litt, men så mer og mer. Jeg kunne etter en stund kaste krykkene. Smertene var plutselig mindre en de hadde vært på mange år. Jeg var fortsatt veldig kvalm, som en bivirkning av medisinene, men det var en pris jeg var mer en villig til å betale. Å kunne gå uten krykker, å kunne sove igjen, det var så fantastisk. Jeg hadde fortsatt vondt, selvfølgelig. Noen dager var rene marerittene, og noen netter sov jeg ikke fordi jeg hadde for vondt. Men det var plutselig en smerte jeg kunne godta, ja hvertfall nesten godta. Ikke å leve med resten av livet, det klarte jeg ikke godta, men at det var slik nå, det gikk greit.

 

Jeg begynte å drille igjen. Nå kunne jeg være med nesten hele treningen, og ikke trenge krykker etterpå. Jeg måtte ha pauser, og noen ganger slutte før de andre, men jeg var hvertfall med! Mer med en på mange år. Det gjorde godt, virkelig godt. Så ble jeg innlagt. Jeg var på dette tidspunktet så psykisk dårlig at jeg sluttet å snakke. Jeg var veldig psykotisk, en bivirkning av mange år med traumer, sykdom og det som legene etterhvert kalte komplekst PTSD. Jeg måtte i begynnelsen av innleggelsen slutte på tramadol for å forsikre oss om at den ikke gjorde noen av symptomene mine verre, noe som igjen førte til enorme smerter, og krykkegåing. Jeg var sliten og jeg var redd. Tenk om jeg ikke fikk begynne på medisinene igjen, tenk om jeg skulle ha så vondt for alltid. Heldigvis så de at det ikke var medisinene som gjorde meg syk, og ga meg de tilbake. Men frykten var skapt, frykten for å miste medisinene eller at effekten skulle avta. I hver eneste smertebølge som kom fant panikken veien tilbake til meg. Hva om medisinene var sluttet å fungere, hva om jeg aldri skulle kunne gå igjen. Tenk om jeg havnet i rullestol permanent. Det gikk heldigvis alltid over, selv om noen smerteperioder varte i ukesvis.

 

Nå i dag sitter jeg her og tenker at jeg snart må godta at livet mitt alltid kommer til å inneholde smerte. Jeg må venne meg til tanken på at jeg alltid vil ha vondt, og at å gå/springe/danse ja at egentlig all den fysiske aktiviteten som jeg egentlig elsker, alltid vil gjøre meg vondt. Jeg må bli venn med tanken på at jeg kanskje aldri kan jobbe, at jeg må skape meg et godt liv, helt annerledes en det jeg tenkte på som et godt liv før. Jeg må godta at livet er urettferdig, for det er ikke rettferdig at du som 13 åring skal få så store smerter at de kommer til å ødelegge de neste årene, og være der resten av livet ditt. Jeg er redd for fremtiden, for hvor mye smertene kommer til å regjere, for hvordan jeg kommer til å takle å alltid ha vondt. Jeg er redd for hvordan jeg skal håndtere det at nesten ingen kan forstå, at jeg er så alene med denne usynlige smerten. Men jeg er mer positiv en jeg var før. Nå håper jeg på en god fremtid. Jeg tror at det kan være mulig, også for meg. For jeg ser at den hjelpen jeg får nå, den hjelper. Og at jeg som har slitt psykisk fra før jeg ble påkjørt, og bare har blitt sykere og sykere, nå faktisk begynner å bli bedre. Og når behandler lovet at hun skulle hjelpe meg helt til jeg ble frisk psykisk, fikk jeg et håp om at denne gangen, denne gangen er det kanskje min tur. Kanskje det er min tur til å leve snart. 

TAKKNEMLIGHET

Jeg smiler, jeg tror faktisk at enda en vond nedtur er over. Jeg overlevde å bare se at verden var vond og grusom, jeg overlevde å ikke ville leve. Det er noe rart med å se tilbake på dager der du ikke har sett ende på hvor vondt det kan gjøre, du ser at det fine rundt ikke gir deg noe, for du ser det ikke. Men i ettertid, i ettertid ser du alle som var der, som støttet og som fant lyspunkt i det svarteste svarte. Du ser at fine ting skjedde, du ser at latteren faktisk var virkelig den dagen da du matet svanen med pizzarester, du ser at ting var ikke bare svart. Jeg vil ikke være hun som bare maser om at ting er svart, jeg vil ikke klage. Men jeg vil vise at det kan være ille, men at det går bra igjen. Jeg vil vise at livet ikke alltid er en reise på rosa skyer, men at det er verdt å kjempe, for det vet jeg at det er.

 

Jeg har vært gjennom ting den siste tiden som ingen skulle opplevd. Men jeg oppdaget da også hvor mange jeg har rundt meg. Hvor mange som sto klare til å ta meg imot når jeg falt. Jeg fant trøst og støtte, jeg fant forståelse og fortvilelse, men mest av alt så jeg kjærlighet, kjærlighet mot meg! Tenkt det, når jeg ikke skjønner at 1+1=2 står de rundt meg og løfter meg opp. Med kjærlighet. Jeg har grått mange tårer, vonde tårer, og de har grått med meg. Jeg har måttet omgjøre på alt jeg har tenkt om meg selv, og de sto der og fortalte meg hvem jeg var. Hvor snill jeg var. At jeg var en god person. Og uten de hadde jeg ikke klart det, klart å tro at jeg kunne være det. Men de sa det, alle, og jeg velger å tro på det.

 

Jeg er så takknemlig for de menneskene som alltid er der. Uansett om de får betaling for det eller ikke. Valen har omkranset meg og gitt meg alt de kunne gi. De har støttet, de har bannet, de har forstått og de har klemt. De har vist meg at jeg er verdt noe, når jeg selv har følt at jeg var et ingenting. De har gitt av seg selv og de har vist enda en gang at jeg er mer en bare en pasient. Vennene mine og familien min har støttet meg på alle områder. De har vært der uansett når jeg har trengt å prate, de har stilt opp enten gjennom telefon eller med en klem. Alle har vært så ekstremt gode, og jeg ser igjen og igjen hvor heldig jeg er.

 

Så jeg vil takke. Takke for de som står bak meg og skyver meg frem. Takke for alle som heier på meg, også når jeg vil gi opp. For jeg er så takknemlig, jeg får hjelp, jeg har verdens beste familie og verdens beste venner. Takk for dere, takk for at jeg ikke står alene. 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017